Mobile satellittelefoner for personmarkedet

Av Ragnar Thorbjørnsen

I 1980-årene var det relativt enkelt å skaffe seg oversikt over markedet for mobiltelefoni via satellitt. Det hele begynte jo med at Inmarsat tilbød satellittkommunikasjon til skip. At antennen måtte være relativt stor, var ikke noe problem på et stort skip. Etter hvert tillot teknologien mindre antenner, og Inmarsat kunne begynne å selge de samme tjenestene til bruk i lufta og på landeveien. Selvsagt snakker vi da om fly og større lastebiler (trailere i langtransport).

I løpet av de kommende tre år vil dette bildet forandre seg radikalt. Målet er nå å tilby verdensomspennende satellittelefoni, der telefonen skal se ut omtrent som de mobiltelefonene vi alle er blitt relativt godt vant med i løpet av 1990-årene.

Spørsmålet er nå hvilke systemer som vil overleve, for antallet operatører som har et system på tegnebordet synes å være mye større enn hva det er plass for i markedet. I det følgende skal vi kort se på hvilke systemer som har meldt seg på i denne konkurransen. Det skilles mellom systemer der satellittene går i lave baner (LEO) og systemer der satellittene går i geostasjonære baner (GEO).

LEO (Low Earth Orbit)

Bruk av satellitter til dette formålet (verdensomspennende dekning) i lav jordbane er en relativt ny idé. Arthur C. Clarke ble legendarisk ved at han allerede i 1945 forutsa at global dekning kunne oppnås ved å plassere tre satellitter i geostasjonær bane, og de fleste kommunikasjonssatellitter er jo fram til nå plassert nettopp i den geostasjonære banen. Skal man oppnå det samme fra LEO, må antallet satellitter økes betraktelig. Det første systemet som ble foreslått var Iridium, som tok sikte på å benytte 77 satellitter i syv forskjellige baneplan. Navnet tok man etter det kjemiske elementet iridium, som har nummer 77 i det periodiske system. Nå er systemet i ferd med å bli realisert, dog kun med 66 satellitter. Man har likevel beholdt navnet Iridium, kanskje fordi navnet på elementet som har nummer 66 (dysprosium), ikke lyder like bra. Dårlig PR ville det vel også vært å måtte bytte navn etter å ha markedsført navnet Iridium i flere år. Etter hvert har Iridium-systemet fått flere konkurrenter:

• Globalstar (48 satellitter)
• Odyssey (12 satellitter)
• ICO (10 satellitter)

De to sistnevnte er dog egentlig ikke av typen LEO, men MEO (Medium Earth Orbit). ICO er forresten en forkortelse for Intermediate Circular Orbit, og har også vært kalt Inmarsat-P (for «personal») og Project 21.

Det er ingen tvil om at det er teknisk mulig å realisere alle disse fire systemene. Det er først og fremst finansieringen som er problemet. Det sier seg selv at det her kun må være snakk om privat finansiering. Dermed er man avhengig av å finne investorer som har tro på at prosjektene vil bli noe av, og som har tid til å vente en stund på en eventuell gevinst. Det vil koste utrolig mye å etablere systemene, og det vil ta relativt lang tid før det vil bli snakk om avkastning til investorene. For de fire nevnte systemer varierer den prosjekterte kostnaden fra 2 milliarder dollar til 3,4 milliarder dollar. Dog har det vist seg at finansieringen vil kunne gå i orden for alle fire systemer.

De fire konkurrentene regner med å komme i operativ drift innen utgangen av 1999; Iridium-systemet vil bli tilgjengelig i løpet av 1997. Globalstar- og Odyssey-satellittene vil bli skutt opp i tidsrommet 1997 til 1999 og ICO-satellittene i tidsrommet 1998 til 1999. En del observatører i telekommunikasjonsmarkedet har uttalt at dette markedet neppe har plass til mer enn to operatører, noen mener endog at det vil være nok med én. Idéen virker jo forlokkende - hvem vil ikke bytte ut sin GSM-telefon med en telefon som kan brukes hvor som helst i verden? Saken er imidlertid den at satellittsystemene av flere grunner vil være mindre attraktive enn de jordbundne systemene:

• Telefonene vil være dyre i anskaffelse.
• Telefonene vil være dyre i bruk.
• Lydkvaliteten vil være dårligere enn i jordbaserte systemer.
• Forbindelsen til satellitten kan være dårlig når man oppholder seg innendørs.

Selvsagt vil det uansett være noen som har behov for den ekstra tilgjengeligheten det gir å være uavhengig av de jordbundne nettene, med sine begrensede rekkevidder. Spørsmålet blir likevel om det vil være mulig å tiltrekke seg tilstrekkelig mange abonnenter til at satellittsystemene kan gå med overskudd.

GEO (Geostationary Earth Orbit)

Mange innenfor satellittindustrien har ment at det ikke er noen grunn til å gå bort fra de geostasjonære satellittene. For på en måte å bevise dette, er det i løpet av de siste to årene kommet flere forslag til systemer som skal benytte geostasjonære satellitter, og som skal kunne konkurrere med LEO-systemene. Imidlertid kan satellitter i geostasjonær bane ikke helt uten videre yte samme type tjeneste som et system av LEO-satellitter. Avstanden til satellittene i GEO er jo mye større, og dermed kreves mye større sender-/mottaker-effekt. For at man skal kunne tilby et GEO-system for mobiltelefoner i lommestørrelse, må nødvendigvis noen begrensninger innføres. For de systemene som nå er under utvikling, ligger begrensningen i at systemene ikke gir verdensomspennende dekning, men tenkes konsentrert om en mindre del av jordoverflaten.

Det ene systemet, som kalles Satphone International, planlegges med inntil tre satellitter i GEO, den første skutt opp i 1998. Dekningsområdet skal være Midt-Østen, Nord-Afrika og deler av Europa og Asia. Hver satellitt skal utstyres med to antenner, som hver vil bli brukt til å danne mellom 140 og 150 konsentrerte «stråler» («spotbeams») innenfor dekningsområdet. Energien og kapasiteten i hver «stråle» kan varieres, og man får dermed et meget fleksibelt system, som kan håndtere store variasjoner i trafikkmønsteret.

Det gjøres også et poeng av at dette systemet vil bli kompatibelt med GSM-systemet, slik at telefonene automatisk vil velge den billigste forbindelsen, med andre ord et jordbundet system istedenfor satellitten når man er innen rekkevidde av en jordbasert basestasjon.

Et lignende system er under oppbygging, med Indonesia i hovedrollen. Dette systemet kalles ACeS (Asia Cellular Satellite System) og har også interessenter fra Filippinene og Thailand. Dette systemet vil ha et dekningsområde som strekker seg fra Australia til India. Også for dette systemet er første oppskyting planlagt til 1998.

Systemet vil kunne integreres med Satphone-systemet, hvilket innebærer at man på sikt kan se for seg at slike systemer kan videreutvikles til å få verdensomspennende dekning. Lockheed Martin er inne som leverandør av satellitter til begge systemer, og ser nok for seg at man ender opp med et verdensomspennende system til slutt.

Det finnes et tredje system også, som vil få omtrent samme dekningsområde som ACeS-systemet. Et India-basert firma (ACS - Afro-Asian Satellite Communications) planlegger et system, bestående av to satellitter, som vil dekke 54 land fra India til Midt-Østen og fra Moskva til Singapore. Disse satellittene leveres av Hughes; den første skal skytes opp i slutten av 1997, den andre seks måneder senere.

I USA har man allerede et års tid hatt et system basert på denne teknologien, men kun for «kofferttelefoner», altså ikke slike telefoner som man får plass til i lomma. Imidlertid har man der planer om å bygge ut systemet, slik at det skal kunne brukes med telefoner i lommestørrelse over hele Nord-Amerika. Hvis dette blir realisert, vil systemet bli en konkurrent til alle LEO-systemene som kommer på lufta i de nærmeste årene.

Konklusjonen må foreløpig kunne sies å være at alt er meget uklart. Ingen vet hvilke systemer som vil komme på lufta, og når et system kommer på lufta, er det ikke godt å vite om akkurat det systemet vil overleve i konkurransen. Selve telefonen vil til å begynne med, i de fleste tilfeller, antakelig være knyttet til et bestemt system, og således bli verdiløs hvis systemet ikke overlever.

Det kan synes som om de som ikke har et umiddelbart behov for å være tilgjengelig når som helst og hvor som helst bør vente med å anskaffe seg satellittelefon til vi har sagt farvel til 1900-tallet. Kanskje vil det i løpet av de kommende tre år bli avklart hvilke systemer som blir vinnerne på lang sikt.

Tekster til illustrasjoner brukt i artikkelen

ICO-systemet vil bestå av 10 satellitter i middels høy jordbane. (Hughes)

To av satellittene i Iridium-systemet slik de vil ta seg ut med ferdig utfoldede antenner og solcellepaneler. (Motorola)

ACeS-systemet bygger på to satellitter av typen A2100 i geostasjonær bane. Tilsvarende satellitter skal benyttes av Satphone International. (Lockheed Martin)

Én av Asia Pacific Mobile Telecommunications' tre planlagte satellitter i geostasjonær bane. (Hughes)