Cassini til Saturn

Av Øyvind Guldbrandsen

Om alt går bra vil Cassini, dette århundrets mest avanserte og komplekse romsonde, forlate Jorden i oktober 1997. Målet er Saturn, som sonden skal sendes inn i kretsløp rundt i juli 2004. Cassini skal deretter studere planeten, dens ringer, måner og øvrige omgivelser i fire år. Mest vekt vil bli lagt på studier av Titan, Solsystemets nest største måne og den eneste med en tykk atmosfære.

Cassini/Huygens i bane rundt Saturn. Nederst reflekteres sollys fra enden av bommen med magnetometere. (NASA/JPL)

Til dette formål er Cassini utstyrt med en bildedannende radar som skal kartlegge femteparten av Titans distilslørte overflate. Cassini bringer også med seg et avansert kamerasystem og en rekke spektrometre og felt- og partikkelinstrumenter. Men kanskje mest spenning knytter det seg til kapselen Huygens, som Cassini skal sende ned på Titan.

Prosjektet er et samarbeid mellom NASA, European Space Agency (ESA) og Italias nasjonale romorganisasjon ASI (Agenzia Spaziale Italiana). NASAs Jet Propulsion Laboratory (JPL) har konstruert Cassini-modersonden og har hovedansvaret for prosjektet, mens Huygens er bygd av ESA. ASI bidrar med kom­mu­ni­ka­sjons­an­ten­nen. I og med at Huygens blir regnet som et eget prosjekt er den korrekte betegnelsen på hele prosjektet egentlig Cassini/Huygens. Huygens ble nærmere omtalt i artikkelen Til Titan med Huygens: Europeisk landing på Saturns måne i Nytt om Romfart nummer 92, 1994, sidene 21-25. Denne artikkelen vil derfor konsentrere seg om kretsløp- eller modersonden, det vil si selve Cassini.

Bakgrunn

Utforskningen av de ytre planetene med romsonder ble innledet med oppskytingene av Pioneer- og Voyager-sondene på 70-tallet. Selv de raske forbiflyvingene sondene foretok avslørte mer enn nok til å overbevise forskerne om at dette var verdener som fortjente nærmere studier. Det neste logiske skritt var da å konstruere romsonder utstyrt med kapsler som kunne sendes ned i planetatmosfærene samt selv være i stand til å gå inn i kretsløp rundt planeten, for dermed å kunne strekke observasjonene over år isteden for uker.

Titan 4B/Centaur-bæreraketten med Cassini/Huygens på toppen står klar til oppskyting. (NASA/KSC)

Første sonde bygd etter dette konseptet var Galileo. Som enkelte lesere etter hvert bør ha fått med seg, ble Galileo sendt inn i bane rundt Jupiter i desember 1995, samtidig som en kapsel fra sonden braste inn i Jupiters atmosfære. En naturlig etterfølger til Galileo måtte bli en tilsvarende ferd til Saturn, da dette er planeten etter Jupiter regnet fra Solen. Allerede fra starten var det imidlertid klart at Titan ville være et mer interessant sted å sende en atmosfærekapsel til enn Saturn. På begynnelsen av 80-tallet håpet man at internasjonalt samarbeid ville muliggjøre byggingen av både en kapsel til Titan og Saturn. Det internasjonale samarbeidet kom i stand da ESA ble brakt inn, men da USA av budsjetthensyn droppet sin Titan-kapsel ble det ESAs oppgave å bygge denne. Noen Saturn-kapsel var det ingen som tok seg råd til.

Prosjektet fikk navn etter den fransk-italienske astronomen Jean-Dominique Cassini, som i tiden 1671-1684 oppdaget fire av Saturns mellomstore måner (Iapetus, Rhea, Tethys og Dione) og delingen i Saturns ringer, som er blitt oppkalt etter ham. Titan-kapselen ble oppkalt etter Christiaan Huygens, som oppdaget Titan i 1655 og året etter kom med teorien om at om at de pussige «utvekstene» på Saturn egentlig var tynne ringer.

Huygens-fartøyets opprinnelige målsetning var kun å studere Titans atmosfære, men da det ble klart at kapselen meget vel kunne komme til å overleve sammenstøtet med Titans overflate uten at man måtte koste på seg bremseraketter etc., inkluderte man noen overflateeksperimenter også.

Denne DVDen inneholder digitaliserte signaturer fra 616 400 mennesker over hele verden. Den er montert til Cassini og med på ferden til og rundt Saturn. (NASA/KSC)

Cassini ble opprinnelig konstruert etter Mariner Mark II-konseptet, som kom i stand på starten av 80-tallet da det gikk opp for enkelte ansvarlige at det å sende avgårde romsonder var blitt en kostbar affære sammenlignet med hva man kunne vente å få bevilgninger til. Mariner Mark II skulle bli en tilnærmet serieprodusert romsondemodell som med lette modifiseringer kunne tilpasses de enkelte oppdrag, som inkluderte turer til (og til dels returer fra) asteroider og kometer samt «Cassini-ferder» til Uranus og Neptun. Mariner Mark II skulle i det lange løp gjøre utforskningen av Solsystemet billigere. Men kostnadene ble ikke senket mer enn at det ene prosjektet etter det andre ble kansellert mens det ennå bare var på tegnebrettet, inntil Cassini ble stående alene, selv truet av kansellasjon. I 1992 ga man opp Mariner Mark II og omkonstruerte Cassini til en billigere utgave i håp om å berge prosjektet. Det har man da også tilsynelatende klart, men det skyldes nok også at de amerikanske myndighetene ville unngå bråk med ESA, som hadde investert mye i det Cassini-avhengige Huygens-prosjektet.

Konstruksjon

Cassini/Huygens vil ved oppskytingen ha en masse på hele 5655 kg (5820 kg om adapteret til Centaur-trinnet og annet ekstrautstyr tas med) og vil således bli USAs tyngste interplanetariske romsonde til å forlate Jorden. (De tre siste sondene Sovjetunionen/Russland har forsøkt å sende til Mars, hadde oppskytingsmasser på 6 tonn eller mer, men noe av massen var drivstoff beregnet på å få sondene opp i tilstrekkelige unnslipningshastigheter.) Av Cassini/Huygens' masse utgjør drivstoffet 3132 kg, Cassinis instrumenter 366 kg og Huygens-kapselen 373 kg (inkludert 43 kg instrumenter, samt et adapter på 30 kg som blir værende igjen på Cassini etter frakoblingen). Til sammenligning veide Galileo 2,34 tonn ved oppskytingen (1190 kg drivstoff) og Voyager-sondene 810 kg hver (kun 108 kg drivstoff, da de ikke skulle gå inn i bane rundt noen planet). Cassini/Huygens' høyde er 6,2 m.

Øvre halvdel av Cassini, med parabolantennen øverst. Rett under den er de vitenskapelige instrumentene montert. (NASA/KSC)

Toveis kommunikasjon med Jorden foregår via en stiv parabolantenne med en diameter på 4 m. (Voyagers parabolantenner har diametere på 3,7 m, Galileos ville vært på 4,8 m om den var blitt foldet ut.) Som vanlig er det JPLs Deep Space Network, tre grupper antenner med diametre på opptil 70 m, lokalisert i California, Spania og Australia, som vil bli benyttet til kommunikasjon med sonden. Dataoverføringshastigheten fra Cassini kan varieres fra 5 til 166 000 bit per sekund (bps). (En annen NASA-kilde oppgir maksimumshastigheten til 249 000 bps.) Cassinis 4 m-antenne vil også fungere som bildedannende radar som skal benyttes til å kartlegge den dislagte overflaten til Titan, slik Magellan gjorde ved Venus. I tillegg vil den bli benyttet til å ta imot dataene som blir sendt fra Huygens. Den store antennereflektoren er medvirkende til at Cassini kan ta imot Huygens-data med en hastighet på 8000 bps, over 60 ganger raskere enn Galileo-kapselen kunne sende til sin modersonde.

Cassinis motorseksjon, som er nedre halvdel av romfartøyet. De to dysene nederst tilhører hovedmotorene, som hver yter en skyvekraft på 445 N. Ytterst på hver av de fire «armene» sitter fire små rakettmotorer, som hver har en skyvekraft på 1 N. To av armene stikker ut til venstre og høyre nesten nederst. En tredje arm står mot mot kameraet. Den fjerde armen er på baksiden av motorseksjonen. (NASA/KSC)

Ved større baneendringer, som å sende Cassini/Huygens inn i bane rundt Saturn, vil én av to 445 N kraftige rakettmotorer bli avfyrt. (445 N tilsvarer omtrent 45 kg skyvekraft.) Bare én motor vil bli brukt om gangen; den andre er reserve og vil ideelt sett aldri bli brukt. Rakettmotorene benytter hydrazin som brennstoff og nitrogentetroksid som oksidasjonsmiddel.

16 dyser, hver med skyvekraft på 1 N, vil sørge for stillingskontroll av sonden. Dysene vil også bli benyttet til enkelte mindre banejusteringer, det vil si til hastighetsendringer mindre enn ca 1 m/s. Drivstoff til dysene kommer fra en egen tank med 132 kg monometylhydrasin. I motsetning til Voyager og Galileo vil Cassini således benytte separate systemer til henholdsvis større baneendringer og stillingskontroll/mindre banejusteringer. Stillingskontrolldysene er fordelt på 4 grupper plassert ytterst på bommer ved Cassinis nederste del. «Forbrenningen» foregår ved at en katalysatorprosess finner sted i dysene. Dette prinsippet gir noe lavere spesifikk impuls (mindre skyveenergi per vektenhet drivstoff) enn rakettmotorteknikken hvor to drivstofftyper kombineres i et brennkammer, men benyttes svært ofte i satellitter og sonder på grunn av den høye driftssikkerheten. Dette er viktig i og med at adskillige tusen avfyringer skal foretas i løpet av romfartøyets levetid.

Stillingskontrollen under mesteparten av tiden i bane rundt Saturn vil bli besørget av gyroer, det vil si interne svinghjul. For å redusere slitasje på gyroene vil de ikke bli satt i drift før sonden er fremme ved Saturn. Fordelen med gyroer er at de ikke bruker drivstoff, samt at de har større stabilitet.

På den annen side er de ikke like effektive som hydrazindysene, som må benyttes når det er påkrevd å kunne dreie Cassini relativt raskt, for eksempel når fjernmålingsobservasjoner skal foretas under nærpassering av en måne. Cassinis instrumenter er fast montert til sonden, ikke plassert på en dreibar plattform som tilfellet er på mange andre romfartøy, og som de opprinnelige planene også var for Cassini inntil de ble droppet under omkonstruksjonen av sonden i 1992. Følgelig må hele sonden dreies når observasjoner skal foretas.

De fast monterte instrumentene betyr at Cassinis kom­mu­ni­ka­sjons­an­ten­ne, som også er fast montert, må dreies bort fra Jorden hver gang observasjoner med fjernmålingsinstrumentene skal foretas. De innsamlede dataene må lagres om bord i sonden og overføres når antennen på nytt er rettet mot Jorden. Cassini er til dette formål utstyrt med to RAM-dataopptakere, hver med kapasitet på 2 Gb (2 gigabiter eller 2 milliarder biter, som tilsvarer 250 MB). Dataopptakerne lagrer alt i datakretsene og har ingen bevegelige deler. Disse er ventet å ha større driftssikkerhet enn de mekaniske båndopptakerne som tradisjonelt er blitt benyttet i satellitter og romsonder.

To teknikere håndterer én av Cassinis RTGer. (NASA/KSC)

Cassinis energikilde vil være tre termoelektriske radioisotopgeneratorer (RTG) av samme modell som Galileo har to av og Ulysses har én av. Mot slutten av ferden vil Cassinis generatorer levere 628 W elektrisk energi. Termoelektriske generatorer utnytter forskjellen i temperatur mellom innsiden av generatorene, som i dette tilfellet får varme fra naturlig nedbryting av plutonium, og det kalde rommet utenfor. I og med at plutonium er alt annet enn sunt å komme i kontakt med for levende organismer har NASA, etter eget sigende, sørget for at RTGene er så robuste at de vil overleve en mislykket oppskyting, og at sjansene for at sonden ved uhell skal treffe Jorden under forbiflyvingen i 1999 er mindre enn 1:1 000 000. Likevel er NASA forberedt på protester og demonstrasjoner fra miljøvernaktivister, slik det skjedde i forkant av Galileo- og Ulysses-oppskytingene.

En tekniker kobler en av Cassinis RTGer til romfartøyets strømforsyningssystem, under oppsyn av en kvalitetskontrollør. Over hver RTG er en svart, buet skjerm. Den skal hindre at partikkelstråling fra RTGene treffer de vitenskapelige instrumentene, som sitter høyere opp på Cassini. Til høyre for teknikeren ses de to røde dysene til Cassinis to hovedmotorer. (NASA/KSC)

Ferden til Saturn

Titan 4B/Centaur-bæreraketten med Cassini/Huygens på toppen rett etter start fra Cape Canaveral Air Force Station i Florida, USA. (NASA/KSC)

Cassini/Huygens skal skytes opp med en Titan 4B/Centaur G'-rakett fra Cape Canaveral i Florida høsten 1997. Titan 4, som debuterte i 1989, er utviklet for det amerikanske forsvaret, og Cassini er den eneste sivile nyttelasten på de 41 Titan 4-rakettene som foreløpig er bestilt for oppskyting frem til noen år ut i neste århundre.

Utstyrt med det høyenergetiske Centaur G' øvre trinnet er Titan 4 den rakett i verden med størst kapasitet for oppsendelser av nyttelaster til høye - i dette tilfellet heliosentriske - baner. Cassini/Huygens-oppskytingen vil være den andre Titan-oppskytingen hvor raketten er utstyrt med to forbedrede faststoffmotorer av typen SRMU (Solid Rocket Motor Upgrade), som gir større nyttelastkapasitet og angivelig høyere pålitelighet. Bæreraketten vil ha en startmasse på 942 tonn og høyde på 56 m.

Det primære oppskytingsvinduet strekker seg fra 6. oktober til 4. november 1997. Etter at de to faststoffmotorene og Titan-rakettens 1. og 2. kjernetrinn har brent fra seg og blitt koblet fra, vil Centaur-trinnet brenne i to minutter og sende seg og Cassini/Huygens inn i en 445 km høy parkeringsbane. 20 minutter senere tenner Centaur på nytt og akselererer Cassini/Huygens til unnslipningshastighet.

Banen Cassini/Huygens skal følge fra Jorden til Saturn. Tegnforklaring: 1) Oppskyting fra Jorden 15. oktober 1997; 2) Første Venus-passering, 26. april 1998; 3) Avfyring av Cassinis hovedmotor i 87  minutter, 3. desember 1998; 4) Andre nærpassering av Venus, 24. juni 1999; 5) Nærpassering av Jorden 18. august 1999; 6) Passering av Jupiter 30. desember 2000 og 7) Ankomst Saturn 1. juli 2004. (NASA/JPL/Erik Tronstad)

På grunn av den store massen til Cassini/Huygens er ikke Titan-raketten i stand til å sende sonden inn i en bane direkte til Saturn. Cassini/Huygens vil derfor, som Galileo, sendes forbi noen lettere tilgjengelige planeter gjentatte ganger for å bygge opp nok hastighet til å karre seg ut til målet. Cassini/Huygens' bane har betegnelsen VVEJGA, av Venus-Venus-Earth-Jupiter Gravity Assist.

Nærmere forklart betyr dette at Cassini/Huygens først vil bli sendt innover i Solsystemet mot Venus, som vil bli passert den 21. april 1998 (dersom oppskytingen finner sted 6. oktober). Venus' gravitasjonsfelt vil gi Cassini/Huygens et «spark» som sender sonden til litt utenfor Mars' bane i desember 1998. Cassini vil der avfyre rakettmotoren og gjennomføre en hastighetsendring på 457 m/s i den hensikt å senke perihel og samtidig sørge for at den flyr forbi Venus på nytt den 20. juni 1999. Venus vil i mellomtiden ha kretset i underkant av to ganger rundt Solen.

Tegning av Cassini/Huygens, med Venus i bakgrunnen. (David Seal/NASA/JPL)

Venus vil denne gang sende Cassini/Huygens mot Jorden, som på grunn av en gunstig plassering vil bli passert allerede den 16. august 1999, mindre enn to måneder etter Venus-passeringen, med en relativ hastighet av 19,1 km/s. Jordens gravitasjonsfelt vil akselerere Cassini/Huygens' bane ytterligere og samtidig avbøye banen i retning Jupiter, som vil bli passert i en avstand av nesten 10 millioner kilometer, over fem ganger så langt unna som Callisto (den ytterste av Jupiters store måner) kretser. Passeringen vil finne sted den 30. desember 2000.

Tegning av Cassini/Huygens, med Jorden i bakgrunnen. (David Seal/NASA/JPL)

Som et ledd i å redusere kostnadene ble det i 1992 bestemt at man ikke vil planlegge å la Cassini utføre observasjoner av himmellegemer den flyr forbi på vei mot Saturn, slik vi husker Galileo gjorde på vei mot Jupiter. Dermed blir det ingen asteroidepasseringer på Cassini, slik man opprinnelig håpet på, men tiden vil vise om man etter oppskytingen tar seg råd til å få i stand observasjoner av i hvert fall Jupiter. Verre er det ved Venus og Jorden, siden kom­mu­ni­ka­sjons­an­ten­nen her må fungere som solskjerm på heltid. Eventuelle bilder vil således ikke kunne tas i andre retninger enn 90° bort fra Solen dersom man skal holde seg innenfor de temperaturmarginer Cassini/Huygens er underlagt.

19 dager før ankomst til Saturn vil Cassini/Huygens fly forbi Phoebe i en avstand av 50 000 km. Dette vil være Cassinis eneste mulighet til å studere denne månen på relativt nært hold. At Phoebe er uregelmessig formet, har inklinert, retrograd bevegelse rundt Saturn og tilsynelatende kaotisk rotasjon er blant de ting som gjør denne relativt lille månen verdt en nærmere kikk.

Ankomst til Saturn vil finne sted 1. juli 2004, seks år og ni måneder etter oppskytingen. Cassini/Huygens vil da fly bare 20 000 km over Saturns skytopper, nærmere enn den vil komme noen gang senere, med en relativ hastighet av 5,2 km/s. Ringplanet vil riktignok bli krysset i adskillig større avstand fra Saturn. En 100 minutters avfyring av én av Cassinis 445 N-motorer vil bremse Cassini/Huygens med 637 m/s, nok til å sende sonden inn i en svært avlang bane rundt Saturn, med omløpstid på fem måneder.

Ned på Titan

Huygens vil bli frakoblet Cassini i november 2004, mot slutten av Cassinis første omløp rundt Saturn. 22 dager senere vil kapselen brase inn i Titans atmosfære, beskyttet av et 2,7 m vidt, flatt, kjegleformet varmeskjold som vil bli frakoblet kort tid etter at hovedfallskjermen er blitt utløst i en høyde av om lag 175 km. 15 minutter senere og 35 km lenger ned tar en mindre skjerm over for at ferden gjennom Titans atmosfære, som ved overflaten er 60 % tettere enn Jordens, ikke skal ta for lang tid.

Huygens, nede i forgrunnen, er her koblet fra Cassini. Det innbyrdes størrelsesforholdet mellom de to romfartøyene er ikke korrekt. Mens en del av Titan ses under Huygens, troner Saturn oppe i bakgrunnen. (ESA)

Det er i løpet av den to og en halv time lange turen ned mot overflaten at Huygens vil gjøre sine primære undersøkelser. Disse innbefatter studier av Titan-atmosfærens sammensetning, tetthet, struktur, temperatur, energibalanse, etc. Man håper at Huygens' studier av den organiske kjemien i Titans atmosfære vil kunne gi mer kunnskap om forholdene på Jorden for noen milliarder år siden. Rundt 1100 fotografier vil bli tatt på vei ned gjennom atmosfæren.

Huygens er konstruert for å overleve i minst tre, kanskje 30, minutter på Titans overflate. Studier av Titan-overflatens sammensetning vil da bli utført. Siden Titan var helt dekket av et 200 km tykt dislag da Voyager-sondene fløy forbi i 1980 og 1981 vet man svært lite om hva den består av. Infrarøde bilder tatt fra Jorden viser et lyst område på overflaten, men man vet ikke om dette er et høylandsområde, lavlandsområde eller hav av flytende etan eller metan. Skulle Huygens plaske ned i en sjø av (m)etan vil den kunne flyte, men den lave temperaturen, -178 °C, vil da ta kverken på batteriene relativt raskt.

Siden Titan er for langt unna Jorden til at direkte kommunikasjon er hensiktsmessig vil alle data fra kapselen bli fanget opp av Cassini, lagret i datahukommelsen og deretter overspilt til Jorden (to ganger) via den samme 4 m-antennen.

I bane rundt Saturn

Cassinis primære ferd i kretsløp rundt Saturn vil vare i fire år, fra juli 2004 og ut juni 2008. I løpet av denne tiden vil sonden gjennomføre om lag 60 kretsløp, med til dels sterkt varierende baneparametre. Over 30 av kretsløpene vil bringe den forbi Titan, noen så nær som 850-950 km. Månene Enceladus, Dione, Rhea og Iapetus vil etter dagens planer bli passert én gang hver i en avstand av rundt 1000 km, og alle de ni største månene, som også inkluderer Mimas, Tethys og Hyperion, minst én gang i en avstand av maksimalt 50 000 km.

Cassini/Huygens ferdig sammenmontert ved Kennedy-romsenteret i Florida, USA. Huygens stikker ut på venstre side av Cassini. (NASA/KSC)

Cassini skal etter planen observere Saturn-systemet 12-15 timer i døgnet. Kontakten med Jorden vil da være brutt. Én gang i døgnet vil Cassini rette kom­mu­ni­ka­sjons­an­ten­nen mot Jorden i 9-12 timer og oversende de innsamlede dataene. Felt-, partikkel- og bølgeinstrumentene fungerer i hovedsak uavhengig av Cassinis stilling i rommet, og vil kunne fortsette observasjonene i denne perioden. Opptil 4 gigabiter data vil kunne returneres fra Cassini per døgn. Til sammen regner man med at Cassini vil returnere over 2 terabiter data (tilsvarer over 250 000 MB eller rundt 400 fulle CD-ROM-skiver).

Omløpstiden rundt Saturn vil variere mellom fem måneder og ti dager. Inklinasjonen i forhold til Saturns ekvatorplan (som også ringene og de fleste månebanene ligger i) vil variere mellom 0 og helt opp til 60° mot slutten av ferden. Baneendringene vil i all hovedsak bli besørget av de gjentatte nærpasseringene av Titan.

En beregning gjort av NASA i 1996 konkluderte med at Cassini har 99 % sjanse for å gjennomføre ferden uten fatale sammenstøt med ringpartikler.

En utvidet ferd

Cassini/Huygens under montering til toppen av Centaur-trinnet i Florida, USA. ESAs Huygens er den store, sirkelformede gjenstanden dekket med gullfarget beskyttelsesfolie nær midten av bildet. (NASA/KSC)

Etter fire år i bane rundt Saturn er det godt mulig at Cassini vil være i stand til å fungere ennå en stund. Selv om dette ligger nesten tolv år fram i tid har JPL allerede sett på hvilke muligheter som da vil være til stede. Begrensningene vil ligge i Cassinis «helse», mengden drivstoff om bord og bevilgninger til fortsatt drift.

Ett forslag går ut på å la sonden passere flere ganger til forbi Titan slik at den til slutt unnslipper Saturns gravitasjonsfelt. Men med de relativt små mengdene drivstoff om bord på den tiden er det nokså begrenset hvor sonden da vil kunne bli sendt. Mulighetene økes dersom man lar sonden passere forbi Saturn én gang til, men en slik ekstra runde vil ta svært lang tid.

Det motsatte, å senke periapsis for å komme nærmere Saturn, er en annen mulighet. Under en utvidet ferd vil man kunne tillate seg å ta større sjanser og for eksempel fly innenfor G-ringen.

Ellers kan man ved ytterligere Titan-passeringer inklinere banen opp til 90° i forhold til Saturns ekvatorplan for å få et mer komplett bilde av planetens magnetosfære. Eventuelt kan banen roteres slik at nærpasseringer av de mindre månene, som alle (unntatt Phoebe) har bundet rotasjon, kan skje under varierende belysningsvinkler. Siden Titan er såpass interessant vil flere nærpasseringer for bedre radarkartlegging av månen være høyt prioritert. Man tror til og med det er mulig å sende sonden inn i bane rundt Titan ved å benytte aerobraking.

Cassini/Huygens-prosjektet markerer slutten på en æra preget av store og ambisiøse, men etter hvert nokså fåtallige romsondeprosjekter, som hvert har strukket seg over ett eller flere tiår og hatt kostnader i milliarddollarklassen. Ettersom smått, raskt og billig - om enn ikke alltid så enormt mye bedre - har kommet på moten de siste årene, vil det antagelig komme til å gå svært mange år før romfartøy av Cassini/Huygens' kaliber vil bli sendt ut i Solsystemet igjen.

Til gjengjeld regner man med at den nye trenden med mindre prosjekter, med typiske kostnader på 100-300 millioner dollar, vil bety adskillig høyere oppskytingsfrekvens. Til tross for de relativt omfattende omkonstruksjoner som er gjennomført er kostnadene for Cassini/Huygens til sammenligning oppgitt til mellom 2,8 og 4 milliarder dollar, alt etter hvordan man regner. Byggingen av selve Cassini er kostnadsberegnet til 1,4 milliarder dollar.

I nettutgaven av artikkelen er det brukt andre illustrasjoner og bilder enn i den trykte utgaven. Der datoer i illustrasjoner avviker fra datoer i brødteksten, er det datoene i illustrasjonene som er korrekte.

Tekster til illustrasjoner brukt i den trykte utgaven av artikkelen

En Titan 4-rakett av omtrent samme type som den som skal bringe Cassini/Huygens ut i verdensrommet i oktober 1997.

Tegning av Cassini med dens viktigste komponenter. (NASA)

Cassinis fremdriftsmodul har en tørrmasse på 500 kg og vil bli fylt med over 3 tonn drivstoff før oppskytingen. Både Huygens-kapselen og de fleste instrumentene vil bli festet til siden av modulen. Nederst vil de tre RTGene bli montert, mens «romsondebussen» med den viktigste elektronikken vil bli montert øverst, under den dominerende 4 m-parabolantennen. (NASA)

Hoveddelene av Cassini blir klargjort for akustiske og termiske prøver ved JPL. Den runde, folieinnpakkede gjenstanden nærmest er en modell av Huygens-kapselen. (Den virkelige Huygens vil bli sendt fra Europa til våren.) Den 4 m brede kommunikasjons- og radarantennen er synlig øverst på sonden. (NASA)

Ferden ut mot Saturn vil bringe Cassini forbi Venus to ganger, Jorden én gang og til slutt Jupiter én gang. Opprinnelig hadde man også planer om minst én asteroidepassering, men dette ble droppet som ledd i arbeidet med å redusere kostnadene til prosjektet. (NASA)

Huygens-sonden idet varmeskjoldet frakobles. Dette skal etter planen skje i november 2004. 22 dager er gått siden frakoblingen fra Cassini, og Huygens er godt i gang med nedstigningen gjennom Titans atmosfære. (ESA)