Intervju med William O'Neil, leder for Galileo

Av Øyvind Guldbrandsen

William J. O'Neil har vært leder for Galileo prosjektet siden 1990, det vil si året etter at sonden ble skutt opp. Da Nytt om Romfart kom i snakk med ham under IAF-kongressen, var problemene med Galileos båndopptaker ennå ikke oppdaget. Noen få kommentarer om dette er derfor i ettertid føyd på i parentes.

O'Neil startet sin karriere i Jet Propulsion Laboratory (JPL) i 1963, etter å ha jobbet i Lockheed med tilbakevendingsteknologi for missiler skutt opp fra ubåter. De første fem årene i JPL var han involvert i Surveyor-programmet (sondene som myklandet på Månen som en forberedelse til Apollo-programmet). Rundt 1971 var han navigasjonssjef for Mariner 8 og 9. (Mariner 8 gikk tapt under oppskytingen, Mariner 9 ble den første sonden i bane rundt Mars). Deretter jobbet han med mission design (ferdplanlegging) og navigasjon for Viking-sondene (de to sondene som i 1976 gikk inn i bane rundt Mars og sendte hvert sitt myklandingsfartøy ned på overflaten). I 1977 ble han Mission Design Manager i JPL, det vil si han ledet ferdplanleggingen av alle romsondeferder som JPL planla. Da han i 1980 begynte å jobbe med et enkelt prosjekt, nemlig Galileo, fikk han til gjengjeld flere oppgaver i dette prosjektet, blant annet innenfor instrumentering og ferdplanlegging.

Nytt om Romfart: Hvordan var stemningen i JPL da det viste seg at hovedantennen ikke hadde foldet seg ut som planlagt?

O'Neil: Ikke så lav som man kanskje skulle tro. I begynnelsen antok vi riktignok at Galileo-ferden ville bli nesten verdiløs uten hovedantennen. Men samtidig regnet vi med at vi skulle klare å få antennen frigjort før ankomsten til Jupiter. Da det etter hvert ble klart at vi likevel neppe ville klare å få antennen frigjort noen sinne, hadde vi utarbeidet planer som gjorde det mulig for Galileo å produsere langt flere data uten bruk av hovedantennen enn det vi i begynnelsen trodde var mulig.

Da man oppdaget at det ikke lot seg gjøre å folde ut Galileos hovedantenne, ble det sagt at det kunne bli aktuelt å sende en relésonde til Jupiter og la denne formidle høyhastighetsdata fra Galileos rundstråleantenne til Jorden.

Ja, dette var mitt forslag, men resulterte ikke i stort annet enn at jeg fikk bråk med mine overordnede. Grunnen var at jeg kom til å prate om dette til journalister før jeg hadde konsultert NASA-ledelsen om idéen. Ledelsen var ikke begeistret over at media dermed gikk ut og presenterte relésonden som et offisielt NASA-prosjekt, når det i virkeligheten aldri ble aktuelt å godkjenne det.

Det skal ha blitt planlagt å ta bilder av Galileo under den andre Jord-passeringen i desember 1992 med noen hemmelige teleskoper på Hawaii som opprinnelig ble bygget for å fotografere militære russiske satellitter.

Det jeg kan si er at vi ønsket å ta bilder av Galileo for å se om disse kunne benyttes i arbeidet med å få frigjort hovedantennen.

I den forbindelse sendte vi over alle Galileos posisjons- og banedata til de som styrer med disse militære teleskopene, men jeg fikk aldri noen bilder i retur derfra. I og med at hovedansvaret for å få foldet ut antennen lå på meg, er jeg ganske sikker på at jeg ville ha fått sett disse bildene dersom de kunne ha hjulpet oss med å få frigjort antennen.

Jeg antar at grunnen til at jeg aldri fikk sett dem, enten skyldes at de var for dårlige til å vise noe av verdi, eller at de var gode, men ikke fortalte noe utover å bekrefte de antakelser vi allerede hadde gjort oss opp over hvordan antennen hadde hengt seg opp.

Galileo gjorde en rekke observasjoner av Jupiter i forbindelse med at kometen Shoemaker-Levy 9 kolliderte med planeten i 1994. Men bare 10 % av disse dataene ble senere returnert. Inneholdt de øvrige 90 % noe av verdi?

Vi visste ikke de nøyaktige tidspunktene for kometnedslagene før etter at de hadde funnet sted. Siden Galileos observasjonssekvenser måtte programmeres på forhånd, måtte de strekkes over hele tidsrommet hvor vi antok at nedslag kunne finne sted. Observasjonene ble fortløpende spilt inn på Galileos båndopptaker. I ettertid kunne vi så velge ut og kun spille av de observasjonene som ble foretatt når det faktisk hadde skjedd nedslag. Overføringen av bare disse utvalgte dataene tok flere måneder. Vi regner ikke med at noen av observasjonsdataene som ikke ble overført, viste noen nedslag.

Rett før ankomsten til Jupiter den 7. desember skal Galileo fly forbi og gjøre observasjoner av både Europa og Io. Etter at Galileo har gått inn i bane rundt Jupiter, er det planlagt tre nærpasseringer av Europa men ingen flere av Io. Bør ikke disse første Europa-observasjonene sløyfes for ikke å fortrenge noen av de mer enestående Io-observasjonene?

Det er blitt gjort en nøye avveining hvor vi alt i alt prioriterer observasjoner av Io absolutt høyest. Observasjonene av Europa vil først og fremst konsentrere seg om sydpolområdet, som vi ikke vil ha muligheter til å observere igjen senere under Galileo-ferden.

(Det er senere opplyst at man på grunn av problemene med Galileos båndopptaker, besluttet å ofre alle Io-observasjonene Galileo skulle ha utført ved ankomsten til Jupiter for at minst mulig av dataene fra atmosfærekapselen skulle gå tapt. Vi må følgelig anta at det ikke blir noen observasjoner av Europas sydpol heller. Artikkelforfatters anmerkning.)

Når atmosfærekapselen braser inn i Jupiter-atmosfæren, vil den gløde kraftig opp. Vil det være mulig å observere dette med Galileos kamera eller infrarøde kartleggingsspektrometer?

På dette tidspunkt vil hele Galileos oppmerksomhet være rettet mot å ta imot signalene fra atmosfærekapselen. All aktivitet som kan distrahere Galileos sporing av atmosfærekapselen vil derfor bli unngått, inkludert bruk av fjernmålingsinstrumentene til å observere kapselens nedslagsområde (Jupiter har som kjent ikke noen fast overflate. Kapselen vil derfor fortsette å dale nedover i fallskjerm til den tilintetgjøres av trykk og temperatur). Dessuten ville Galileo på grunn av den store avstanden neppe sett noe lysspor etter kapselen likevel. Men det er planlagt å ta et bilde av skyområdet hvor kapselen er beregnet å komme ned litt over én Jupiter-rotasjon (som er på 9 timer og 55 minutter) før kapselen er framme.

Siden hovedantennen ikke kan brukes, planlegger dere å komprimere dataene om bord i Galileo før de sendes til Jorden. I hvor stor grad vil komprimeringen påvirke bildekvaliteten på det dere mottar fra Galileo?

Det vil bli benyttet flere grader av bildekomprimering, alt etter de varierende formålene med bildene. Typisk vil bildedataene komprimeres til mellom 1:10 og 1:20 av den opprinnelige datamengden (alt fra 1:2 til 1:100 er planlagt). Et bilde kan komprimeres helt ned til 1:20 uten at andre enn eksperter, selv ved en direkte sammenligning, vil kunne skille det fra det samme bildet i ukomprimert form.

Hva skal dere gjøre med Galileo etter at det primære toårsprogrammet ved Jupiter er over?

Nå er sonden bare konstruert for å tåle strålingen ved Jupiter i to år. Men det er jo godt mulig at sonden fremdeles fungerer etter dette. Det kan da bli aktuelt å sende den inn i en bane hvor den vil vare lengst mulig. En siste «selvmordspassering» av Io (strålingsforholdene ved denne månen er spesielt barske) kan også komme på tale.

(Den sistnevnte muligheten er blitt mer aktuell etter at alle Io-observasjonene planlagt til 7. desember ble sløyfet. Galileo hadde kun denne ene nærpasseringen av Io på programmet fordi man i størst mulig grad ønsket å skåne Galileos datamaskiner og instrumenter for strålingen som omgir Jupiter. Artikkelforfatters anmerkning.)

Tekst til illustrasjon brukt i artikkelen

Til tross for mange tekniske problemer og skavanker med Galileo-sonden er lederen for prosjektet, William J. O'Neil, fremdeles ikke i tvil om at sonden vil sende tilbake en mengde uvurderlige data om Jupiter og dens måner.