Bokomtale

Av Ragnar Thorbjørnsen

Denne boka fra 1994 bringer oss noen av de ferskeste tankene innenfor kosmologien, og selv om mye nødvendigvis må bli spekulativt, får vi det servert på en nøktern, vitenskapelig fundert grunn. Med dette mener jeg at forfatteren har lagt vekt på å få fram hva som er vitenskapelig slått fast og hva som fremdeles må anses som rene spekulasjoner. Dog må det sies at spekulasjonene bygger på vitenskapelige avhandlinger, og forfatteren har vært påpasselig med å referere til anerkjente forskere når de enkelte spekulasjoner presenteres.

Gjennom de siste 30 årene har kosmologien hatt en eventyrlig utvikling, og i kjølvannet av denne utviklingen er det utgitt en hærskare av bøker der det spekuleres i mer eller mindre fantastiske implikasjoner av det kosmologene publiserer. Forfatteren av denne boka har selv akademisk bakgrunn og et godt grunnlag for å filosofere over Universets skjebne.

En klassiker blant de mer seriøse populærvitenskapelige bøkene om moderne kosmologi er Steven Weinbergs The First Three Minutes fra 1976. Den foreliggende boka om de siste tre minuttene er en fin oppfølger til den om de første tre minuttene, men det har skjedd mye annet i de 20 årene som er gått siden 1976 som ikke kommer godt nok fram i denne boka om de siste tre minuttene. Riktignok blir mye av dette berørt, men ikke så detaljert at man klarer å skaffe seg en fullgod oversikt over kosmologiens utvikling i dette tidsrommet. Nå kan man jo si at det heller ikke har vært forfatterens hensikt. Tittelen antyder jo at han har ønsket å konsentrere seg om Universets død. Imidlertid er det ikke mulig å skrive om Universets død uten også å si noe om Universets fødsel og utvikling. Derfor vil jeg anbefale eventuelle lesere av boka at de også (først) leser andre bøker om Universets utvikling, for eksempel noen av dem som ble omtalt i artiklene Bokomtale i Nytt om Romfart nummer 98, 1996, side 56; Bokomtale i Nytt om Romfart nummer 98, 1996, sidene 56-57 og Bokomtale i Nytt om Romfart nummer 98, 1996, side 58.

De fleste med en viss interesse for kosmologi har hørt om de tre modellene for Universets utvikling:

1. Steady State Universet er statisk: Etter hvert som masse går til grunne, vil ny masse bli skapt. Dette synet var mest populært på 1960-tallet, men mistet mye av troverdigheten ved oppdagelsen av den kosmiske mikrobølgestrålingen i 1966.
2. Ekspanderende univers Universet utvider seg, hvilket må bety at det hadde en begynnelse, da denne utvidelsen begynte («big bang»). Dette er den modellen som man finner mest grunn til å feste lit til i dag.
3. Syklisk univers Universet er syklisk, det vil si at det etter å ha utvidet seg over lengre tid, vil begynne å trekke seg sammen igjen. Når Universet nærmer seg den opprinnelige tilstanden («big crunch»), vil imidlertid en ny utvidelse (et nytt big bang) finne sted, og slik vil det fortsette i all evighet - med alternerende utvidelse og sammentrekning. Forfatteren av The Last Three Minutes argumenterer - så langt jeg kan bedømme det - overbevisende for at denne muligheten ikke er spesielt sannsynlig.

Vi st år altså igjen med et ekspanderende univers, som på bakgrunn av dagens observasjoner vil fortsette å ekspandere i all evighet. Boka behandler dette scenariet ganske detaljert, og konkluderer med at Universets død i så måte vil bli en langdryg affære. I en fjern fremtid vil da alt bli mørkt og kaldt («big chill»). En annen mulighet er at Universet inneholder mye mer masse enn vi i dag er i stand til å observere - så mye at ekspansjonen vil stoppe opp og bli fulgt av en sammentrekning. Dette scenariet er det samme som i alternativ 3 ovenfor, men med den viktige forskjell at det ikke er noe grunnlag for å regne med at vi deretter vil få en ny ekspansjon. Universet vil da rett og slett forsvinne, og det er like meningsløst å spørre hvor det blir av som å spørre hvor det kom fra da det ble til. Det er i denne sammenheng viktig å merke seg at det ikke bare er selve rommet som plutselig oppstår og forsvinner, men også tiden. Det finnes ikke noe før eller etter henholdsvis big bang og big crunch.

Heldigvis finnes et noe mer optimistisk svar på det filosofiske dilemmaet vi kommer opp i hvis vi må godta at tiden har en begynnelse og slutt. Kanskje er det nemlig slik at Universet kan formere seg. Denne ideen er nok det jeg vil huske boka for, ikke dermed sagt at det er noe forfatteren selv har funnet på. Også denne ideen bygger på seriøs forskning. Jeg synes forfatteren har lykkes godt med sin forklaring av denne muligheten. Nøkkelordet er vakuum-fluktuasjoner. Kjennere av kvantefysikk vet at i den subatomære verden kan partikler oppstå og gå til grunne spontant, og de kan befinne seg på forskjellige energinivåer. Ideen er at et helt univers kan oppstå spontant, og muligens kan et univers oppstå med utgangspunkt i et allerede eksisterende univers, for så å kutte «navlestrengen» til moder-universet og begynne å leve sitt eget liv som et separat univers. Og når vi først har etablert muligheten for at et univers skal kunne formere seg, er det ikke vanskelig å postulere at også vårt univers er resultatet av noe som skjedde i et annet univers. Under diskusjonen av denne muligheten får vi også en slags forklaring på den postulerte inflasjonsfasen like etter Universets tilblivelse. Inflasjonsfasen (en kort periode med omvendt gravitasjon, som medførte en mye raskere ekspansjon) synes å ha vært nødvendig for å kunne forklare Universets utseende i dag.

Ved hjelp av teorien om vakuum-fluktuasjoner har vi således oppnådd både å kunne godta at vårt univers blir født, lever og dør og at «verden går videre» tross alt. Ikke bare har vi oppnådd at «verden går videre», vi har også oppnådd at «verden» ikke trenger å ha en begynnelse; dermed slipper vi det filosofisk vanskelige spørsmålet om hvordan det hele kan ha begynt.

Forfatteren går enda et skritt videre i sine filosofiske betraktninger, og da blir det straks vanskeligere igjen. Han spør nemlig om vi kan tenke oss at den biologiske intelligens vil kunne levere videre i det uendelige. Hvis vi forutsetter at livet på Jorden ikke blir ødelagt av en kosmisk katastrofe og at det ikke utsletter seg selv, ligger hele Universet åpent for oss. I en fjern fremtid vil våre etterkommere (ikke nødvendigvis homo sapiens) ha uendelig mye større muligheter enn vi kan forestille oss i dag til å manipulere de fysiske prosessene i Universet. Forfatteren går relativt langt i å filosofere over i hvilken grad våre etterkommere vil kunne manipulere med Universet før det dør - på den ene eller andre måten - enten det blir gjennom big chill eller big crunch. Disse spekulasjonene er antakelig de som det er vanskeligst å finne støtte for i seriøs vitenskap, og kunne etter min mening godt vært utelatt.

Filosofisk sett burde det være tilstrekkelig å finne fram til en teori som sikrer at «noe» til enhver tid har vært og i enhver fremtid vil være. Biologisk liv behøver ikke være til stede til enhver tid, men bør kunne gå til grunne og oppstå igjen når de fysiske forhold ellers ligger til rette for det. Uansett hvordan man ser på dette spørsmålet, gir boka et godt grunnlag for egne filosoferinger rundt temaet. Selv om det vil være nyttig med litt basiskunnskap om kosmologi og kvantefysikk, kan boka leses av alle - den inneholder ingen andre formler enn Einsteins E = mc².