Bokomtale

Av Haakon Blystad

Don E. Wilhelms har skrevet en 477-siders bok, inkludert 120 sider referansemateriale, om utforskningen av Månens geologi. Forfatteren er ikke interessert i å si så veldig mye om seg selv og sin rolle i det hele, men slik jeg har forstått det har han i hvert fall deler av tiden vært sjef for selve kartleggingen av Månen, og slik blant annet hatt en finger med i spillet om hvor man skulle lande.

På en måte kan man si at boken deler seg i to. For det første beskrives selve måneferdene, både de bemannede og de ubemannede, med hovedvekt på deres geologiske innhold. For det andre beskrives utviklingen i forståelsen av Månens geologi; hvordan Månen er og hvordan den ble slik.

Disse to delene knyttes opp mot hverandre, slik at man får et innblikk i hvordan forståelsen av Månens geologi påvirket måneferdene, særlig med hensyn til hvor man skulle lande, og hvordan det man brakte tilbake i form av bilder og prøver igjen påvirket forståelsen av Månen.

Boken er slett ikke lettlest, og jeg synes at den fordrer litt vel mye geologikunnskap til at man skal kunne få fullt utbytte av den ved første gangs gjennomlesning. Undertegnede har nok ikke tilhørt forfatterens målgruppe.

At boken er lagt opp på denne måten er særlig irriterende når forfatteren beskriver tidligere forståelse av Månens geologi. Han sier da nemlig ingenting om hvordan man forstår Månen i dag, og da jeg ikke visste noe særlig om dette før jeg begynte å lese boken, ble flere sikkert utmerkede beskrivelser og drøftelser generelt lite givende. Et tips hvis du skal lese boken er å lese punktene 1-11 på side 195-196 først. Her er det nemlig ramset opp en del av det man i løpet av 1960-årene hadde kommet fram til om Månens geologi, og denne forståelsen er herskende også i dag.

Forfatteren har god innsikt i, og også ofte gode beskrivelser av, at en vitenskap nok mer er den rådende oppfatningen av virkeligheten som vitenskapsmenn på et felt deler, enn det å lete etter og finne sannheter eller lignende som av en eller annen grunn skulle sveve rundt i tid og rom. Vitenskap, uansett område, er ingen reserve-Gud, men en gruppe menneskers kollektive oppfatninger av et felt som interesserer dem. Dette får Wilhelms særlig fram ved å gjøre boken såvidt person-orientert. «Oppdagelser» blir ikke bare gjort nærmest av seg selv, men av mennesker, eventuelt grupper av mennesker, og det ligger svært mye prøving og feiling bak. Dette stemmer jo slett ikke overens med det ofte uakseptable vitenskapsbildet blant andre Popper har stått for. Dessverre er forfatteren så mye vitenskapsmann at han forsåvidt opererer med sine egne sannheter. Innholdet av disse betviles i grunn ikke her, men han har i hvert fall evne og mot til å innse hvordan man er kommet dit man er. Hvordan han lærte seg dette vet ikke jeg, men det kan jo ha noe å gjøre med at forståelsen av Månens geologi har gjennomgått mange og helt grunnleggende forandringer på grunn av måneferdene, samtidig som fagfeltet har hatt sin del av sterke personligheter som har propagandert hardt for sine, ofte uholdbare, standpunkter.

Boken inneholder en masse detaljer; man får ikke særlig mye gratis. Blant annet opereres det med svært mange personnavn. Som nevnt foran kan jo dette styrke fremstillingen på enkelte områder, men den blir på den annen side svært hakkete og usammenhengende. Bare fram til side 52 introduseres hele 46 personer med fødselsdato og eventuell dødsdato. Den observante leser vil se at alle personene ser ut til å være født.

Wilhelms har også vært så snill å inkludere noen bilder i fremstillingen. Hyggelig det, men forferdelig irriterende er det at disse bildene ikke er inkludert i teksten der de kunne tenkes å gi gode illustrasjoner til viktige poenger. I stedet er de samlet i en eneste stor bolk som ikke hjelper min forståelse.

Man lærer en del ting om Månen når man leser denne boken, på tross av de negative forhold som er nevnt. Blant annet er den største «skaperen» av Månens overflate sammenstøt med andre himmellegemer, og ikke vulkanisme, som veldig mange trodde helt til Månen ble besøkt. Ei heller er Månen dekket av et enormt støvlag som skulle gjøre det umulig å lande, noe enkelte luringer hevdet veldig lenge, og enkelte gærninger fortsatt prøver å få aksept for (i hvert fall deler av hypotesen). Ei heller er det volatiler (for eksempel gasser eller vann) der i noen særlig grad. Månen er et veldig kaldt og tørt sted, og egentlig ikke særlig annet enn en samling stein som har gjennomgått en del, men ikke altfor mange, forandringer opp gjennom årene.

Helt til slutt i boken sies det noe om hva man egentlig har lært som følge av måneferdene. Forfatteren er godt fornøyd med utbyttet måneferdene gav. Han mener at dette kunne ha vært mye magrere hvis man hadde latt kunnskap og vitenskap seile sin egen brottsjø, og i stedet hadde gjort som endel faktisk ville, nemlig lande en mann på Månen før russerne, og deretter legge ned hele prosjektet; mission accomplished! Måneferdene ble noe annet enn en uformell idrettsprestasjon, selv om det at man la ned prosjektet i virkeligheten betydde at man skrotet svært mye kunnskap og viten som det hadde kostet dyrt å skaffe seg.