Catherine Coleman - «Norsk» ambassadør i bane rundt Jorden

Av Ivar Johansen

I samarbeid med Norsk Teknisk Museum (NTM) fikk vår forening stifte bekjentskap med den amerikanske astronauten Catherine G. Coleman via et meget sjarmerende foredrag fra hennes romfergeferd STS-73, som hun holdt for oss den 29. juli i år.

Hun er 35 år gammel, utdannet kjemi-ingeniør og har dessuten doktorgrad innenfor samme felt. For tiden er hun, ved siden av sin astronautstatus, med i planleggingen av den internasjonale romstasjonen, der statistikkbehandling innenfor ulike områder er hennes felt.

Catherine Coleman har et meget nært forhold til Norge i og med at hun har bodd ett år i Røyken kommune som utvekslingsstudent. Vi ble vitne til et fantastisk foredrag på flytende norsk, hvor hun fortalte oss om sin ferd (STS-73), som fant sted i tidsrommet 20. oktober til 5. november 1995. Det ble også vist lysbilder og film.

Etter foredraget fikk undertegnede, som også har bakgrunn som utvekslingsstudent, lov til å treffe «Cady» Coleman for å snakke om hennes drøyt 15 dager lange romfergetur. Jeg har i min tid truffet mange utvekslingsstudenter, men det å treffe en som også er astronaut, ja det er noe jeg sent vil glemme...

Nytt om Romfart: Det tok jo sin tid før dere kunne forlate oppskytingsplattform 39B med romfergen Columbia. Med hele seks utsettelser, som også førte til at dere fikk to «bomturer» fra Houston til KSC, kan det for oss romfartsinteresserte virke som om dette kanskje kan bli en belastning. Hvordan virket dette inn på dere rent psykisk?

Coleman: Ja, det tok lang tid før vi endelig kom oss av gårde, men slik er det jo av og til. For oss som mannskap var disse forsinkelsene en ting som i og for seg slo ut positivt. Som du vet så deles vi inn i to skift på en vitenskapelig Spacelab-ferd, som STS-73 var.

Ett skift jobber mens vi andre sover, og denne døgnrytmen legger vi om til fra vår egen en drøy uke før planlagt oppskyting. Med de utsettelsene som fant sted ble vi jo virkelig drillet på dette. Når det gjelder den psykiske delen av ditt spørsmål, så er det klart at det var mange hindre i veien før vi kom i bane, takket være tekniske og værmessige årsaker. Men for oss som er så direkte involvert, er det godt å vite at NASA setter sikkerheten rundt en oppskyting som prioritet nummer én. Dette er igjen en meget beroligende faktor i våre forberedelser før en romfergeferd.

Drøye åtte og et halvt minutt etter oppskyting fikk dere beskjed om MECO (Main Engine Cutoff) fra Houston. Hvordan var stemningen om bord da motorene ble slått av?

(Cady tar en liten tenkepause for å finne de rette ordene på norsk.) Det hele var en stor befrielse!! For oss var dette en bekreftelse på at vi hadde gjennomført en prikkfri oppstigningsfase; vi var i bane og kunne begynne å installere oss om bord med tanke på alle de gjøremål som lå foran oss. Du vet, idet vi løsner sikkerhetsbeltene og frigjør oss fra våre seter, samtidig som vektløsheten er et faktum, så er dette et høydepunkt som selvfølgelig markeres om bord. Vi jubler og feirer dette på et vis, idet våre følelser får fritt utløp.

Men jubelen varte ikke lenge for deg og dine to kolleger Fred Leslie og Michael Lopez-Alegria?

Nei, det stemmer. Vi tilhørte jo det «blå laget» og var de første som måtte legge seg til å sove. Godt trente var vi jo til å legge om døgnrytmen, så dette gikk greit. Nå hadde vi jo ventet lenge på å komme av gårde, så jeg må ærlig innrømme at det kanskje virket litt rart å gå til sengs snaue tre timer etter oppskyting. Neste dag var for oss en lang arbeidsdag, og vi skulle være friske og raske til neste arbeidsøkt, så det var bare å se å få lagt seg.

Inne i Spacelab-modulen er det ikke så mye vinduer å snakke om når det gjelder utsikt ned mot jordoverflaten. Nå jobbet dere veldig komprimert med forskjellige eksperimenter, ble det i hele tatt noen tid til å skue ned på vår egen Jord, Cady?

Ja, noe tid ble det, i og med at de fleste eksperimenter tok en del tid slik at det av og til ble litt tid å vente. Måten jeg fikk sett en del på, var at jeg fulgte nøye med på kartet for hvert kretsløp vi gjennomførte, og dersom det var spesielle steder på jordoverflaten jeg ville se på, la jeg opp arbeidsrytmen slik at dette harmonerte med min egen arbeidsplan.

Dere var oppe i over 15 dager og det ble utført en masse eksperimenter innen ulike fagområder. Kan du kort beskrive hvilke eksperimentområder som var representert på STS-73/USML-2-ferden?

Hovedområdene denne gangen var blant annet væskefysikk, hvor vi analyserte forskjellige typer flytende brennstoff og hvordan dette brennstoffet reagerte på det mikrogravitasjonelle miljøet om bord. Vi fortsatte produksjonen av rene og perfekte krystaller, noe som mer eller mindre har vært med på hver eneste Spacelab-ferd, som du sikkert vet, innen området materialforskning.

Videre var vi også innom bioteknisk forskning, hvor vi prioriterte eksperimentene som tok for seg produksjonen av rene og forhåpentlig mer virkningsfulle medisiner. Så må jeg vel også nevne de eksperimentene som jeg brukte mesteparten av min tid på. Det var innenfor området forbrenningsfysikk, hvor arbeidet fant sted i modulens ovner av typen Glovebox. Her studerte vi flere ulike typer forbrenningsmetoder i Spacelab-miljøet, for så å sammenligne dette med det gravitasjonelle miljøet vi har på bakken.

Til slutt bør jeg også nevne en rekke eksperimenter vi hadde med oss fra ulike universiteter og industribedrifter innen fagområdet kommersiell rombiologi.

Ser vi på resultatene under ett fra de ulike områdene, har vi i ettertid fått fine tilbakemeldinger fra alle forskerne - vitenskapsmenn og -kvinner på bakken. Så dersom vi oppsummerer, er vi meget fornøyde med utfallet av denne STS-73/USML-2-ferden.

Tiden gikk i alle fall fort, og vi skulle bare hatt muligheten til å ha vært oppe i bane mye lenger...

Ja, du innledet nesten mitt neste spørsmål i din siste setning, Cady. Vi er jo midt inne i fase 1, som danner opptakten til den internasjonale romstasjonen, og din kollega Shannon Lucid befinner seg fremdeles om bord i romstasjonen Mir grunnet tekniske årsaker som vi ikke skal komme inn på her og nå. Hvilke tanker danner du deg etter din ferd dersom vi ser noen få år fremover mot det internasjonale samarbeidet i bane?

(Cady titter opp i Gemini-romkapselen som vi nå står ved siden av på NTM, før hun entusiastisk begynner å forklare:) Som jeg nevnte i mitt foredrag er jeg nå med i planleggingen av fremtiden og den internasjonale romstasjonen. Vi vil, dersom alt går etter planen, få muligheter innen forskning i mikrogravitasjonelt miljø som vi per i dag bare såvidt «har brutt vannskorpen» på.

Det å kunne være om bord i en romstasjon med internasjonalt miljø i måneder av gangen vil gi oss et vitenskapelig utbytte rent samarbeidsmessig som vi kanskje ikke kan sammenligne med en «vanlig» Spacelab-ferd. Vi vil få en ny dimensjon innen kommersiell og vitenskapelig forskning som vi nok per i dag ikke kan se noen ende på, og hyggelig er jo det.

Jeg skulle ønske jeg kunne «spå» litt inn i fremtiden, men en ting er sikkert: Vi er i dag på god vei, som du nevnte, og vi må bare krysse våre fingre for at alle brikkene faller på plass etter hvert, i et så stort samarbeidsprosjekt som den internasjonale romstasjonen er.

Så, Cady, til slutt det klassiske spørsmålet som jeg vet du har fått mange ganger før. Du har jo fått ferden litt på avstand siden det er drøye åtte måneder siden du kom tilbake. Har denne ferden forandret noen sider av ditt liv?

På sett og vis har den jo det. Vi astronauter som får lov til å være med i romfergeprogrammet er en gjeng med privilegerte mennesker... (Litt tankefull forsetter hun:) Etter å ha fått ferden litt på avstand, selv om tiden etter ferden på sett og vis har vært meget travel, med representasjon for NASA, skjønner man enda mer hvilken magisk verden vi lever i, en verden som man har fått lov til å se ned på, og av den grunn føler en seg kanskje enda mer medansvarlig for at vi skal ta vare på denne flotte planeten Jorden...

Takk for praten, Cady. Neste gang vi snakkes tipper jeg at Den internasjonale romstasjonen er i ferd med å ta form over oss...