Bokomtale

Av Ragnar Thorbjørnsen

Da Steven Weinberg skrev sin klassiske bok The First Three Minutes i 1976, beskrev han begivenhetene bakover i tiden, til en tid da Universet var 0,01 sekunder gammelt. Temperaturen var da falt til 100 milliarder K. I løpet av 1980-årene lyktes det forskerne å gjøre mange nye oppdagelser innenfor elementærpartikkelfysikken, og blant annet derfor har det vært mulig å la store deler av denne boka handle om det som skjedde før temperaturen var sunket til 100 milliarder K. Det er en smakssak om man skal kalle dette for kosmologi eller kvantefysikk, og det er bemerkelsesverdig å innse at forskningen på det som skjedde i disse første, ufattelig små brøkdeler av den tid Universet har eksistert, minst like mye foregår i partikkelakseleratorer på Jorden som gjennom observasjoner av Universet slik vi ser det i dag. Like bemerkelsesverdig er det å finne ut at forskningen som pågår i tilknytning til de eksperimenter som kan utføres i partikkelakseleratorene på mange måter er styrt av det kosmologene utleder på grunnlag av sine studier av Universet. Når man nå bygger enda kraftigere partikkelakseleratorer, er dette ikke minst fordi man vil forsøke å beskrive Universets utvikling på et enda tidligere stadium enn hva som er mulig i dag. Forfatterne har, synes jeg, lykkes godt med å forklare på en populærvitenskapelig måte hva som skjedde, i den grad dagens kunnskap gjør det mulig å ha en formening om det. De nevner dog ikke med et eneste ord hva som kan tenkes å ha vært situasjonen ved tid 0. Det ville selvsagt uansett vært ren spekulasjon, så egentlig kan de ikke kritiseres for det.

Boka tar som utgangspunkt at man i mange år har lett etter Universets manglende masse. Alle teorier om Universets utvikling innebærer at den totale masse i Universet må være mye større enn hva vi er i stand til å beregne oss fram til ut fra de observasjoner vi har gjort. Med dette som utgangspunkt klarer forfatterne på en naturlig måte å beskrive alle sider ved den vitenskapen som vi kaller kosmologi, herunder en klar forståelse av hvor vi står i dag (1990) og hva som er utfordringene i årene som ligger foran oss. At de klarer å gjøre dette uten å bruke en eneste matematisk formel, må også tas med som et pluss; dog skal i parentes bemerkes at Einsteins E=mc² er med, men den tåler vi vel. Vi får en fin innføring i elementærpartikkelfysikken av i dag, og lærer om elementærpartiklene som er byggestenene til all materie (og antimaterie). Og her snakker vi ikke bare om protoner, nøytroner og elektroner; også kvarkene begynner nå å bli relativt godt forstått, og får sin naturlige plass i helhetsbildet.

I «den andre enden» av skalaen kommer vi inn på Universets oppbygning slik vi kan observere det i dag. Galaksene er ikke jevnt fordelt i Universet, heller ikke galaksehopene. Den mulige årsaken til at fordelingen er slik den synes å være, kan sannsynligvis spores tilbake til de tidligste tider. Og hvor er all den massen som vi ikke kan se, men som ifølge teoriene må være der? Og er denne massen tilstrekkelig til å lukke Universet? Et lukket univers innebærer at Universets ekspansjon «en vakker dag» vil stanse opp, og Universet vil begynne å trekke seg sammen igjen. Men er det i det hele tatt mulig? Det synes som om denne boka nærmest konkluderer med at Universet er flatt, hvilket i denne sammenheng betyr at ekspansjonen vil fortsette i det uendelige, men bare som et grensetilfelle (sammenlign parabel kontra hyperbel).