Gemini-programmet, del 4
Av Per Olav Sanner
|
Artikkel publisert i Nytt om Romfart, 26. årgang, nummer 100, oktober-desember 1996, sidene 41-48 av Norsk Astronautisk Forening/www.romfart.no.
|
Skriv ut
Tips bekjent
|
I 1995 startet en artikkelserie i Nytt om Romfart som skulle markere at det var 30 år siden de første bemannede Gemini-ferdene tok til. Programmet frem til og med Gemini IV ble dekket i første artikkel, andre artikkel omtalte Gemini V, VI-A og VII, tredje artikkel tok for seg Gemini VIII og IX-A. Her omtales Gemini X og XI.
Ved avslutningen av ferden med Gemini IX-A 6. juni 1966 kunne det se ut til at man hadde nådd hovedmålene for programmet, som gikk ut på å finne ut om mennesker kunne oppholde seg lenge nok i rommet til å rekke en ferd tur-retur Månen, om romfartøyer kunne kobles sammen i bane, om astronauter kunne jobbe utenfor fartøyet sitt iført romdrakt og om fartøyene kunne lande presist etter endt oppdrag. Videre var det viktig å trene opp astronauter og bakkemannskaper som skulle delta i Apollo-programmet, og en del nye tekniske løsninger måtte utprøves.
Gemini V og VII hadde vist klart at astronauter ikke hadde problemer med å klare seg i opp til to uker i rommet. Gemini VI, VII og IX-A hadde foretatt meget presise landinger. Møteradarer, brenselceller og datamaskiner hadde bestått sine prøver på diverse ferder, og NASA begynte å få en god del erfaring med klargjøring og gjennomføring av ferdene.
Imidlertid var det to hovedmål som ennå ikke var tilfredsstillende demonstrert, nemlig arbeid utenfor fartøyet og sammenkobling av to romfartøyer.
På Gemini IV hadde Edward White oppholdt seg i drøye 20 minutter utenfor fartøyet, men særlige arbeidsoppgaver hadde han ikke hatt. På Gemini VIII skulle en mer omfattende arbeidsperiode ha funnet sted utenfor fartøyet, men ferden måtte som kjent avbrytes før tiden på grunn av problemer med en stillingskontrollmotor, og ekskursjonen måtte derfor avlyses. På Gemini IX-A hadde Eugene Cernan tatt fatt på et ambisiøst program ute i rommet, men det viste seg snart at romdraktens systemer for regulering av temperatur ikke fungerte godt nok, og dette, i kombinasjon med at Cernan som en følge av manglende forankringspunkter slet kraftig med å holde seg i posisjon mens han utførte arbeidsoppgavene, gjorde at hjelmvisiret hans dugget så kraftig at han ikke kunne se. Dermed måtte arbeidet avbrytes før alle oppgavene var løst.
NASA ønsket derfor å gjennomføre flere «utflukter» utenfor Gemini-fartøyene for å perfeksjonere draktsystemer og arbeidsteknikker, og slike arbeidsøkter var planlagt for hver av de gjenstående ferdene i programmet, Gemini X, XI og XII.
Møte og eventuelt sammenkobling var blitt forsøkt på de fleste ferdene så langt. På Gemini IV ble James McDivitt lurt trill rundt av banemekanikkens lover da han ved hjelp av øynene prøvde seg på en kort formasjonsflyvning med Titan II-bæreraketten. Gemini V frigjorde en minisatellitt som fartøyet senere skulle ha funnet igjen ved hjelp av radar, dog uten å koble seg sammen med denne, men problemer med kraftforsyningen om bord satte en stopper for dette. I stedet ble et møte med et tenkt punkt i rommet gjennomført.
Gemini VI skulle ha foretatt den første sammenkoblingen med et Agena-målfartøy, men dette eksploderte under oppskytingen. I stedet benyttet man Gemini VII som mål for Gemini VI-A (som ferden var blitt hetende etter utsettelsen), men fartøyene var ikke utstyrt for å koble seg sammen. Gemini VIII lyktes i å oppsøke og koble seg sammen med sin Agena, kjent som Agena 8, men kun et minimum av de ønskede manøvrene lot seg gjennomføre, da ferden som tidligere nevnte måtte avbrytes.
Også Gemini IX ble plaget av Agena-problemer. Atlas-raketten som skulle frakte Agena 9 opp i jordbane sviktet under oppskytingen, og i stedet ble et erstatningsfartøy kalt ATDA (Augmented Target Docking Adapter) skutt opp. Den omdøpte Gemini IX-A fant uten vanskeligheter frem til ATDA, men dessverre var selve sammenkoblingsmekanismen på målfartøyet ennå dekket av oppskytingsdekslet sitt, så astronautene måtte nøye seg med å beskue målet. Sammenkobling i rommet var med andre ord også et område hvor NASA hadde behov for mer erfaring før Apollo-programmet kom i gang.
Ferdplanen: I dobbel forstand mot nye høyder
Ferdplanen for Gemini X var den mest kompliserte så langt. Møter med to forskjellige Agena-fartøyer skulle gjennomføres. Det ene var Agena 8, som hadde vært målet for Gemini VIII, mens det andre, Agena 10, skulle skytes opp spesielt for Gemini X. Rakettmotoren på Agena 10 skulle benyttes til å sende Gemini X opp i en høyere bane, hvoretter møtet med Agena 8, som nå var tom for drivstoff og for øvrig helt død, skulle finne sted. Dette siste ville bli ekstra vanskelig siden Agena 8 ikke lenger hadde elektrisk kraft, og derfor ikke kunne hjelpe Gemini Xs besetning ved å sende ut signaler som de kunne bruke i navigeringen.
Noe av bakgrunnen for å satse på å bruke Agena 8 som mål igjen, var frykten for at Agena 10 skulle svikte under oppskytingen. Dette hadde som kjent skjedd to ganger tidligere i programmet.
14 eksperimenter stod på menyen for denne ferden. Av dem var åtte gjengangere fra tidligere ferder. Disse var: Et magnetometer for målinger av Jordens magnetfelt; et eksperiment der man skulle bruke kontraster mellom overflatetrekk på Jorden til navigasjonsformål; fotografering av zodiakallyset og fotografering av jordoverflaten for to formål: 1. Sammenligning av bilder fra rommet med allerede kartlagte områder for å måle nøyaktighet og utvikle teknikker for å tolke bilder tatt av ukjente områder. 2. Kartlegging av ukjente områder med tanke på undersøkelser av for eksempel kontinentaldrift.
Videre skulle man fotografere værsituasjonen for å støtte utviklingen av instrumenter for værsatellitter og hente en boks med materialprøver fra Agena 8 for analyse, slik at man kunne få et begrep om tettheten av mikrometeoroider i Jordens nærhet. Et tilsvarende eksperiment befant seg på utsiden av Gemini X, og skulle i likhet med det forrige eksperimentet hentes inn av piloten under en utendørs arbeidsøkt. Det siste av de gamle eksperimentene dreide seg om å utvikle teknikker for å benytte stjerneokkultasjon i navigasjonsøyemed.
De nye eksperimentene omfattet et betaspektrometer, hvis oppgave det var å danne et bilde av strålingsdosene som fremtidige Apollo-besetninger måtte regne med å utsettes for, slik at eventuelle tiltak kunne iverksettes. Videre et bremsestrålingsspektrometer, som skulle måle strålingsforhold inne i Gemini-fartøyet under passeringer gjennom den søratlantiske anomali, et strålingsbelte som kommer spesielt nær Jorden over Sør-Atlanteren. I et annet forsøk skulle man undersøke i hvilken grad fargefilm ga korrekt fargegjengivelse i rommet. Gjennom fotografering skulle man også undersøke den ultrafiolette strålingen fra varme stjerner. De to siste eksperimentene hadde med ioner å gjøre. Det første av dem skulle måle forekomsten av ioner i romskipets «kjølvann», mens det andre var et forsøk på å benytte seg av ionemålinger til å bestemme fartøyets stilling.
Besetningen
Navnene på Gemini Xs besetning ble offentliggjort 24. januar 1966. Kommandopilot var John W. Young. Han var blitt astronaut i 1962, hadde fløyet som pilot på Gemini 3 i 1965 og vært reservepilot for Gemini VI-A senere samme år. Pilot var Michael Collins, som ble plukket ut som astronaut i 1963 og hadde tjenestegjort som reservepilot for Gemini VII i 1965.
Reservebesetningen bestod opprinnelig av James A. Lovell, Jr. og Edwin E. Aldrin, Jr., astronauter siden henholdsvis 1962 og 1963. Lovell hadde fløyet som pilot på Gemini VII og vært reservepilot for Gemini IV. Aldrin var et helt ubeskrevet blad så langt. Imidlertid ble dette mannskapet flyttet frem som reserver for Gemini IX da denne ferdens opprinnelige mannskap (Elliott M. See, Jr. og Charles A. Bassett II) omkom i en flyulykke 28. februar 1966, og reservebesetningen (Thomas P. Stafford og Eugene A. Cernan) måtte overta.
Den nye reservebesetningen for Gemini X bestod av Alan L. Bean og Clifton C. Williams, Jr., som begge ble NASA-astronauter i 1963. Ingen av dem hadde erfaring fra tidligere ferder. Bean skulle komme til å fly i rommet senere, mens Williams døde da hans treningsfly av typen T-38 styrtet 5. oktober 1967. Williams var på det tidspunktet i trening som månelandingsfartøypilot på det mannskapet som til slutt fløy Apollo 12, og nettopp Bean ble hans erstatning i dette mannskapet.
Fra 19 på den 18. med to på X
Gemini X med Young og Collins om bord forlot oppskytingsrampe 19 på Cape Canaveral klokken 17.20.26 lokal tid 18. juli 1966. 100 minutter tidligere hadde en Atlas-rakett, for øvrig NASAs 100., og den 299. totalt, bragt Agena 10 trygt opp i bane.
Gemini X befant seg etter noen motoravfyringer i en bane med parametrene 265 x 272 km, og var klar til å begynne jakten på Agena 10. På grunn av problemer med noe navigasjonsutstyr om bord ble avfyringen av Geminis motorer mindre presis enn ønsket, hvilket førte til at et par store kurskorreksjoner måtte til for å få fartøyet på riktig kurs. Hele 181 kg drivstoff gikk med til å få Gemini X frem til Agena. Det var omtrent tre ganger så mye som på noen tidligere ferd, men 5 t og 52 m etter start, på fjerde omløp rundt Jorden, var fartøyene som planlagt solid sammenkoblet.
Ifølge den opprinnelige ferdplanen skulle Young og Collins ha koblet fartøyene fra hverandre, for så å koble dem sammen igjen. Anledningen til å øve på denne for Apollo-programmet kritiske manøveren kunne dessverre ikke utnyttes, da for mye drivstoff var blitt brukt.
7,5 timer etter starten kom klarsignalet til å fortsette mot Agena 8. Agena 10s hovedmotor sørget for å bringe seg selv og Gemini X opp i en bane med høyeste og laveste punkt henholdsvis 763 og 294 km over jordoverflaten. Den gamle høyderekorden var blitt satt i 1965 av det sovjetiske romskipet Voskhod 2, og lød på 495 km. Det var med andre ord litt av en utsikt astronautene ville ha kunnet nyte, om det ikke hadde vært for det faktum at Agena 10 blokkerte det meste av synsfeltet deres.
Selve turen opp i denne banen beskrev astronautene som litt av et show. De befant seg med ryggen mot ferdretningen, og ble derfor hengende i selene sine da Agena tente. Riktignok var ikke akselerasjonen større enn 1 G, men synet av den arbeidende Agena-motoren ga assosiasjoner i retning av et skikkelig fyrverkeri.
Første arbeidsdag i rommet var over, og astronautene tok kvelden ni timer etter start. I mellomtiden arbeidet bakkekontrollen iherdig med å justere ferdplanen for å ta hensyn til det uventet høye drivstofforbruket så langt.
Astronautene våknet igjen 18 t etter oppskytingen (T+18 t), og fikk straks beskjed om at møtet med Agena 8 fortsatt stod på programmet, de lave drivstoffreservene til tross. Agenas hovedmotor ble avfyrt igjen for å senke banens apogeum, eller høyeste punkt, til 382 km. Det kan jo virke pussig at man i jakten på Agena 8 skulle behøve å gå opp i en høy bane, for så å senke høyden igjen, men banemekanikkens lover kan virke uransakelige, og denne forfatteren skal ikke kaste seg ut i noen forelesning om emnet.
Ved T+22 t og 37 m startet Young Agena-motoren for siste gang, og Gemini X/Agena 10 befant seg i en tilnærmet sirkulær bane på 382 x 378 km, 17 km under Agena 8.
Vel inne i den nye banen var det klart for første arbeidsøkt utenfor romfartøyet. Collins åpnet luken på sin side av Gemini og stilte seg slik at han stod med overkroppen utenfor romkapselen. Målet for denne økten var å gjennomføre to fotografiske eksperimenter. Først tok han en del bilder av stjerner i den sørlige delen av Melkeveien for å undersøke den ultrafiolette strålingen fra dem.
Deretter tok han fatt på det før omtalte fargefilmeksperimentet, men måtte avbryte ved T+24 t og 13 m, seks minutter før tiden, da både han og Young fikk problemer med miljøkontrollsystemet i draktene sine. Øynene deres rant fulle av tårer, noe de innledningsvis trodde skyldtes litiumhydroksid som lekket fra nevnte system. Det viste seg senere at problemet hadde en enkel forklaring. Astronautene hadde hver to vifter i draktene sine, og øye-irritasjonene skyldtes at begge vifter var i gang samtidig. Løsningen var å skru av den ene viften. Astronautene gikk til ro igjen ved T+30 t.
Møte med en gammel kjenning
Tredje dag i rommet ble travel. Innimellom andre gjøremål var astronautene opptatt med de forskjellige eksperimentene, slik de også hadde vært de to foregående dagene. Agena 10 ble frakoblet, og dette hadde ikke Young og Collins noe imot, ettersom de knapt hadde kunnet se annet ut av vinduene sine. Collins skulle ut i rommet for andre gang, og dette krevde en god del forberedelser. Etter møtet med Agena 8 skulle han ta seg ut av Gemini og hente inn en eksperimentpakke fra Agena.
Takket være grundige radarmålinger fra bakken hadde astronautene ingen vansker med å finne Agena 8. Drøyt 47 t etter ferdens begynnelse hadde de Agena 8 på kloss hold. Selv om målraketten for lengst var gått tom for drivstoff var den fortsatt stabil, og det var derfor ingen ting i veien for en ny formasjonsflyvning. Young parkerte Gemini tre meter fra Agena, og kort etter var Collins på vei ut i rommet igjen.
I likhet med Cernan på Gemini IX-A oppdaget Collins at det var temmelig vanskelig å bevege seg kontrollert ute i rommet. Han strevde en del med å holde seg på plass under arbeidet, men fikk demontert eksperimentpakken på Agena og bragt den over til Young i Gemini. En tilsvarende pakke var montert på Geminis serviceseksjon, og han fikk hentet også denne, men dessverre gikk den tapt. Etter alt å dømme svevde den på egen hånd ut av kabinen og forsvant.
Videre begynte Collins å prøve ut en pistollignende innretning drevet med nitrogengass. Med denne kunne han manøvrere seg selv rundt uten å måtte ha feste for armer og ben. Dessverre måtte denne evalueringen stanses før tiden, da drivstoffbeholdningen til Gemini var blitt enda knappere. Hver gang Collins beveget seg gjorde Gemini det samme, og for å korrigere for dette måtte Young benytte stillingskontrolldysene på fartøyet. Til landingsfasen måtte det holdes av minst 27 kg drivstoff, og beholdningen var allerede nede i 50 kg.
Da Collins klatret inn i Gemini igjen, oppdaget han at den hittil så kjære livlinen hans, som målte hele 15 m, var blitt litt av et uhyre å hanskes med. Den hadde en tendens til å vikle seg rundt ham, og Young måtte hjelpe til med å få den under kontroll. Da luken var forsvarlig skalket kunne Young rapportere at den fritt omsvevende livlinen inne i kabinen fikk «slangehuset i zoologisk hage til å se ut som en søndagsskolepiknik». En viss lettelse var derfor å spore hos astronautene da de litt over en time senere kunne åpne luken i noen minutter for å kaste ut linen og noe unødvendig utstyr og avfall.
En kort avfyring av Geminis manøvreringsmotorer senket banens perigeum med i overkant av 100 km som en forberedelse til landingen. Resten av dagen arbeidet astronautene med eksperimenter, før de på ny gikk til ro
Landingen - blink igjen!
Young og Collins startet sin siste arbeidsdag i rommet for denne gang da ferden var omkring 63 t gammel. Eksperimentering og pakking stod for døren, og ved T+70 t og 10 m tente bremserakettene. Godt assistert av fartøyets datamaskin foretok Young 21. juli en presisjonslanding i Atlanterhavet rundt 450 km sørøst for Florida. Avstanden til det forutbestemte landingspunktet var kun 5,4 km, hvilket må sies å være meget bra for et fartøy med så begrenset flyvedyktighet som Gemini. Besetning og kapsel ble heist om bord i helikopterskipet USS Guadalcanal.
Begge astronautene fortsatte i romprogrammet etter ferden med Gemini X. Young tjenestegjorde som kommandomodulpilot på Apollo 10 i 1969 og som kommandør på Apollo 16 i 1972, da han ble det niende mennesket som satte sin fot på Månen. Videre hadde han kommandoen på romfergeferdene STS-1 i 1981 og STS-9 i 1983. I tillegg var han reservekommandomodulpilot for Apollo 7 i 1968 og reservekommandør for Apollo 13 i 1970 og Apollo 17 i 1972. Han skulle ha fløyet som kommandør på en ny romfergeferd i 1986, men ferden ble kansellert som en følge av Challenger-ulykken. Young er nå 66 år gammel, men er fortsatt aktiv astronaut, dog i en administrativ stilling hvor han har ansvar for teknisk, operasjonell og sikkerhetsmessig oppfølging av alle programmer og aktiviteter ved Johnson-romsenteret i Houston.
Collins ble opprinnelig utnevnt som kommandomodulpilot på Apollo 8, men måtte grunnet ryggproblemer gjennomgå en operasjon som tok ham ut av aktiv tjeneste en stund. Han ble her erstattet av James Lovell. I stedet fløy han som kommandomodulpilot på Apollo 11 i 1969. Rett før denne ferden var han av sjefsastronaut Donald Slayton blitt tilbudt kommandoen på en senere månelanding, sannsynligvis Apollo 17, men han takket nei til dette da han ønsket å forlate NASA etter Apollo 11 for å få mer tid til familien. Collins sluttet i 1970, og er i dag leder for konsulentfirmaet Michael Collins Associates.
Gemini X endte i likhet med de fleste andre romkapsler opp på museum. Den befant seg lenge ved samferdselsmuseet Verkehrshaus i Luzern, Sveits, men ble i 1986 flyttet til Teknisk Museum i Oslo i forbindelse med en romfartsutstilling der. Der står kapselen fortsatt, og den er vel verdt et besøk for romfartsinteresserte.
Gemini XI
Gemini XI bygde videre på erfaringene fra de foregående ferdene, og listen ble lagt enda litt høyere. Også på denne ferden skulle Gemini kobles sammen med en Agena, men nå skulle det skje allerede i første omløp. (Betegnelsen for møte i første omløp var M=1.) Bakgrunnen for dette var et ønske fra de ansvarlige for Apollo-prosjektet om å prøve ut denne sammenkoblingsvarianten, siden den skulle brukes når månelandingsfartøyer skulle skytes opp igjen fra Månen.
En annen nyhet i ferdplanen var tanken om å feste Gemini og Agena til hverandre ved hjelp av en line. Poenget var todelt:
- Ved å sette fartøyene i rotasjon rundt det felles tyngdepunktet ville man oppnå å skape kunstig gravitasjon.
- Ved sammenknyting, men uten rotasjon, ville man forhåpentligvis oppnå formasjonsflyvning uten å forbruke dyrebart drivstoff. Her var det forutsatt at Gemini og Agena med linen mellom seg ville innta sine plasser på en linje med retning mot Jordens sentrum.
Igjen skulle en astronaut arbeide utenfor fartøyet. Cernan og Collins fra henholdsvis Gemini IX-A og X hadde mange nyttige råd til folkene som arbeidet med planlegging av utendørsoppholdene. Blant annet anbefalte de at fartøyene ble utstyrt med flere håndtak og forankringspunkter, og at sikkerhetslinen ble forkortet fra 15 m til 9 m. Cernan fikk etter sin ferd anledning til å prøve ut en ny måte å trene for vektløshet på. Metoden gikk ut på å arbeide i en trykkdrakt under vann, med akkurat nok ballast påspent til at man hverken steg eller sank i vannet. Metoden er i jevnlig bruk i dag, men var noe helt nytt den gangen. Dessverre rakk man ikke å la metoden komme besetningen på Gemini XI til gode.
Tolv eksperimenter stod på programmet denne gangen, og de fleste var gjengangere fra tidligere ferder.
Ni av eksperimentene var av vitenskapelig art. Av disse var sju blitt fløyet før: Undersøkelse av strålingseffekt på blodprøver fra mennesker; fotografering av landjorden; fotografering av værforhold; fotografering av spektra fra oksygen og natrium i atmosfæren for å studere dens karakter og dynamikk; fotografering av varme stjerner for å studere deres ultrafiolette stråling; måling av ionemengden i Geminis «kjølvann» og måling av kosmisk stråling i banehøyde. De to nye var fotografering av Lagrange-punktene 4 og 5 for å finne ut om det befant seg masse i disse punktene og fotografering av svake og diffuse astronomiske objekter.
De tre siste eksperimentene var teknologiske: Bestemmelse av romfartøyets masse gjennom motoravfyringer og måling av endret hastighet; bruk av lysforsterkingsutstyr for å muliggjøre nattobservasjoner av jordoverflaten og evaluering av et elektrisk verktøy.
21. mars 1966 ble det gjort kjent at Gemini XI skulle flys av Charles P. Conrad, Jr. og Richard F. Gordon, Jr. Kommandopilot Conrad hadde tidligere fløyet som pilot på Gemini V året før, og hadde senere vært reservekommandopilot for Gemini VIII i 1966. Han ble astronaut i 1962. Pilot Gordon hadde vært reservepilot for Gemini VIII, og stammet fra 1963-kullet av astronauter.
Reservebesetningen var: Kommandopilot Neil A. Armstrong (kommandopilot Gemini VIII, reservekommandopilot Gemini V, 1962-astronaut) og pilot William A. Anders (1963-astronaut).
M=1
Gemini XI skulle egentlig ha blitt skutt opp 9. september 1966, men en lekkasje i en tank i Titan II-rakettens første trinn førte til at oppskytingen ble utsatt til den 10. Den dagen oppstod det imidlertid problemer med styringssystemet til Atlas-raketten som skulle sende Agena 11 til himmels, og i tillegg dukket det opp noen småvansker hist og her som gjorde at oppskytingen ble flyttet til den 12. Den tre dager lange utsettelsen medførte at fotograferingen av Lagrange-punktene måtte avlyses, men ellers bød den ikke på noen problemer.
Klokken 08.05 lokal tid 12. september føk Atlas-raketten med Agena til værs uten problemer. Den store spenningen var nå knyttet til om Gemini XI ville rekke å komme seg av gårde i tide, for denne gangen var oppskytingsvinduet på bare to sekunder! Dette skyldtes at møtet med Agena skulle skje på første omløp. Heldigvis lyktes det de ansvarlige for oppskytingen å holde tidsskjemaet, og klokken 09.42.26 tok Gemini opp jakten på Agena.
Astronautene hadde et meget stramt tidsskjema, og umiddelbart etter at Gemini var på plass i banen sin begynte de å justere kursen og regne ut de siste tallene som var nødvendige i forhold til møtet med Agena. Da de skrudde på radaren fikk de med en gang kontakt med målfartøyet sitt. Ved T+85 m hadde Conrad parkert Gemini rett ved Agena 11, og han hadde fortsatt 56 % av drivstoffet sitt i behold.
Like etterpå meldte Conrad at sammenkoblingen var et faktum, og endelig fikk man muligheten til å trene på sammenkobling og frakobling i jordbane. Både Conrad og Gordon gjennomførte én frakobling og én sammenkobling hver både i mørke og lys. Nå fulgte en prøveavfyring av hovedmotoren til Agena, for en ny høyderekord var på trappene. Den måtte astronautene imidlertid vente litt med å sette, for neste post på programmet, etter omtrent seks timer i rommet, var en søvnperiode.
Da Conrad og Gordon våknet åtte timer senere, var det en arbeidsøkt utenfor fartøyet som stod øverst på sjekklisten. Karene var så godt trent i å forberede dette at de gjorde unna forberedelsene på 50 m. (Det var satt av fire timer...) Drøyt 24 t etter start åpnet Gordon luken og beveget seg halvveis ut av fartøyet. Først monterte han et håndtak på utsiden av Gemini, før han hentet inn en strålingsmåler som var festet rett bak Conrads luke. Neste oppgave var å montere et kamera som skulle forevige manøvrene hans, og det var såpass gjenstridig at han måtte bruke knyttneven for å få det på plass.
Det var nå klart for den virkelige «romvandringen». Gordon tok seg over til Agena for å hente linen som skulle festes til Gemini. Han satte seg overskrevs på fartøyene og begynte å arbeide med å gjøre den fast. Atter en gang viste det seg dessverre at mulighetene for å finne en stabil arbeidsposisjon var for dårlige. Gordon brukte mesteparten av energien sin på å holde seg på plass, og ble snart så varm at øynene ble sterkt irritert av svetten. Han lyktes til slutt med å binde sammen Gemini og Agena, men resten av arbeidsøkten ble avlyst. Den hadde vart i kun 33 av de planlagte 107 minuttene, og evalueringen av det elektriske verktøyet ble et offer for dette. Karene åpnet luken et øyeblikk en time senere for å kvitte seg med Gordons livline, som det ikke lenger var bruk for.
Ny høyderekord
Neste dag representerte ferdens høydepunkt i mer enn én forstand. Ved T+40 t og 30 m, i 26. omløp, satte Conrad i gang Agena-motoren. Resultatet ble en bane med høyeste punkt 1369 km over jordoverflaten. Conrad nærmest boblet over av entusiasme da han beskrev utsikten. Strålingsdosene som astronautene ble utsatt for i denne ekstreme høyden var mye lavere enn forventet, og faktisk lavere enn dem Gemini X-astronautene hadde avlest i sin rekordhøyde av usle 763 km. I det 28. omløpet tente Agenas hovedmotor igjen, og den nye maksimumshøyden var 304 km.
I det 29. omløpet åpnet Gordon luken igjen. Stående i åpningen gjennomførte han fotografiske eksperimenter mens Gemini befant seg i jordskyggen. I pausen mellom to «nattpasseringer» presterte både han og Conrad å duppe av, og til dags dato skal dette være eneste gang noen har sovnet under et utendørsopphold i rommet! Etter to timers arbeid kunne en fornøyd Gordon avslutte en meget vellykket økt.
Besetningen henger i stroppen
Nå stod lineeksperimentet for tur. Først skulle formasjonsflyvningen utprøves. Linen mellom fartøyene var allerede på plass, og etter å ha posisjonert Gemini/Agena med Agenas hovedmotor mot Jordens sentrum begynte Conrad å rygge vekk fra Agena. Linen var 30 m lang, og straks den var stram mente man at et lite dytt med stillingskontrollmotorene på snaue 3 cm/s ville være nok til å holde Gemini og Agena i konstant avstand fra hverandre.
Under separasjonen hengte linen, som var kveilet opp på Agena, seg fast et par ganger, og Conrad måtte riste den løs ved å flytte Gemini frem og tilbake. Dette fikk Agena til å miste noe av stabiliteten, og ettersom raketten brukte lenger tid enn forventet på å stabilisere seg selv igjen, besluttet ferdkontrollen at astronautene skulle droppe formasjonsflyvningen og gå rett på neste forsøk, som var kunstig gravitasjon.
Conrad skulle nå bruke manøvreringsmotorene til å sette i gang en innledende rotasjon, men først måtte han få linen stram. Her fikk han imidlertid problemer. Linen begynte å oppføre seg på en slik måte at Conrad hadde følelsen av at han stod og slengte hoppetau sammen med Agena. Det tok ham og Gordon rundt ti minutter å få linen tilstrekkelig stram, men deretter hadde de få vansker med å sette fartøyene i en kontrollert rotasjon på 38° per minutt.
Bakkekontrollen ba dem nå om å øke rotasjonshastigheten. Astronautene var litt skeptiske til dette, og ganske riktig: I det rotasjonen tiltok ble linen vekselvis strammet og slakket slik at Gemini vippet kraftig opp og ned. Conrad måtte gripe inn og stabilisere Gemini igjen. Agena sørget for å stabilisere seg selv, og det lyktes til slutt å oppnå en stabil rotasjon på 55° per minutt. Selv om besetningen ikke kunne føle det, var det nå oppstått en målbar gravitasjon om bord i fartøyet. Astronautene plasserte et kamera i løse luften inne i kabinen, og kunne se hvordan det sakte begynte å drive bakover i fartøyet, vekk fra rotasjonssenteret. Teknikken for å produsere kunstig gravitasjon var demonstrert. Linen ble frigjort fra Gemini, og astronautene kunne konsentrere seg om neste gjøremål.
Fordi Gemini hadde forbrukt mindre drivstoff enn beregnet, fikk Conrad og Gordon anledning til å gjennomføre et ekstra forsøk. De skulle nå posisjonere Gemini omtrent 30 km bak Agena og i samme bane. Dette var å sammenligne med formasjonsflyvning på lang avstand, og viste seg å være en smal sak. Mens Gemini og Agena opprettholdt denne formasjonen, benyttet astronautene tiden til observasjoner av landjorden med lysforsterkingsutstyr. Conrad kikket ut av vinduet mens Gordon fulgte med på en monitor. Begge beskrev hele tiden hva de så, og gjorde det slik mulig å vurdere effekten av utstyret.
Neste dag foretok Conrad og Gordon et nytt møte med Agena. De startet fra et punkt 46 km bak Agena ved T+65 t og27 m, og snart svevde Gemini igjen i nærformasjon med målfartøyet sitt. Linen som hang fast i Agena pekte rett opp fra Jordens sentrum, men ble «blåst» litt frem og tilbake av gassene fra Geminis stillingskontrollsystem. Tolv minutter senere forlot Gemini Agena for siste gang. Conrad beskrev Agena som den beste venn astronautene noen gang hadde hatt, og ba spøkefullt ferdkontrollen om å sende opp et tankfartøy, slik at Gemini kunne etterfylles med drivstoff og fortsette ferden, som nå gikk mot slutten.
I 44. omløp, ved T+70 t og 41 m, startet bremserakettene. Et siste forsøk stod for døren: Automatisk landing. Tidligere hadde Geminis kommandopiloter selv styrt fartøyet ned til landing fra en høyde av 120 km og foretatt nødvendige kurskorreksjoner underveis. Denne gangen skulle datamaskinen ta seg av det hele, noe den klarte meget bra. Gemini XI landet 4,6 km fra bergingsskipet USS Guam ved T+71 t og 17 m den 15. september. Det var ikke fritt for at landinger med Gemini begynte å få et preg av ren rutine.
Conrads videre astronautkarriere bestod av to romferder til. Han var kommandør for Apollo 12 i 1969 og for Skylab 2 i 1973. I tillegg var han reservekommandør for Apollo 9 i 1969. Han forlot NASA i 1973, og arbeider i dag for selskapet McDonnell Douglas, hvor han har hatt ansvar for utviklingen av det eksperimentelle DC-X/DC-XA-fartøyet.
Gordon var kommandomodulpilot på Apollo 12 i 1969. Han var reservekommandomodulpilot for Apollo 9 tidligere samme år, samt reservekommandør for Apollo 15 i 1971. Han ville ha vært kommandør på Apollo 18 dersom denne ferden hadde funnet sted, men den ble kansellert av budsjetthensyn allerede i 1970. Gordon sluttet i NASA i 1972, og arbeider nå for firmaet J&L Information Systems.
Gemini XI ble i motsetning til sine astronauter pensjonert, og befinner seg nå ved NASAs Ames Research Center i Mountain View, California.
I Gemini-programmet gjenstod det nå bare én ferd, Gemini XII. Her skulle de fleste løse tråder knyttes sammen, før man endelig kunne konsentrere seg fullt og helt om å sette kursen mot Månen med Apollo. Gemini XII blir omtalt i en fremtidig artikkel i Nytt om Romfart.
| 
