STS-79: Atlantis' fjerde besøk til Mir
Av Ivar Johansen
|
Artikkel publisert i Nytt om Romfart, 26. årgang, nummer 100, oktober-desember 1996, sidene 33-37 av Norsk Astronautisk Forening/www.romfart.no.
|
Skriv ut
Tips bekjent
|
Den amerikanske astronauten og veteran i romfergesammenheng, Shannon Lucid, ble medlem av Mir-mannskapet (Mir-21) etter sammenkoplingen med romstasjonen Mir på STS-76 den 24. mars i år. Ifølge planene skulle hun ha returnert til Jorden i slutten av august, men tekniske problemer rundt faststoffrakettene ville noe annet...
Den 26. april var hun vitne til at romstasjonen Mirs siste byggekloss, modulen Priroda, koplet seg til komplekset etter diverse forsinkelser. Hun passerte den amerikanske varighetsrekorden i rommet på 115 døgn, som tilhørte hennes kollega Norman E. Thagard, den 15. juli. På bakgrunn av problemene på bakken var også den totale rekorden når det gjelder kvinner i rommet en realitet for Lucid da hun den 7. september i år slettet den russiske kosmonauten Jelena Kondakovas rekord på 169 døgn.
Lucid hadde et fantastisk opphold det drøyt halve året hun befant seg om bord i Mir, men som hun sa ved flere anledninger, sist bare en uke før Atlantis skulle ta opp jakten på Mir for fjerde gang: «Jeg gleder meg selvfølgelig til å komme hjem til min familie, dra på sykkeltur med min datter, gå rundt på »rollerblades« i nabolaget, dra inn frisk luft og lukte på blomster, og sist men ikke minst, dra og kjøpe meg en god bok.»
Men det var en lang vei før hun kom så langt, både av tekniske og værmessige årsaker. Men da man først kom seg av gårde, ja da gikk ferden av stabelen som om det hele bare var en liten formalitet...
Forberedelser
Da de to båtene Liberty og Freedom hadde hentet faststoffrakettene etter at romfergen Columbia var blitt skutt opp på STS-78, kunne de vanlige rutineinspeksjonene av de tomme rakettene ta til. Samtidig som dette fant sted ved Cape Canaveral Air Force Station, ble romfergen Atlantis transportert fra OPFs hangar 1 til VAB den 24. juni.
Utrullingen til oppskytingsplattform 39A fant sted seks dager senere. Atlantis var i rute og klar til sitt fjerde møte med romstasjonen Mir, trodde man...
Men værgudene, som kunne varte opp med rene tropesommeren, hvilket er relativt vanlig i Florida, kunne også by på en og annen orkan. Med Discovery tilbake fra sin oppgraderingsperiode hos Rockwell International og Columbia vel tilbake fra sin siste ferd (STS-78) var det meget travelt på KSC i månedsskiftet juni-juli. Dårlig vær skulle ikke legge en demper på aktiviteten, idet orkanen Bertha var på vei mot Florida-kysten. Således ble Atlantis rullet tilbake til VAB-bygningen den 10. juli for å søke ly for sterke vinder og en masse regn.
Resultatene fra inspeksjon av de tomme faststoffrakettene som ble brukt på STS-78 var kommet, og dommen var ganske klar: Man hadde funnet ut at ansamlinger av gass og kruttslam hadde sivet ut i faststoffrakettenes segmentskjøter i nærheten av området hvor de store tetningsringene befinner seg. Disse ringene hadde gjort jobben sin, slik at det ikke under noen omstendigheter var noen fare på ferde under oppskytingen, men man har så strenge sikkerhetstiltak rundt disse faststoffrakettene at man den 12. juli besluttet å bytte settet for STS-79 med faststoffrakettene som var tiltenkt Columbia på STS-80. Årsaken til det som hadde skjedd ble sporet til et nytt, vannbasert tetningsmateriale som man har tatt i bruk, og som ikke skal forurense miljøet så mye som det gamle tetningsmaterialet, som er metylenbasert. Nå har man riktignok litt igjen av det gamle metylenmaterialet, og på faststoffrakettene for STS-80 var dette materialet brukt. Dermed lå det i kortene at den planlagte oppskytingen den 31. juli muligens ville bli forskjøvet fire til seks uker.
Nyttelast
Det er selvfølgelig sammenkoplingsmodulen ODS (Orbiter Docking System) med den russiskbygde sammenkoplingsringen APDS (Androgynous Peripheral Docking System) på toppen, samt tunnelsegmentet mot Spacehab-modulen, som preger fremre del av lasterommet til Atlantis. ODS/APDS rager 4,11 m i høyde fra lasteromsgulvet, og beslaglegger 1,98 m i lengde og 4,57 m i bredde. Massen til ODS-modulen er 1610 kg, mens APDS ikke er tyngre enn 286 kg. Dette er knutepunktet for det amerikansk-russiske samarbeidet i rommet nå om dagen, som har en prislapp på 95,2 millioner dollar.
Litt lenger bak i lasterommet finner vi Spacehab-modulen, som denne gangen flys for sjette gang, men det er første gangen man har med seg en dobbel modul. Spacehab måler 5,612 m i lengde og 3,416 m i høyde, og diameteren ligger på 4,117 m. Astronautene får 61,6 m3 mer volumplass, som denne gangen i det store og det hele er avsatt for eksperimenter og forsyninger. Denne doble modulen, som logisk nok er satt sammen av to enkle Spacehab-moduler, har plass til 4536 kg, og man har denne gangen med seg 3220 kg nyttelast. Vann, mat, klær og hygieniske artikler samt nytt utstyr til Mir utgjør 2086,5 kg; resten er forskjellige typer eksperimenter som er tilpasset Mir-22/NASA-3-konseptet.
Spacehab Inc. har investert 15 millioner dollar i den doble utgaven som en følge av kontrakten med NASA, der avtalen går ut på å benytte Spacehab som enten enkel eller dobbel modul på følgende ferder: STS-76, STS-79, STS-81, STS-84, STS-86, STS-89 og STS-91. (STS-79 er ifølge oppsettet den andre ferden under denne kontrakten.)
Travelt om bord i Mir
Shannon Lucid fikk beskjed om byttet av faststoffraketter bare noen timer etter at beslutningen ble tatt, og hun så ikke noe problem ved å være fire til seks uker lenger om bord i Mir. Hun hadde mer enn nok å ta seg til, og det at NASA satte sikkerheten rundt faststoffrakettene i høysetet, var hun meget takknemlig for.
Det at hun nå sannsynligvis ville få et opphold på drøye 180 døgn før hun kunne ta seg en tur «for å kjøpe seg en bok», mente hun ville gå fint, for som hun sa: «Selv om det er en stund før jeg får avløsning av John (Blaha), vil det jo skje en del disse ukene, så jeg har mer enn nok å se fram til.» Ja, det ble etter hvert forholdsvis travelt der oppe i jordbane rundt Mir, denne «jernbanestasjonen i rommet», som den amerikanske astronauten Norman Thagard kalte Mir etter sitt 115 dager lange opphold våren og sommeren 1995.
Etter å ha tatt imot modulen Priroda den 26. april og et forsyningsromskip av typen Progress med jevne mellomrom, har de tre om bord i Mir hatt hendene fulle, bokstavelig talt. Jurij Onufrienko og Jurij Ussatsjov har gjennomført flere arbeidsøkter utenfor Mir, mens Lucid har holdt kontrollen på kameraer og systemer om bord og koordinert spaserturene til kosmonautene i forhold til kontrollen i Kaliningrad, samt forberedt maten når kosmonautene har kommet inn igjen etter endt utflukt utenfor romstasjonen.
Etter to mislykkede oppskytinger av Sojuz-raketten, hvor to rekognoseringssatellitter i Kosmos-serien gikk tapt, var det stor begeistring ved Bajkonur-kosmodromen i Kasakhstan da forsyningsromskipet Progress M-32 den 1. august ble skutt opp med kurs for Mir med livsnødvendige forsyninger for de tre om bord.
Progress M-31, som på dette tidspunktet fremdeles var koplet til den fremre tilkoplingsslusen til Mir, ble neste dag frakoplet og sendt til et destruktivt møte med jordatmosfæren over den sørlige delen av Stillehavet. Progress M-32 ankom Mir den 3. august med nesten to tonn forsyninger samt noen personlige effekter. De tre om bord hadde nok å gjøre, og det var til tider nesten julestemning om bord etter hvert som man pakket ut forsyningene.
Man ventet besøk til Mir om ikke altfor lenge. Onufrienko og Ussatsjov skulle få avløsning av kosmonautene Pavel Vinogradov og Gennadij Manakov, som sammen med Frankrikes første kvinne i rommet, Claudie André-Deshays, skulle skytes opp med Sojuz TM-24 fra Bajkonur den 17. august.
Ved en vanlig rutineundersøkelse av Vinogradov og Manakov den 9. august skjedde det en uventet vending rent mannskapsmessig. Under testing av hjertet ved hjelp av elektrokardiogram kom det fram at veteranen Manakov etter all sannsynlighet hadde noen uregelmessigheter med hjertet, hvilket førte til et påfølgende sykehusopphold for nærmere undersøkelser.
Dette gjorde sitt til at de to reservene, Valerij Korzun og Aleksandr Kaleri, sammen med Claudie André-Deshays nå utgjorde det nye mannskapet på Sojuz TM-24. I motsetning til hva som er tilfelle hos amerikanerne, trener russerne både primær- og reservemannskaper før en ferd. Det å skifte ut nesten et helt mannskap bare én uke før en oppskyting, skjer ikke så ofte.
Faktisk er det nesten 10 år siden sist dette skjedde i det tidligere Sovjetunionen, og mange av oss husker vel hva som skjedde bare et par dager før Apollo 13 skulle skytes opp i april 1970, da astronauten Jack Swigert måtte ta plassen til Thomas K. Mattingly, som var blitt smittet av røde hunder.
Sojuz TM-24 ble skutt opp fra Bajkonur den 17. august klokken 15.13 norsk tid, og koplet seg til Mir to dager senere, etter at Progress M-32 dagen i forveien ble koplet fra og forble i bane inntil videre. (Progress M-32 koplet seg til Mir igjen etter at Sojuz TM-23 hadde koplet seg fra, slik at man fikk brukt fartøyets rakettmotor til å skyve Mir opp i en høyere bane.)
Det å få besøk om bord i Mir var storslagent, og den franske forskeren, som er lege av utdanning, tok til med sine eksperimenter i sitt Cassiopeia-program.
Nede på KSC var det klart for en ny utrulling av romfergen Atlantis med nye faststoffraketter, noe som fant sted den 20. august, og astronautene på STS-79 gjennomgikk sine nødprosedyrer åtte dager senere.
Om bord i Mir forlot kosmonautene Onufrienko og Ussatsjov sin amerikanske kollega Lucid, da de sammen med Claudie André-Deshays koplet seg fra Mir den 31. august om bord i Sojuz TM-23, som hadde vært tilkoplet stasjonen siden den 23. februar.
Sojuz TM-23 landet den 2. september, samtidig som en ny orkan nærmet seg Florida-kysten, og nok en tilbakerulling ble nødløsningen for NASA. Dette fant sted den 4. september. Orkanen het denne gangen Fran.
Nå ble romfergesystemet med Atlantis på toppen bare i VAB-bygningen over natten, slik at nok en utrulling fant sted dagen etter, og oppskytingsdatoen var nå stipulert til 16. september.
Oppskyting og sammenkopling
Atlantis ble skutt opp fra oppskytingsplattform 39A klokken 10.54.49 norsk tid den 16. september, og for Shannon Lucid, som fulgte dette «live» om bord i Mir, var det et betryggende syn å se Atlantis klatre oppover mot sin jordbane. Endelig var man på vei med en avløser!!
Man tok opp jakten på Mir, og via noen fantastiske fjernsynsbilder direkte fra rommet kunne man nå følge utviklingen av ferden.
Klokken 04.30 norsk tid den 19. september nærmet man seg Mir idet man var drøye 50 m fra sammenkoplingsseksjonen.
Selve møtesekvensen var denne gangen en tro kopi av de foregående Atlantis/Mir-ferdene, og man nærmet seg sakte, men sikkert sammenkoplingstidspunktet idet Solen steg opp og klokken var 05.10. Tre minutter senere var sammenkoplingen et faktum,
Atlantis befant seg nå i sitt 45. jordomløp, og fløy over Moldova idet hun passerte den sørvestlige delen av Russland i en høyde av 389,3 km over jordoverflaten.
Klokken 05.23 trådte låsene i sammenkoplingsringen APDS i funksjon, og Mir og Atlantis' masse var nå til sammen 240 tonn, den tyngste strukturen som mennesket til nå har satt sammen i rommet.
Tårer, glede og samarbeid
Etter at tunnelen og ODS-modulen samt Spacehab var satt under trykk, kunne astronautene «banke på døra» idet kommandør Readdy åpnet luken klokken 07.40 norsk tid denne 19. septemberdagen. Astronautene bega seg inn i Mir én etter én, og Shannon Lucid måtte bare ta til tårene etter hvert som den ene etter den andre ga henne en god klem. Det var et rørende øyeblikk som utspant seg i bane rundt Jorden, og etter at det mest formelle var over, med tradisjonelle gaver, salt og brød, var det selvfølgelig duket for pressekonferanse om bord.
I løpet av de fem dagene man var sammenkoplet ble det foretatt en del forskjellige eksperimenter i kommersiell regi, litt jordobservasjon, medisinske prøver med tanke på langvarige opphold i rommet, og sist men ikke minst det å gjøre seg kjent om bord i Mir.
Shannon Lucid og John Blaha tilbrakte fire timer sammen hver dag, slik at Blaha skulle vite hvordan logistikken om bord var blitt. Den var, som vi husker, så som så for et drøyt år tilbake...
Supplering av forsyninger og utstyr, deriblant en stor gyro til Mir, var kjærkomment, og samtidig fikk man også ryddet opp litt om bord i Mir, idet man tok med seg i underkant av 970 kg med eksperimentresultater og annet utstyr tilbake til Atlantis.
Frakopling og landing
De respektive mannskapene tok avskjed med hverandre på ettermiddagen norsk tid den 23. september, og Shannon Lucid var tilbake om bord i Atlantis som ferdspesialist 4, mens John Blaha tok over hennes rolle som medlem av Mir-mannskapet (kombinert ferdingeniør 2/forskerkosmonaut for Mir-22).
Astronautene om bord i Atlantis ble vekket klokken 02.00 norsk tid den 24. september via Houston, som spilte Fats Dominos Please don`t leave me. Det var på tide å forberede seg til frakoplingen, men først hadde man de vanlige gjøremålene på morgenkvisten, som omfattet en bedre frokost, både om bord i Atlantis og Mir.
Selve frakoplingen fant sted idet man fløy nordøst av Det kaspiske hav over Uralfjellene. Klokken var 03.33 norsk tid idet frakoplingen var et faktum, og i motsetning til under sammenkoplingen var det litt rystelser i fjernsynsbildene som en følge av at de små banekorrigeringsmotorene om bord på Atlantis nå ble brukt. Man fløy rundt Mir mens fotodokumentasjonen nådde sitt høydepunkt. Avstanden var på drøye 180 m, og det vi var vitne til var en flott «kosmisk ballett», hvor Atlantis nå uten tvil spilte den aktive rollen.
Dagen etter gikk med til å pakke for retur til Jorden, før en lengre pressekonferanse nok en gang stod på dagsorden. (Et utdrag av de forskjellige pressekonferansene under Lucids opphold om bord i Mir håper jeg å komme tilbake til i senere utgaver av Nytt om Romfart.)
Atlantis avfyrte sine bremsemotorer klokken 13.07 norsk tid den 26. september, og rullebane 15 ved KSC var innen rekkevidde. Readdy og Wilcutt satte Atlantis ned klokken 14.13.15 norsk tid idet en flokk med hegrer lettet fra krattområdet ved rullebane 15, litt skremt av den «store fuglen» der den landet nesten helt lydløst etter en ferd på litt over 10 dager.
For Shannon Lucid hadde det vært, som hun sa: «Et fantastisk eventyr med noe som inkluderte 188 døgn i verdensrommet og hvor jeg gjennom 3000 omløp rundt Jorden fikk anledning til å se de forskjellige årstidene forandre seg på vår flotte planet».
Astronautene kom ut én etter én, og meningen var at Lucid skulle bæres ut, med tanke på hennes lange opphold i vektløs tilstand, men godt hjulpet av to kolleger gikk hun selv ned trappen og ut på rullebanen. Astronautene ble etter den vanlige rutinesjekken mottatt av pressekorpset, som seg hør og bør, mens Lucid, som gjennomgikk en lengre legeundersøkelse, viet sine første timer tilbake på Jorden til sin kjære familie. Pressen skulle få sitt, men akkurat nå hastet det ikke...
| 
