Mercury-programmet, del 1
Av Jan-Gunnar Solheim
|
Artikkel publisert i Nytt om Romfart, 26. årgang, nummer 99, juli-september 1996, sidene 35-43 av Norsk Astronautisk Forening/www.romfart.no.
|
Skriv ut
Tips bekjent
|
I en ny artikkelserie bringer vi historien om prosjektet som la grunnlaget for den suksess amerikanerne oppnådde innen bemannet romfart fra slutten av femtiårene og frem til i dag. Denne første delen tar for seg motivene bak og starten av programmet, utvelgelsen og treningen av astronautene, og til slutt historien om de to første bemannede ferdene.
Opprinnelsen
Mercury-programmet fikk sin opprinnelse som en følge av to faktorer: Menneskets trang til å utforske det ukjente, og samtidig vår stadige higen etter å trygge vår tilværelse.
Mennesket har alltid vært oppdagelsesreisende. Vi har tøyet grenser og utforsket det ukjente og på denne måten oppnådd den status vi har i vårt domene i dag. Vi har utviklet avanserte redskaper og instrumenter som har gitt oss frihet til å bevege oss over store landområder. Drømmen om å være fri som fuglen og fly gjennom luften har vi alltid hatt, men avansert flyvning har vi drevet med kun i de siste 80-90 år av vår historie. Men da flyene først kom, utviklet de seg raskt; de ble stadig raskere og mer manøvreringsdyktige. Vi utviklet jetmotoren på 30- og 40-tallet, og i 1947 klarte vi ved hjelp av rakettmotoren å fly raskere enn lyden - vi brøt lydmuren, og vi fortsatte å utforske det ukjente.
Etter den annen verdenskrig tiltok spenningen mellom Sovjetunionen og USA sterkt. De to statene utviklet seg til supermakter, og opprustning av de militære arsenaler ble sterkt prioritert. Teknologiske og økonomiske nyvinninger drev oss. Det som ble utviklet på den ene siden av jernteppet, kom også snart på den andre. Så også innen flyvning, og begge parter oppfattet den andre parts nyvinning som en trussel. Raketter som kunne frakte sprengladninger ble utviklet av tyskerne under den andre verdenskrig, og senere videreutviklet av de to supermaktene. Krigsflyene ble mer avanserte og rakettene ble større og kraftigere. En så for seg raketter med atomstridshoder, både av kortdistanse- og interkontinentale typer. Fra siste del av 40-tallet og ut på 50-tallet ble spionasje mellom de to landene meget utstrakt, og nye metoder ble stadig utprøvd, først med fly, senere også med spionsatellitter.
1950-årene ble en meget hektisk periode innen utviklingen av fly og rakettsystemer i USA, og i all hovedsak var det de militære styrker som stod for denne utviklingen. Men en institusjon som siden 1915 hadde drevet forskning innen flyvitenskap var National Advisory Committee for Aeronautics (NACA). Denne organisasjonen besto i 1958 av ikke mindre enn 7900 forskere, ingeniører og teknikere fordelt på en rekke vitenskapelige institusjoner. Disse bidro sterkt til utviklingen av avanserte fly. Blant annet var de sterkt involvert i utviklingen av den berømte X-serien med forsøksfly, som testpiloter satte både høyde- og hastighetsrekorder med.
Både det sivile og ikke minst de militære styrker hadde store ressurser til rådighet. Mens NACA for det meste hadde beskjeftiget seg med konstruksjon og utprøving av fly, var forsvaret også kommet langt innen flymedisin. I samarbeidsprosjekter mellom NACA og forsvaret ble det derfor utviklet en rekke fly og rakettsystemer som skulle vise seg å ha stor betydning for fremtidig romforskning. En mengde symposier og konferanser dannet grunnlaget for like mange komitéer som utredet i hvilken retning Amerika skulle gå innen romfart. Etter hvert som det ble utviklet raketter som kunne plassere satellitter i bane rundt Jorden, var det ikke lenger spørsmål om en skulle sende mennesker ut i verdensrommet, men når en kunne klare å gjøre det. Sovjetunionen hadde selvsagt lignende planer, så her var det viktig å følge med.
Amerikanerne fikk seg en kalddusj den 4. oktober 1957 da russerne sendte den første kunstige satellitt, Sputnik 1, ut i jordbane. Heldigvis kunne Amerika svare den 31. januar 1958 med Explorer 1. Det som skremte amerikanerne var at russerne fortsatte sine oppskytinger av satellitter som var mye tyngre, og dermed beviste at de hadde mye kraftigere bæreraketter enn hva amerikanerne selv hadde.
NASA blir til
Allerede på begynnelsen av 50-tallet ble det i USA lagt frem detaljerte beskrivelser av hvordan en så for seg bemannede ferder i verdensrommet. Senere, i 1958, ble det enda klarere at det var et realistisk mål å sende først aper, så mennesker ut i rommet. Et konkret prosjekt ble kalt MISS - Man in Space Soonest, senere Man in Space Sophisticated - og var et initiativ ledet av flyvåpenet. Planleggingen av dette og andre prosjekter initiert av forsvaret med tanke på ferder i ytre deler av atmosfæren og videre ut i rommet var kommet langt.
MISS-prosjektet ble i 1958 slukt ved tilblivelsen av NASA - National Aeronautics and Space Administration. Denne organisasjonen overtok også alle prosjekter som NACA hadde ansvaret for. NACA opphørte samtidig som NASA offisielt ble stiftet den 1. oktober 1958. Av navnet fremgår det at NASA fra nå av skulle være paraplyorganisasjonen for all sivil romforskning i USA. Overgangen fra militær til mer sivilt preget virksomhet var viktig for USA utad. Den amerikanske presidenten, Dwight D. Eisenhower, fastslo at USA ikke hadde til hensikt å konkurrere i rommet som militærmakt. Med denne kunngjøringen ble drømmen til mange piloter i flyvåpenet om å bli forsvarets astronauter knust. Flyvåpenet hadde allerede i 1957 godkjent planer om et prosjekt, Dyna-Soar, der de ville skyte opp et fly (X-20) montert på toppen av en bærerakett. Etter at den var kommet ut i rommet skulle flyet skilles fra bæreraketten, for så å gli tilbake til landing på en vanlig rullebane. Prototyper av X-20 ble utviklet av Boeing-fabrikken i Seattle, Washington, og det ble gjennomført en rekke studier og tester av konseptet. Men etter hvert som NASA kom mer og mer på banen med sitt sivile romprogram på slutten av 50- og begynnelsen på 60-tallet, fikk Dyna-Soar-prosjektet mindre og mindre prioritet av Kennedy-administrasjonen, og den 10. desember 1963 ble det besluttet kansellert. NASA hadde nå fått en slik posisjon innen amerikansk romfart at de anså det lite tjenlig å utvikle et system som ikke hadde noen påvirkning på deres planer om å sende mennesker til Månen.
Fra MISS til Mercury
Idéene og tankene i NACA om et bemannet romprogram var i begynnelsen av 1958 kommet så langt at det etter hvert begynte å utkrystallisere seg konkrete prosjekter. Ved Langley Memorial Aeronautical Laboratory (senere Langley Research Center) i Hampton, Virginia, var det en gruppe forskere og ingeniører som, samlet av Maxime Faget, diskuterte et forslag med lederen for senteret, Robert Gilruth. Deres forslag var å først skyte opp en bemannet farkost som skulle følge en ballistisk bane. Dette ville bane veien for senere ferder der farkosten skulle gå i bane rundt Jorden. Forslaget fikk anerkjennelse.
Etter hvert som 1958 skred frem ble hele konseptet utdypet, og til slutt kom offentliggjøringen av Mercury-programmet den 17. desember. Alle nødvendige karakteristika ble formulert, og deretter tegnet og konstruert av de kontraktørene NASA anså verdige til å få oppdragene med å bygge systemet. Dette arbeidet ble styrt av gruppen som hadde ansvaret for bemannet romfart i NASA, Space Task Group (STG). Data som NACA og forsvaret hadde innhentet gjennom en årrekke, skulle nå brukes til å bestemme alle detaljer om romfartøyet. Hva måtte det tåle av krefter og varme? Hvordan måtte det konstrueres for å beskytte romfareren? Spørsmålene var mange og usikkerheten stor. Konkurransen om å få bygge Mercury var selvsagt enorm, men av de to finalistene McDonnell og Grumman trakk McDonnell det lengste strået. De kunne presentere det beste konseptet, og kapselen tok snart form slik NASA tenkte seg den.
Bærerakettene
Men hvordan komme seg ut i rommet? Til det trengtes en bærerakett. På denne tiden hadde USA allerede utviklet en rekke raketter som skulle brukes til militære formål. Det trengtes raketter som var kraftige nok til å frakte kapselen ut i en ballistisk bane og senere ut i jordbane. Valget falt på Redstone-bæreraketten for de ballistiske oppskytingene, og Atlas ble bæreraketten for ferdene som ble planlagt for jordbane.
Redstone var en bærerakett utviklet for den amerikanske hær, og dens primære oppgave var å frakte eksplosiver inntil 800 km fra oppskytingspunktet. Den mest sentrale personen i utviklingen av denne raketten var dr. Wernher von Braun, en av de mange rakettekspertene som ble hentet fra Tyskland etter krigen for å hjelpe amerikanerne med deres nye våpensystem. von Braun skulle vise seg å bli en av de som sikret amerikanernes suksess i videre romforsking da han på begynnelsen av 60-tallet utviklet Saturn-bærerakettene som skulle frakte mennesker til Månen.
Atlas var en helt annen type bærerakett. Denne ble utviklet for luftforsvaret, og skulle kunne frakte eksplosiver 8000 km av sted.
Og det var nå den store utfordringen for McDonnell kom: Hvordan konstruere Mercury-fartøyet slik at de to oppskytingssystemene kunne klare å frakte det ut i verdensrommet? Alle ingeniører og teknikere som var med i beslutningsprosessen om hvordan ferdene skulle forløpe, og ikke minst astronautene, ville selvsagt utstyre kapslene med alle mulige instrumenter og hjelpemidler for å sikre mot eventuelle problemer. Men mange av ønskene måtte vike for den faktoren som alle kjempet mot: Vekt. Det endelige resultatet ble en kapsel med konisk form og med en diameter på 81 og 189 cm ved henholdsvis topp og bunn. Lengden med redningstårnet var 791 cm. Vekten skulle være 1935 kg ved start. Etter hvert som prosjektet som ledet til Mercury-programmet skred frem i 1958, og en visste at kapselen skulle bemannes, kom behovet for å knytte til seg personer som var villige til å fly disse maskinene.
Hvem har lyst til å bli astronaut?
Hva får et menneske til å sette seg på toppen av en rakett fylt med høyeksplosivt brennstoff og vente på å bli skutt ut i verdensrommet? Dette er spørsmålet forfatteren Tom Wolfe stiller i boken The Right Stuff. Ja, hva var det som motiverte menneskene som ble utvalgt som astronauter til å utsette seg for den høye risikoen som var forbundet med de første bemannede romferdene?
Utvelgelsen av astronauter til Mercury-programmet ble nøye planlagt, og de ønskede kandidater måtte ha de nødvendige egenskaper for å bli betraktet som fremtidige astronauter. Mange utkast som definerte disse egenskapene ble vurdert, og i desember 1958 kom den flymedisinske konsulentgruppen knyttet til STG med et forslag som innebar å invitere alle amerikanske menn mellom 25 og 40 år som ikke var høyere enn 180 cm og som hadde en universitetsgrad, og da gjerne en doktorgrad innen de tradisjonelle naturvitenskapelige fagene, til å søke. Dette var kravene alle søkere måtte oppfylle. I tillegg måtte kandidatene ha arbeidserfaring fra sitt fagområde. Videre måtte kandidatene bevise at de var villige til å utsette seg for farer tilsvarende uttesting av moderne flyprototyper, at de kunne tåle ekstreme trykk- og temperaturforhold, og at de hadde egenskapen til å reagere riktig i enhver stressende situasjon når de var utsatt for de nevnte forhold. Flyvere var en kategori som var aktuell, men også personell i undervannsbåter, fjellklatrere og racerbilkjørere var interessante.
Selv om de nevnte kravene var meget strenge, var det likevel ventet at en stor mengde amerikanske menn hadde de nødvendige egenskapene. NASA så for seg en meget lang og omfattende utvelgelsesprosess. En gruppe menn som allerede hadde vært med på uttesting av avanserte farkoster, og som dermed hadde bevist sine egenskaper under stressende forhold, var testpiloter knyttet til det amerikanske forsvaret. President Eisenhower mente derfor at man ved å undersøke massen av flyvere i de amerikanske styrker ville nå den gruppen som var høyest kvalifisert for oppgavene som astronaut. Kriteriene for å være aktuell som astronaut ble derfor definert som følger:
Kandidaten måtte:
- ikke være eldre enn 40 år
- ikke være høyere enn 180 cm
- ha meget god fysisk og psykisk helse
- ha universitetsgrad innen et naturvitenskapelig fag
- være utdannet testpilot
- ha minimum 1500 flytimer
- være kvalifisert som jagerflyver
På slutten av 50-tallet var Edwards-flybasen i Mojave-ørkenen i California allerede blitt kjent som stedet å være for piloter som ville vise sine ferdigheter som flyvere. Her lå nemlig flyvåpenets skole for utdanning av testpiloter. Dette var også stedet der de aller fleste av de amerikanske styrkers fly ble testet ut før de ble satt i produksjon. Ikke uventet ble rullebladene til mange piloter fra denne flybasen studert og vurdert for å finne ut om de var kandidater som fremtidige astronauter. Marinens skole for testflyvere var ved Patuxent River, Maryland. Den var også et yndet sted for NASAs «spioner». Likeså Miramar Naval Air Station i San Diego - senere kjent som Top Gun School - og også de amerikanske hangarskipene, som var tilholdssted for de absolutt beste marineflyverne. Joda, her var mye godt materiale for NASA, som nærmest kunne velge og vrake.
Mange av pilotene ved Edwards var av det gamle slaget. De hadde ikke nødvendigvis formell ingeniørutdannelse, men de hadde til gjengjeld enorm flyvererfaring. De beste og eldste hadde vært med på uttestingen av forsøksfly i X-serien helt fra X-1 til X-15. Men grunnet manglende formell utdannelse ble de nok ikke tatt i betraktning av NASA. For mange var dette uforståelig: De antatt beste pilotene i USA ble forbigått av ofte yngre og mindre erfarne kolleger. Charles «Chuck» Yeager, den testpiloten som vel hadde mest fartstid, og som selv var blitt en av de store flypionerer etter at han den 14. oktober 1947 fløy gjennom lydmuren, var en av dem som uttrykte seg klarest om dette. Det ble til tider harselert en del med NASA-astronautene. Ved Edwards-flybasen ble Mercury-programmet ofte forbundet med et prosjekt der pilotene ikke skulle gjøre annet enn å sitte innesperret i en blikkboks, festet til biomedisinske sensorer, kun til nytte som forsøkskaniner. Men det viste seg senere at den erfaringen en fikk med mennesker i kapselen i en tidlig fase av bemannet romfart var av stor betydning for fremtidige ferder.
Utvelgelsen av astronautene
Etter nærmere undersøkelser av over 500 militære rulleblad ble det funnet 110 kandidater som tilfredsstilte kravene. I tre grupper på 35 menn hver skulle disse på frivillig basis inviteres til Washington for en grundig presentasjon av planene for Mercury-prosjektet. Det viste seg imidlertid at bare to grupper, det vil si 69 menn, ble invitert da så mange fra gruppe én og to hadde sagt seg villige til å satse tre år av sin militære karriere og ofre seg 100 % for det forestående programmet.
Etter en mengde intervjuer og tester ble gruppen av kandidater redusert til 36, som videre skulle gjennom grundige fysiologiske undersøkelser ved den flymedisinske Lovelace-klinikken i Albuquerque, New Mexico. Her måtte hver kandidat gjennomgå en legeundersøkelse som var mer omfattende enn noen annen tidligere foretatt. Alle kroppens organer ble undersøkt for om mulig å finne defekter. Likevel: Bare én av de 36 måtte gi seg etter testene, og de resterende ble bedt om å reise til Dayton i Ohio for å gjennomgå en rekke undersøkelser av kandidatenes utholdenhet i ulike hasardiøse miljøer.
Av de 35 gjenværende ønsket 32 kandidater å fortsette. Testene i Dayton omfattet prøver i trykkammer, undersøkelser av om kandidatene tålte høye vibrasjoner, varme og kulde og prøving av kandidatenes evne til å utføre arbeidsoppgaver mens de ble spunnet rundt alle tre akser samtidig i et apparat man kalte MASTIF (Multiple Axis Space Test Inertia Facility) - ja, alt som leger, psykologer og andre flymedisinske forskere mente kunne være aktuelt i forbindelse med å reise i verdensrommet. Kandidatene ble hele tiden observert og intervjuet av psykologer som noterte alle bevegelser. Noen av kandidatene mente at det medisinske personellet til tider gikk altfor langt, og internt blant kandidatene hersket det til tider opprørske tendenser og vilje til å boikotte tester.
Etter de to rundene ved Lovelace og i Dayton satte medisinerne og utvelgelseskomitéen seg ned for å finne de beste kandidatene. De som satt i panelet og skulle bestemme hvem av de 31 kandidatene som skulle få gå videre hadde en meget vanskelig oppgave, både fordi det lå usikkerhet i selve testene, som til dels aldri var blitt gjennomført før, og fordi hver kandidat viste meget gode testresultater. Både de innledende intervjuene og de senere samtalene kandidatene hadde med NASAs representanter ble derfor tillagt meget stor betydning da de endelige kandidatene ble plukket ut.
En gruppe på 18 ble nå valgt ut som finalister, og etter nøye studier av testresultater og besvarelser etter en lang rekke intervjuer kontaktet NASA i april 1959 syv kandidater og spurte om de kunne tenke seg å bli de første amerikanske astronauter. Ingen av de syv hadde noen problemer med å akseptere tilbudet. De 24 av de totalt 31 finalistene som ikke fikk de gode nyhetene ble likevel oppfordret til å ikke gi opp - det så nå ut til at NASA ville trenge flere frivillige i årene som kom. (Enkelte av semifinalistene fra 1959 dukket da også opp som medlemmer av senere astronautkull. Red. anm.) En av de mest grundige utvelgelsesprosesser noen sinne hadde dermed silt ut 7 personer blant over 500 kandidater. Dette sier noe om den enorme konkurransen knyttet til det å få en av de mest prestisjetunge titlene i det amerikanske samfunn, nemlig NASA-astronaut.
Det er dette som egentlig gir svaret på motivene for å utsette seg selv for farene forbundet med bemannet romfart. Piloter i de militære styrker er svært motiverte og oppsatte på å bli best. De er interessert i å tøye, og kanskje sprenge, grensene for hva ingeniører og konstruktører av fly tror er mulig. Og det å selv kunne manøvrere et romfartøy som farer gjennom himmelrommet i mange tusen kilometer i timen, det var noen nytt for disse menneskene. Sånn sett var dette med romfart bare en fortsettelse av det de hadde drevet med i mange år som tesflyvere.
Syv krigsflyvere blir nasjonale idoler
NASA presenterte den 9. april 1959 de første sivile amerikanske astronauter. Fra marinen: Malcolm Scott Carpenter, Walter Marty Shirra, jr. og Alan Bartlett Shepard, jr. Fra flyvåpenet kom Leroy Gordon Cooper, jr., Virgil Ivan (Gus) Grissom og Donald (Deke) Kent Slayton. Fra marineinfanteriet: John Herschel Glenn, jr. Det gikk ikke mange dagene etter offentliggjøringen før de syv astronautene ble tatt inn i klubben for dem som tilhører sanne helter - en helt ny type helt for amerikanerne, og alle ville vite alt om disse supermenn. Mediene gjorde sitt for å støtte denne heltedyrkelsen, og til tider var det selvsagt OK å bli fremstilt som sådan, men den jevne amerikanske jagerflyver var ikke så interessert i publisitet - for ham var flyving det det meste dreiet seg om. Likevel klarte det populære magasinet LIFE å få eneretten til hver enkelts personlige historie. Dette innebar omtrent 70 000 $ for hver av astronautene over en treårsperiode (så lenge Mercury-prosjektet skulle vare), noe som kom vel med i tillegg til den til dels beskjedne lønnen de fikk i forsvaret. De nye yndlingene passet liksom inn og ble akseptert i alle sammenhenger. Alle var testpiloter, alle hadde tjenestegjort som flyvere i krig, alle var gift og hadde familie, alle tilhørte en eller annen religiøs menighet og de var i sin beste og mest aktive alder med John Glenn som eldstemann med sine nesten 38 år og Gordon Cooper på 32 som den yngste.
Forberedelser til vektløshet
En hektisk periode ventet de syv astronautene før den første ferden kunne finne sted. For eksempel var mange detaljer rundt Mercury-kapselen, Redstone- og Atlas-rakettene, romdraktene, navigasjons- og kommunikasjonssystemene på langt nær ferdige, og for at astronautene skulle lære mest mulig om hvordan alle systemene virket, ble de engasjert på hver sine områder, gjerne innen de felter hvor de hadde sin tekniske utdannelse og erfaring som flyvere. Dette innebar en til tider hektisk reisevirksomhet, som førte dem langt fra deres hovedkvarter ved Langley til forskjellige steder i USA hvor ulike deler ble konstruert og fremstilt.
I tillegg ble astronautene involvert i planleggingen av selve ferdene og selvsagt også i hvordan treningen skulle legges opp. Ikke minst hadde de lange opphold ved Cape Canaveral i Florida, der NASA var i ferd med å etablere de bygninger og konstruksjoner som skulle til for å skyte fremtidens romfarere ut i verdensrommet. Utprøving av all verdens apparatur og utstyr skulle gjennomføres, og testing av menneskelige reaksjoner under ulike deler av ferden - hvor bratt kunne for eksempel banen være før astronauten fikk for stor G-belastning - var noe en måtte bestemme ved bruk av sentrifuger. Det var ikke få timer i simulator som ventet hver av kandidatene før ferdene kunne ta til.
Et av spenningsmomentene var selvsagt hvem NASA ville plukke ut til den første ferden. De fleste, også innad i NASA, trodde John Glenn var den mest aktuelle kandidaten. Han var den som gjorde seg mest bemerket både sosialt og i NASA-kretser. Han var en av de tre finalistene som ble presentert i januar 1961. De to andre var Gus Grissom og Alan Shepard. De to første ferdene var riktignok ballistiske ferder, og hadde dermed ikke det samme teknologiske momentum som en ferd med fullt jordomløp, men det var likevel viktig å være den første.
Apene først ut
Selv om kappløpet i rommet nå var meget intenst mellom USA og Sovjetunionen, tok ikke NASA sjansen på å utsette astronautene for unødige farer. Man besluttet derfor å plassere sjimpanser i kapselen på de første «bemannede» ferdene. Mange, spesielt de ukvalifiserte astronautkandidatene fra Edwards og andre militære flybaser, men også skeptikere til NASAs fremdrift og strategi, kritiserte dette høylytt. Hva var vitsen med å sende mennesker ut i verdensrommet i en kapsel for å gjøre vitenskapelige forsøk når en ape kunne gjøre samme jobben?
Men NASA visste hva de gjorde. Ikke få av de første oppskytingene av Mercury-systemet endte katastrofalt. Bare seks av de sytten testferdene som ble gjennomført før man sendte den første astronauten til værs endte med full suksess. Fem var totalt mislykket, mens man fra de resterende seks kunne hente ut kun begrensede mengder data. Noe av det som skremte NASA og ikke minst astronautene og deres familier mest, var når bæreraketten feilet. Noen kom totalt ut av kurs og måtte destrueres like etter oppskyting, mens andre eksploderte før de hadde tatt av.
På den første ferden der Mercury-kapselen var montert på Redstone-raketten (MR-1), den 21. november 1960, fikk man bare konstatert at nødraketten på toppen av kapselen virket. Bæreraketten beveget seg bare rundt 10 cm før den satte seg tilbake på oppskytingsrampen. To kabler som var festet mellom raketten og oppskytingsrampen hadde ikke løsnet samtidig. Dette fikk et relé til å kutte tilførselen av drivstoff, og motorene stanset. Det var også feil at ikke nødrakettene på toppen av kapselen tok med seg denne da de ble automatisk avfyrt. Men knapt én måned etter første forsøk fikk man systemet vel av gårde med MR-1A, og denne gang virket alt som det skulle.
Den 31. januar 1961 sendte man avgårde MR-2 med sjimpansen Ham om bord. Dette ble også en ferd som ble betegnet som en suksess. Men Wernher von Braun og hans medarbeidere fant alltid noe som ikke fungerte 100 %, og etter mye om og men ble det besluttet å foreta en Mercury-Redstone-oppskyting til før man plasserte en mann på toppen. Denne fikk betegnelsen MR-BD, og ble skutt opp den 24. mars. Dette skulle bli en skjebnesvanger avgjørelse som kostet amerikanerne sjansen til å bli først med en mann i verdensrommet. Den 12. april 1961 sendte russerne avgårde den 27 år gamle jagerflyveren Jurij A. Gagarin på en ferd som førte ham i bane rundt Jorden. Kapselen han brukte veide 2400 kilo, og bæreraketten hadde kapasitet langt over det Redstone og Atlas hadde. Dette kom som et sjokk på hele USA, og alle amerikanere - ikke minst de som var involvert i Mercury-programmet - følte et enormt nederlag. De var blitt slått på målstreken.
Første bemannede Mercury-ferd
Så var endelig dagen kommet, den 2. mai 1961, og Alan B. Shepard skulle bli den første amerikaner som skulle skytes ut i verdensrommet i en romkapsel, en kapsel som han selv hadde gitt navnet Freedom 7. Ingen andre enn hans kone, hans astronautkolleger og en liten gruppe NASA-medarbeidere visste at det var akkurat han som hadde fått det ærefulle oppdraget. Shepard ble vekket klokken 01.00 av sin lege, som foretok de siste medisinske undersøkelser. Alan Shepard var 100 % klar. Denne dagen var alt klart, alle forberedelser var unnagjort, alle mulige aspekter ved denne ferden var tenkt gjennom og analysert, ingen hendelse i ferdplanene var overlatt til tilfeldighetene. Folk hadde strømmet til strendene rundt Cape Canaveral i hopetall for å følge denne modige mann på hans ferd i verdensrommet. Nedtellingen hadde gått som planlagt, og Mercury-Redstone-raketten (MR-3) var fylt med flytende drivstoff. Alle teknikere og hjelpemannskaper - fra de i kontrollrommet like ved oppskytingsrampen til de som var involvert i bergingen av astronauten etter landing ute i Atlanterhavet - var klare til å gjøre sitt til at dette skulle bli 100 % vellykket.
Likevel: Én faktor som ikke menneskene i Florida kunne kontrollere denne mai dagen var været. Og det slo seg vrangt - så vrangt at man måtte kansellere oppskytingen og vente til neste anledning bød seg. NASA ville nemlig ikke sende en astronaut til værs uten å kunne holde øye med kapselen så lenge som mulig. I overskyet vær sier det seg selv at dette ikke var enkelt. Det innebar at man måtte starte nesten hele nedtellingssekvensen på nytt, altså en utsettelse på minst 48 t. Man prøvde igjen etterfølgende torsdag, men også denne dagen var været for dårlig.
Man bestemte seg nå for å prøve igjen fredag den 5. mai. Shepard ble vekket klokken 01.00, gjennomgikk en siste medisinsk sjekk, spiste frokost sammen med John Glenn, som var hans reserve, og ble installert i sin trykkdrakt. Klokken var 05.20 da han ble spent fast inne i Mercury-kapselen. Dersom alt gikk etter planen skulle han nå være i luften i løpet av to timer. Og folk strømmet igjen til Cape Canaveral for å bivåne ferden. Teknikere og alt mannskap var like klare denne dagen - og været, det var perfekt. Men det ble to lange timer for Shepard. Gang på gang i de siste timene og minuttene før oppskytingen fant teknikere systemer som ikke fungerte 100 %. Nedtellingsklokken ble stoppet flere ganger for at de skulle sjekke eller finjustere det ene eller det andre. Det virket som om teknikerne som overvåket systemet ble mer og mer nervøse og følsomme overfor avvik i avleste måleresultater etter hvert som klokken tikket mot null. «Enn om det er akkurat min tekniske finesse, mitt ansvarsområde, som kanskje fører til at dette kan ende med katastrofe,» var det mange som tenkte i sitt stille sinn.
Etter nesten fire timer liggende på ryggen med bena i været var Shepard blitt temmelig lei av ventingen. Han var blitt nødt til å urinere i romdrakten, noe teknikerne og legene som skulle overvåke hans fysiske tilstand ikke var videre begeistret for. Ved T-2 minutter og 40 sekunder stanset de klokken igjen. Denne gangen leste de av for høyt trykk i en slange i drivstofftilførselen til Redstone-raketten.
Da var det at Alan Shepard slo fast over intercomanlegget, med sin egen urin skvulpende oppunder nakkekraven, at «nå måtte de se å fikse det lille problemet sitt og tenne dette stearinlyset!». Og det var det som skulle til. Nå fikk det bære eller briste.
Nedtellingen gikk uten problemer de to siste minuttene, og klokken 09.32 var Shepard på vei. Mens han hele tiden var i kontakt med Deke Slayton i kontrollsenteret beskrev Shepard sin ferd ut mot vektløsheten. De første 45-50 s var han overrasket over hvor lite vibrasjon og støy det var, men etter omtrent 60 s kom raketten opp i en hastighet der den ble utsatt for det største dynamiske trykket under hele ferden, og ristingen var nå så voldsom at Shepard hadde problemer med å lese instrumentdata ned til bakken.
Etter vel to minutter med stadig akselerasjon kom tidspunktet der Mercury-kapselen skulle skilles fra Redstone-raketten. Dette var et meget dramatisk punkt under ferden; ble de to systemene hengende fast, kunne det få alvorlige følger når de kom inn igjen i atmosfæren. Men atskillelsen gikk smertefritt: De to systemene skilte lag som forventet, og Shepard var med ett vektløs. I løpet av de 15 m ferden varte skulle Shepard rapportere 78 ganger til Slayton på bakken om hva han observerte ute, hvilken tilstand kapselen var i og om minst 27 arbeidsoppgaver han skulle gjennomføre.
Én av de viktigste oppgavene han hadde var å prøve ut den manuelle styreenheten som var utviklet. Shepard måtte nå, ved hjelp av en kontrollstikke, snu kapselen rundt alle tre akser etter tur og undersøke om de små rakettdysene som var montert på kapselen satte astronauten i stand til å manøvrere i verdensrommet. Dysene virket utmerket. Dermed hadde han bevist overfor NASA, men også overfor dem som tidligere hadde sådd tvil om astronautens betydning og funksjon om bord i kapselen, at et menneske virkelig kunne ha full kontroll over et fartøy i vektløs tilstand.
En annen viktig oppgave var å observere gjennom periskopet. Hvor mye var et menneske i stand til å observere fra denne høyden, som hadde en største verdi av 185 km? Shepard var helt overveldet over det han så. Kapselen var nå snudd 180°, og med ryggen mot fartsretningen kunne han observere hele Florida og langt nordover kysten av delstaten Carolina. Noe skydekke forhindret ham i å se alt han ble bedt om å være på utkikk etter, men han følte at han hadde sett det som var verd å se.
Like før han nærmet seg det høyeste punktet i banen ble han bedt om å gjøre seg klar for tilbaketuren gjennom atmosfæren. Vel fem minutter etter oppskytingen skulle retrorakettene som skulle bremse ned hastigheten til kapselen starte. Shepards oppgave var å manuelt holde kapselen i korrekt bane ved hjelp av kontrollstikka. Det ble noen temmelig kraftige rykk idet rakettmotorene startet én etter én, men Shepard klarte oppgaven meget godt - det var ingen problemer med styringen.
Etter at nedbremsingsrakettene var avfyrt ble motorene slengt løs fra kapselen. For å være sikker på at de var kastet av skulle han få et grønt signal på instrumentpanelet, men ingen lampe lyste. Han var likevel sikker på at alt var OK da han så at løse stropper slo opp forbi kikkhullet hans. I kontrollrommet nede på bakken kunne Slayton også konstatere at alt var i orden da han fikk grønt lys på sitt panel.
Hele tiden måtte Shepard rette kapselen inn slik at dens butte ende hadde den beste vinkelen i forhold til banen - dette for å fordele varmebelastningen riktig. Av og til slo han på autopiloten slik at han fikk tid til å se ut gjennom periskopet. Men etter hvert som han kom inn i stadig tettere lag av atmosfæren ble luftmotstanden og dermed G-kreftene så store at han hadde problemer med å gjøre annet enn å informere kontrollsenteret om at han hadde det bra. Han klarte ikke hele tiden å rette kapselen riktig inn, så vinkelen inn i atmosfæren ble litt brattere enn man hadde beregnet. Han hadde derfor en meget tøff landing i vente. I nesten hele perioden han falt gjennom atmosfæren ble han utsatt for cirka 11 G, men dette hadde han trent på i simulator utallige ganger, og han var derfor godt forberedt.
Fra omtrent 25 000 meters høyde avtok G-kraften, og Shepard ventet nå bare på at han skulle få øye på dreggfallskjermen gjennom periskopet. Det gjorde han, og ved 3000 m foldet hovedfallskjermen seg ut. Nå kunne han endelig puste lettet ut. Kapselen landet forholdsvis hardt i vannet, men ikke hardere enn en testpilot måtte tåle. Etter kort tid kom et helikopter og plukket ham opp, og etter ti minutter sto Shepard på dekket til hangarskipet Lake Champlain og tok imot hyldesten fra hundrevis av marinefolk. Shepard hadde tilbakelagt en tur på 487,6 km utover Atlanterhavet, med høyeste punkt i banen 187,5 km over havet, i løpet av 15 minutter og 28 sekunder. Endelig - de hadde greid det.
Shepard måtte nå gjennom en legesjekk, og legene om bord konstaterte at han var i like god fysisk form som før ferden. Nå var det viktig å få tak i Shepards inntrykk av ferden, og han ble derfor intervjuet og bedt om å fritt fortelle alt han hadde opplevd. Dette ville ha stor betydning for planleggingen av neste ferd. Shepard kunne ikke rapportere annet enn små detaljer som han mente måtte forbedres til neste tur. Trykkdrakten var komfortabel og god, men han ønsket å få flyttet en trykkmåler fra armen og ned til kneet, da denne var vanskelig å avlese.
Videre kommenterte han at de små sensorene som var festet på kroppen hans for å overvåke den fysiske tilstanden ga små irritasjoner i huden. Det var rett og slett limet som måtte skiftes. Ellers var luftkondisjoneringssystemet både i drakten og inne i kapselen OK. En liten bemerkning hadde han om det manuelle styresystemet: Når det var i nøytral posisjon virket det som om kapselen hadde en tendens til å rotere rundt lengdeaksen. Det ble funnet et lite fragment som hadde satt seg fast i et rør forbundet med rakettdysene. Teknikerne mente dette førte til en lekkasje i dysen som var kraftig nok til å sette igang en rotasjon.
Kommunikasjonen med kontrollsenteret var hele tiden OK. Bare i begynnelsen av oppstigningen mente Slayton at det var litt vanskelig å forstå alt som ble sagt. Etter at hovedfallskjermen hadde foldet seg ut mistet kontrollsenteret kontakten med Shepard, og iherdige forsøk på å få kontakt med et kommunikasjonsfly som ble brukt som mellomledd mislyktes. Men Shepard hadde da allerede fått kontakt med helikoptrene som skulle plukke ham opp, så det var ingen fare. Ellers kunne både Shepard og Slayton konstatere at kommunikasjonskodeksen hadde fungert meget godt under ferden.
Tre dager etter at ferden var over befant Alan Shepard med frue seg sammen med de andre astronautene og andre høytstående innen NASA og amerikanske politiske kretser utenfor Det hvite hus i Washington, hvor han tok imot NASAs Distinguished Service Medal av president John F. Kennedy. Kennedy viste så stor interesse for Mercury-programmet at han inviterte Shepard med hustru til en privat samtale etter den offisielle seremonien. Kennedy var uten tvil interessert og engasjert i dette prestisjetunge prosjektet, både strategisk og teknologisk.
Mercury flyr igjen
Alt skulle nå ligge til rette for at den andre bemannede ballistiske ferden kunne gjennomføres. Denne gangen var det Gus Grissom som var den heldige. Ferden hans var planlagt å finne sted i juli, og det så ut til at man ville nå det målet. Men som tidligere erfart når en har med tekniske farkoster å gjøre må en forvente at ikke alt går etter planen. Det var noen få forbedringer og justeringer som måtte til på bakgrunn av Shepards ferd, men det var ikke tid til å foreta de store endringer.
Det grønne indikatorlyset som skulle vise at seksjonen med retrorakettene forsvant, valgte man å ikke gjøre noe med. Én av ingeniørene til NASA mente at feilen skyldtes overbelastning av det elektriske anlegget. Man beslutte å ikke fikse problemet, da en slik endring kunne fremprovosere en annen feil. I simuleringer hadde Grissom også problemer med å få den manuelle styringen til å virke perfekt i den nye Mercury-kapselen. Etter mye testing klarte man å fikse nesten alle problemene. Det som gjensto, at kontrollstikka ikke ville stille seg i nøytral posisjon igjen etter manuell kontroll, måtte Grissom øve inn og gjøre selv under ferden.
De som gjorde endringer på trykkdraktene til astronautene hadde også noen problemer da de ikke klarte å teste alle mulige situasjoner som kunne oppstå i kjølvannet av de endringene de hadde gjort. Grissom tok til takke med utstyr som ikke var 100 % gjennomtestet, men teknikerne var ikke så blide for at alt ikke var verifisert. Én av endringene var at de sydde inn en beholder som skulle ta imot urin fra astronauten om det skulle være nødvendig, en annen at de festet et konvekst speil på brystet til astronauten. Dette ville reflektere instrumentene foran Grissom til det kameraet som hele tiden tok bilder av ham under ferden.
Det ble også utviklet lettere materiale i livredningsutstyret som astronauten kunne benytte seg av dersom han fikk problemer etter landingen. Én av de store endringene som var gjort i kapselen i forhold til Shepards ferd var at Grissom kunne se ut gjennom et vindu. I ferdprogrammet ble det lagt opp til at Grissom skulle bruke mer av tiden til å observere landmassene under ferden.
Så var endelig dagen kommet for Grissom også: Man ville prøve en oppskyting tirsdag den 18. juli 1961. Han ble vekket av sin lege og fikk sjekket at helsen var OK. Deretter spiste han frokost sammen med sin reservepilot, som også denne gang var John Glenn, og ble ikledd romdrakten og utstyrt med diverse biomedisinske sensorer. Til slutt ble han kjørt til oppskytingsplattformen, hvor han skulle vente de to siste timene av nedtellingen liggende på ryggen i sin romkapsel Liberty Bell 7. Men som ved Shepards ferd var været for dårlig på Cape Canaveral, og man måtte kansellere oppskytingen. Man prøvde igjen den 19., men også denne dagen var det for dårlig vær. Nå var nedtellingen kommet så langt at man hadde fylt raketten med flytende drivstoff, noe som resulterte i en forsinkelse på minst 48 timer.
Den 21. så det ut til at man skulle klare det. Nedtellingen gikk OK bortsett fra en stans grunnet problemer med å få festet én av de 70 boltene i luka. Denne bolten fikk man ikke til å sitte riktig, men man fastslo at de resterende 69 var nok til å holde luka på plass. Klokka 07.20 om morgenen den 21. juli 1961 var enda en amerikaner på vei ut i verdensrommet.
Grissom kunne rapportere til sitt bindeledd på bakken, Alan Shepard, at han opplevde starten som meget behagelig, men at vibrasjonene og G-kreftene ble merkbart sterkere etter hvert som supersonisk hastighet nærmet seg. Etter 2 minutter og 22 sekunder stanset rakettdysene på Redstone-raketten, og overgangen fra å være utsatt for store vibrasjoner og G-krefter til å bli vektløs opplevde Grissom som meget merkelig. Etter ferden uttalte han at han i noen sekunder følte at romkapselen var ute av kontroll. Etter ti sekunder kom smellet som skilte de to modulene fra hverandre, og Grissom og Mercury var nå frigjort fra Redstone.
Grunnet stor trang til å kikke ut gjennom sitt vindu hadde Grissom problemer med å konsentrere seg om alle oppgavene han skulle utføre om bord. Som for Shepard var det selvsagt lagt inn i planene at Grissom skulle prøve manøvreringssystemet. Shepard hadde rotert kapselen rundt én akse av gangen, mens Grissom skulle prøve alle aksene samtidig. Han fant ikke dette helt enkelt. Det var en viss treghet i systemet, syntes Grissom, og han fikk ikke kapselen til å lystre fullstendig. Etter hvert som ferden skred frem gjorde han flere og flere banejusteringer, men hver gang overstyrte han slik at det ble en del vingling. Ellers prøvde han selvsagt å rapportere hva han så av landemerker på bakken.
I motsetning til Shepard skulle Grissom aktivere retrorakettene manuelt. Dette gikk etter planen, og snart kunne Grissom se to av de brukte retrorakettene fare forbi vinduet sitt. Nedstigningen gjennom atmosfæren bød ikke på spesielle problemer, høye G-krefter til tross. Hjelpefallskjerm og hovedfallskjerm foldet seg ut som planlagt, og Grissom ventet bare på å plaske ned i Atlanterhavet. I løpet av 15 minutter og 37 sekunder hadde Grissom tilbakelagt en tur på 486 km utover Atlanterhavet, med banens toppunkt på 194 km. De hadde greid det igjen, nesten.
Liberty Bell 7 synker
Sammenstøtet var svakere enn Grissom hadde ventet, men han var ikke helt sikker på om kapselen var tett da han hørte temmelig mye gurgling av vann like etter landingen. Etter en stund rettet kapselen seg opp, og Grissom hadde det såre vel. Han gjennomgikk de nødvendige sikkerhetsprosedyrer, og gjorde seg klar til å detonere en sprengladning i mekanismen som holdt luka på plass. Dette var en ny mekanisme som skulle gjøre det enklere å komme seg ut av kapselen. Han etablerte snart kontakt med de to helikoptrene som kom for å plukke ham og kapselen opp.
Planen var at ett av helikoptrene skulle huke tak i kapselen før han detonerte lukemekanismen. Han ba om et par minutter slik at han kunne notere ned verdier fra apparater og visere inne i kapselen. Dette fordi apparater i kapselen til Shepard viste ulike verdier etter at den var tatt om bord i hangarskipet. Mens Grissom gjorde dette detonerte luken og fløy 10-15 m bortover vannet. Helikopteret hadde ikke huket tak, og kapselen begynte med en gang å synke da det fosset inn store mengder vann. Grissom kom seg ut i en fei, og klarte så vidt å løsrive seg fra en line som var festet til kapselen. Han måtte hjelpe vinsjepersonalet i helikopteret med å få huket fast linen til kapselen, og idet helikopteret fikk tak var kapselen nesten usynlig i vannet, og hjulene på helikopteret var nede i sjøen.
Rotorene på helikopteret gikk for fullt da det prøvde å heve kapselen. Kapselen kom nesten fri fra overflaten, men piloten klarte ikke å få helikopteret til å gå fremover. Han hadde nå fått varsellys om at motoren var overbelastet, og hadde derfor ikke annet valg enn å kutte linen og la kapselen synke. Da det var stor fare for motorhavari overlot piloten opplukkingen av Grissom til mannskapet i det andre helikopteret. Grissom, som hadde kjempet under luftpresset fra enorme rotorblader, var nå klar til å bli plukket opp. I farten hadde han glemt å stenge oksygenventilen i drakten sin, slik at drakten, som nærmest skulle kunne betraktes som en flytevest, var helt tom for luft og var i ferd med å ta inn vann. Grissom, som var mer under enn over vann, vinket til mannskapet i helikopteret for å få dem til å forstå at han var i ferd med å drukne, men de misoppfattet situasjonen og trodde han vinket for moro skyld. De vinket tilbake og tok seg god tid til å fotografere den synkende romfareren. Men endelig oppfattet én blant mannskapet situasjonen, og de senket ned en slynge som Grissom klamret seg til og dermed ble reddet om bord i helikopteret med.
Grissom var nå i meget dårlig forfatning, både mentalt og fysisk. Han var helt utmattet, og det som stod i hans hode var å få på seg en redningsvest i tilfelle helikopteret skulle havarere i sjøen. Han hadde tydeligvis vært nær ved å miste kontrollen i det frådende havet og bli oppslukt av bølgene. Etter at han var kommet om bord i hangarskipet Randolph var han meget trett og ville egentlig bare sove. Han var selvsagt meget opprørt over å ha mistet kapselen, og sa gang på gang at luken bare fór av gårde. Han hadde ikke utløst sprengladningen for tidlig.
Selv om Grissom hadde mistet sitt fartøy, ble ferden likevel stemplet som en suksess. Astronauten hadde utført de fleste av sine oppgaver i rommet, og bakkemannskapet hadde fått de nødvendige data mens ferden pågikk. Men det ble selvsagt mange spekulasjoner om hvordan det var mulig at utløsermekanismen hadde gått av av seg selv. Etter ferden ble det gjennomført prøver av mekanismen, som ble utsatt for en mengde ulike belastninger. Teknikerne kunne ikke finne ut hva som hadde forårsaket den umotiverte utløsningen. Dermed ble dette et av de få problemene NASA ikke har funnet noen løsning på i årenes løp.
Mange hevdet i ettertid at Grissom nærmest hadde fått panikk da han hørte surklelyder i kapselen etter landingen, og dermed hadde utløst mekanismen for tidlig, men Grissom var sikker i sin sak. Et moment i saken som var til Grissoms fordel var at alle astronauter og teknikere som i ettertid utløste en slik mekanisme fikk et ørlite skrubbsår på hånden grunnet den lille eksplosjonen. Grissom hadde derimot ingen skrammer. Grissom fikk sin velfortjente medalje, dog ikke med samme pomp og prakt som Shepard. Dette var kanskje en større skuffelse for kona til Grissom, Betty, som hadde sett frem til å møte presidenten og hans kone i Det hvite hus.
Nå var tiden inne for å konsentrere seg fullt og helt om den virkelige testen, der John Glenn skulle føre Amerika inn i bane rundt Jorden.
| 
