Bokomtale

Av Per Olav Sanner

Utgivelser av romrelatert litteratur er relativt sjelden kost her i landet. De siste tretti årene har mange blant det begrensede antallet titler enten blitt skrevet av eller hatt medvirkning fra sivilingeniør Erik Tandberg.

I 1995 kom en ny bok av Tandberg. Romfart og romforskninghar som mål å gi ikke-eksperter en bred oversikt over hva vi har oppnådd innen romfarten og romforskningen gjennom snart 40 år, men gir også god innsikt i det som skal skje de nærmeste årene. Boken er nok spesielt godt egnet for den noe yngre garde. Når 110 sider settes av til å dekke 50 år med fortid og fremtid blir det ikke så mye plass til å gå i dybden i de emnene som tas opp i hvert enkelt kapittel. Riktignok forekommer såpass mange termer av til dels avansert art at selv en del voksne lesere av og til vil måtte slå opp i synonymordboken. Dette avhjelpes delvis ved at boken inkluderer flere ordforklaringer. Her kunne kanskje forlaget gjort en bedre jobb med å ta tak i en del ord og uttrykk som det i mange tilfeller ikke ville vært vanskelig å finne gode norske ord for.

Når dette er sagt må man for all del ikke la det skygge for det faktum at boken er meget god, både hva utvelgelsen og dekningen av stoffet angår. Bildematerialet, som overveiende er i farger, omfatter en del kjente illustrasjoner, men jeg ble likevel imponert over mengden av (i hvert fall i Norge) tidligere upubliserte bilder. Nøkkeltall og annen interessant informasjon presenteres på en leservennlig måte i egne faktaruter.

Boken begynner med gode forklaringer på banemekanikk og rakettmotorenes virkemåte, før den går videre med noen blikk på pionérene innenfor astronautikken. Vi følger tråden videre via Sputnik og de tidligste satellittene og romsondene.

Menneskets personlige inntreden på himmelscenen med Vostok, Mercury, Voskhod, Gemini, Sojuz, Apollo, Saljut og Skylab belyses godt, og spesiell oppmerksomhet er naturlig nok viet Apollo-programmet, herunder dets opprinnelse, oppbygning og gjennomførelse, og til slutt også dets resultater for såvel måneforskerne som samfunnet for øvrig.

Det mislykkede sovjetiske måneprogrammet får sitt eget kapittel, og dette er på sin plass. Først de siste seks-sju årene har russerne åpent erkjent at de faktisk deltok i kappløpet mot Månen, og dette kapitlet i sovjetisk/russisk romvirksomhet er tidligere ikke blitt godt behandlet på norsk, med unntak av en omfattende artikkelserie med tittelen Det bemannede sovjetiske måneprogrammet, som avtroppende redaktør for Nytt om Romfart, Erik Tronstad, skrev for bladet på slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet. (Innholdet i serien har vist seg å stemme forbløffende godt med det russerne først flere år senere selv avslørte, og er fortsatt anbefalingsverdig lesning for den som vil vite mer om programmet.)

Som tittelen antyder, dreier boken seg ikke bare om romfart, men om romforskning også. Utforskningen av planetene presenteres på en grei måte med informative utgreiinger om de viktigste sondene og det vi har lært fra disse. Vi får også omtaler av forestående sondeprosjekter som Mars Global Surveyor, Mars Pathfinder og Cassini.

Halvveis ut i boken fokuseres oppmerksomheten på det som foregår i rommet i dag. Den amerikanske romfergen og den russiske romstasjonen Mir har en selvsagt plass her, og den tiltagende internasjonaliseringen av romforskningen poengteres sterkt, særlig i forbindelse med byggingen av den internasjonale romstasjonen fra og med 1997.

Det skal ikke underslås at det forekommer enkelte feil i boken. Disse er stort sett ubetydelige, og er neppe synlige for andre enn de mest ihuga romentusiaster. Flere av dem opptrer i bildetekster, og bærer preg av at det er forlagets layout-folk som har ansvaret for dem.

En ukorrekt påstand fra Tandbergs side er det likevel fristende å kommentere fordi han ikke er alene om å fremme den. I kapitlet om det nå kansellerte russiske romfergeprogrammet skriver han at den opprinnelige Buran (Sovjetunionens første flyvedyktige ferge) nå er å finne i Gorkij-parken i Moskva. Dette er også blitt hevdet i flere seriøse publikasjoner det siste året, men ikke desto mindre er påstanden feil. Den virkelige Buran, som fløy sin første og eneste ferd ubemannet i 1988, befinner seg i en hangar på oppskytingsbasen Bajkonur. Faktisk opptrer et bilde av akkurat denne fergen i hangaren på samme side i boken. Fergen er temmelig støvete og vil aldri mer bli brukt, men russerne har heldigvis ikke funnet på å selge den til en fornøyelsespark! Fergen i Moskva er en fullskala strukturmodell, og har aldri vært i rommet.

I bokens neste kapitler kan man lese om vektløshetens fordeler og ulemper med hensyn til opphold i rommet og forskning og produksjon der.

Boken bruker noen sider til en omtale av ulike typer satellitter til bruk innen værvarsling, militær overvåkning, kommunikasjon, navigasjon, astronomi og jordobservasjoner. Det svært nyttige Hubble-romteleskopet har fått et kapittel for seg.

Det økende problemet med romskrap tas opp, og til sist ser Tandberg på planene og begrunnelsene for menneskets fremtidige retur til Månen og videre ferd til Mars, samt på mulighetene for liv andre steder i Universet.

Alt i alt er Romfart og romforskning en svært god bok. Omsider har vi fått en oppdatert og pålitelig sammenfatning av romvirksomheten som både yngre og eldre lesere med gjennomsnittsinnsikt eller mindre vil ha glede av. At dette er en bok ethvert bibliotek burde ha i sin samling er hevet over tvil.

Boken er en gave fra forlaget.