Gemini-programmet, del 5
Av Per Olav Sanner
|
Artikkel publisert i Nytt om Romfart, 27. årgang, nummer 101, januar-mars 1997, sidene 34-37 av Norsk Astronautisk Forening/www.romfart.no.
|
Skriv ut
Tips bekjent
|
I 1995 startet en artikkelserie i Nytt om Romfart som skulle markere at det var 30 år siden de første bemannede Gemini-ferdene tok til. Programmet frem til og med Gemini IV ble dekket i første artikkel, andre artikkel omtalte Gemini V, VI-A og VII, tredje artikkel tok for seg Gemini VIII og IX-A og fjerde artikkel omhandlet Gemini X og XI. Programmets siste ferd, Gemini XII, omtales i det følgende.
Gemini XII: Trådene samles
Med oppskytingen av Gemini XII planlagt til senhøsten 1966 var Gemini-programmets avslutning like rundt hjørnet, og godt var det, for den første bemannede Apollo-ferden skulle gå av stabelen i februar 1967. Programmets hovedmål (se tidligere artikler i denne serien) var alle blitt nådd, og mye erfaring var blitt høstet. Gemini XII skulle hovedsakelig benyttes til å fange opp eventuelle uløste problemer fra tidligere ferder, og ingen nye, store oppgaver stod på programmet.
Dog var det én ting som fortsatt krevde en del oppmerksomhet, og det var arbeid utenfor fartøyet. På Gemini X hadde Michael Collins løst sine oppgaver uten alt for store problemer, men Eugene Cernan på Gemini IX-A og Richard Gordon på Gemini XI hadde begge strevd så hardt med å holde seg på plass under selv de enkleste arbeidsoppgaver at de hadde overbelastet miljøkontrollsystemene i romdraktene sine, og følgelig hadde måttet avbryte arbeidet.
På Gemini XII bestemte man seg derfor for ikke å legge listen høyere, men konsentrere seg om å utføre enkle arbeidsoppgaver der det ville være lett å vurdere resultatene av arbeidsinnsatsen. I forkant av ferden hadde NASA også innført en ny treningsmetode for arbeid i vektløshet, nemlig undervannstrening. Tidligere hadde astronauter fått føling med vektløsheten om bord i fly som fulgte parabelbaner, men denne treningen var av begrenset verdi da hver vektløshetsperiode kun var på 15-30 s. I en vanntank hadde man mer tid til å prøve ut ulike arbeidsteknikker, og vannet sørget for å yte en motstand mot astronautens bevegelser som i stor grad tilsvarte motstanden romdrakten ville yte i verdensrommet.
Hovedmålene for Gemini XII var sammenkobling med et Agena-målfartøy (Agena 12) og arbeid utenfor fartøyet. Av sekundærmålene kan nevnes et nytt forsøk på formasjonsflyvning med Agena ved å binde sammen fartøyene, 13 eksperimenter og sammenkobling i tredje omløp.
Av de 13 eksperimentene var det bare ett som var nytt: Fotografering av natriumskyer sluppet ut fra en rakett. Poenget var her å måle vindhastighet på Jordens dagside i høyder mellom 55 og 150 km.
Først på listen over de resterende 12 stod tre teknologiske eksperimenter. Disse var: Et magnetometer til måling av Jordens magnetfelt; et betaspektrometer til måling av strålingsdoser i romfartøyet; et bremsestrålingsspektrometer til måling av strålingsforhold under passeringer gjennom den søratlantiske anomali.
Videre var eksperimentene som følger: Studier av celledeling i froskeegg; fotografering av landjorden for kartleggings- og sammenligningsformål; fotografering av værforhold til støtte for utviklingen av instrumenter i meteorologiske satellitter; innhenting av mikrometeorittmåler fra Agena 12; fotografering av oksygen- og natriumspektra for å studere den øvre atmosfæres karakter og dynamikk; innhenting av mikrometeorittmåler fra Geminis utside; fotografering av ultrafiolett stråling fra varme stjerner; fotografering av jord-måne-systemets 4. og 5. Lagrange-punkt for å påvise eventuelle masseansamlinger der; måling av ioner rundt fartøyet for å bestemme dets stilling i rommet; vurdering av bruk av håndholdt sekstant til navigasjonsformål.
Menn og maskiner
Den siste besetningen som skulle fly et Gemini-fartøy var kommandopilot James A. Lovell, Jr. og pilot Edwin E. Aldrin, Jr. Lovell ble astronaut i 1962, og fløy som pilot på Gemini VII i 1965. Han hadde også vært reservepilot for Gemini IV. Sammen med Aldrin, astronaut siden 1963, hadde han utgjort reservebesetningen for Gemini X (inntil Gemini IXs opprinnelige primærmannskap omkom i en flyulykke og besetningslistene måtte endres, se artikkelen Gemini-programmet, del 3 i Nytt om Romfart nummer 98, 1996, sidene 48-54) og Gemini IX-A.
Reservebesetningen for Gemini XII var L. Gordon Cooper og Eugene A. Cernan. Cooper ble astronaut i 1959, og hadde fløyet alene på Mercury-Atlas 9 i 1963 og som kommandopilot på Gemini V i 1965. Han hadde også vært reserve for Mercury-Atlas 8 i 1962. Cernan startet sin astronautkarriere i 1963, og fløy som pilot på Gemini IX-A. Han var medlem av det opprinnelige reservemannskapet til Gemini IX, men rykket opp etter den ovennevnte flyulykken.
Gemini-programmet gikk som før nevnt mot slutten, og det gjorde også beholdningen av reserveutstyr. Da Gemini IXs målfartøy Agena 9 skulle skytes opp tidligere på året sviktet bæreraketten Atlas, og erstatningsmålet ATDA måtte skytes opp med en ny Atlas som ikke var tatt med i utstyrsplanene. I utgangspunktet hadde derfor ikke NASA noen Atlas-rakett disponibel til å skyte opp Agena 12! Man fant ut at en Atlas kunne skaffes fra Vandenberg Air Force Base i California, men denne raketten var utstyrt med en del tekniske finesser som ennå ikke var blitt utprøvet under en oppskyting, og det var derfor skepsis blant folk i Gemini-programmet til å ta den i bruk til et så viktig oppdrag. Saken ble løst da oppskytingen av en Lunar Orbiter-sonde ble utsatt. NASAs Langley Research Center hadde ansvaret for denne sonden, og ble overtalt til å overlate sin Atlas til Gemini-programmet mot å få den ledige Atlas-raketten fra Vandenberg.
Agena-målfartøyet ble skaffet til veie ved at man modifiserte den første produksjonsutgaven, som var blitt brukt til prøver på bakken.
Full klaff tross ujevn start
Klokken 02.08 om ettermiddagen lokal tid 11. november 1966 kom Agena 12 seg av gårde på sin Atlas-rakett, og klokken 03.46 fulgte Gemini XII etter på sin Titan II. Om bråket fra raketten under oppskytingen var merkbart, ble stillheten etterpå påtrengende. På grunn av tekniske vansker var en bakkestasjon på øya Ascension i Atlanterhavet ikke på lufta, og astronautene hørte ikke noe fra bakken før etter 25 minutter.
En drøy time etter start meldte Aldrin at radaren hadde god kontakt med Agena 12, som befant seg 436 km unna. Dessverre begynte kvaliteten på radarmålingene å avta, og da 120 km skilte fartøyene var tallene så upålitelige at datamaskinen nektet å godta dem. Den videre jakten på Agena bød likevel ikke på store problemer. Aldrin hadde i 1963 tatt en doktorgrad på nettopp baneberegninger med tanke på møter mellom fartøyer i rommet, og ved hjelp av den eksperimentelle sekstanten fikk han nå gleden av å teste sine egne teorier, som da også viste seg å stemme. Tre timer og førtifem minutter etter oppskytingen svevde Gemini og Agena ved siden av hverandre, og en snau halvtime senere var sammenkoblingen et faktum.
Litt finpussing på denne teknikken stod nå på timeplanen. Lovell koblet fartøyene fra hverandre, og koblet dem deretter sammen igjen i mørke. Aldrin gjentok manøveren. Det var nå meningen at Agena skulle brukes til å sende fartøyene opp i en høyere bane. Imidlertid hadde Agena vist tegn til tekniske problemer kort etter oppskytingen, og det ble bestemt at man for å være på den sikre siden skulle la være å starte hovedmotoren.
Som en følge av denne endringen i ferdplanen fikk man sjansen til å fotografere en solformørkelse. Oppgaven hadde tidligere stått på listen over gjøremål under ferden, men var blitt strøket da det viste seg at den ville falle innenfor den tiden da Gemini skulle befinne seg i en høyere bane. Rask planlegging blant snarrådige forskere og ingeniører på bakken gjorde det mulig å gjeninnføre oppgaven i ferdplanen på så kort varsel. Sju timer og fem minutter ut i ferden avfyrte Lovell noen av Agenas mindre motorer for å senke fartøykombinasjonen ned i en lavere bane, hvorfra formørkelsen skulle observeres. Deretter tok karene kvelden.
Knirkefritt arbeid i bane
Neste dag kunne astronautene konstatere at alle baneberegninger igjen var korrekte: Formørkelsen inntraff på nøyaktig det forventede tidspunkt.
Nå var det tid for ferdens første arbeidsøkt utendørs. Aldrin åpnet luken på sin side av fartøyet og stilte seg med overkroppen utenfor. Langsomt og metodisk rigget han opp et kamera for astronomiske observasjoner i ultrafiolett, og dette brukte han under to passeringer av Jordens nattside. Han festet også et filmkamera til fartøyets utside og hentet inn Geminis mikrometeorittsamler. Da han lukket luken hadde arbeidsøkten vart i to timer og tjue minutter.
På ferdens tredje dag, 43 timer etter oppskytingen, åpnet Aldrin luken på ny. Denne gangen var det en adskillig mer ambisiøs arbeidsøkt som stod for tur. Etter å ha montert og demontert filmkameraet både stående i luken og svevende utenfor med bare et håndtak som feste, beveget han seg over til Agenas sammenkoblingsadapter og bandt sammen fartøyene som en forberedelse til eksperimentet i formasjonsflyvning. Jobben ble gjort uten problemer.
Så tok han seg frem til Geminis serviceseksjon, hvor han undersøkte mulighetene for å arbeide med skruer og metall. Denne posten på programmet viste seg også å gå greit.
På ny la han kursen mot Agena, hvor han arbeidet med sammenkobling av elektriske kontakter og testet et skruverktøy.
Det siste han gjorde før han avsluttet en meget vellykket arbeidsøkt, var å pusse vinduet til Lovell. Lovell ba ham samtidig om å sjekke oljen, og Aldrin kunne forsikre at trykket i dekkene var perfekt!
Båndtvang for Agena intet problem
Formasjonsflyvningen med Agena var et annet av ferdens høydepunkter. Lovell koblet Gemini fra Agena og rygget sakte vekk. I motsetning til på Gemini XI hengte linen seg opp bare én gang, og til tross for at Lovell hadde problemer med å få strammet linen, inntok fartøyene sine forventede posisjoner langs en akse parallelt med Jordens radius. Hele eksperimentet tok fire timer, hvoretter linen til Agena ble kastet løs.
Tredje åpning av luken kom på ferdens fjerde dag, og varte i én time. Aldrin lempet ut avfall og en del brukt utstyr, og brukte resten av tiden til å fotografere stjerner i ultrafiolett.
15. november tente Geminis bremseraketter i ferdens 59. omløp, og etter en automatisk styrt tilbakevending landet Gemini XII i Atlanterhavet, bare 4,8 km fra det forutbestemte punktet. Ferdens lengde var 94 t, 34 m og 31 s. En liten halvtime senere stod Lovell og Aldrin på dekket til hangarskipet USS Wasp.
Sett under ett hadde ferden vært vellykket. Noen problemer var selvfølgelig oppstått: Agena 12 fungerte ikke som planlagt og møteradaren streiket, men vanskene var blitt løst gjennom god improvisasjon, og dette viste at NASA innenfor fagfeltet romoperasjoner begynte å nå en viss modenhet.
Det siste problemet oppstod under selve tilbakevendingen, da en pose med bøker og diverse småutstyr løsnet fra festepunktet sitt på veggen inne i kapselen og landet i fanget til Lovell. Lovell bestemte seg raskt for å la den bli liggende. Grunnen var at det mellom knærne hans befant seg en ring som, dersom den ble trukket i, ville sørge for at astronautenes utskytningsseter ble aktivisert. Lovell antydet senere at han ikke direkte likte tanken på å skyte ut seg selv og Aldrin akkurat i det øyeblikk temperaturbelastningen på fartøyets utside var på det høyeste.
Astronautenes videre karriere forløp som følger: Lovell var kommandomodulpilot på Apollo 8 i desember 1968. Dette var første bemannede ferd i bane rundt Månen. Han tjenestegjorde deretter som reservekommandør for Apollo 11, før han returnerte til Månen med Apollo 13 i april 1970. Han ble dermed førstemann til å fly fire ganger i rommet. Dessverre fikk han den skjebne å bli det eneste menneske til å fly til Månen to ganger uten å lande, ettersom en eksplosjon i Apollo 13s serviceseksjon satte en stopper for den planlagte landingen.
Lovell kom seg trygt tilbake til Jorden, og forlot NASA i 1973. Han var inntil nylig leder for firmaet Lovell Communications i Chicago, men har nå, i en alder av 69 år, trukket seg tilbake fra aktivt arbeid. Som en liten kuriositet kan det nevnes at Lovell selv spilte i filmen Apollo 13, som gikk på kino i Norge høsten 1995, og som var basert på Lovells bok om den dramatiske ferden. Den observante seer fikk muligens med seg at han spilte rollen som kaptein på skipet som plukket opp astronautene etter landingen i Stillehavet.
Aldrin skrev seg inn i historiebøkene da han som månelandingsfartøypilot på Apollo 11 ble det andre mennesket til å sette sin fot på Månen. Før det hadde han vært reservekommandomodulpilot for Apollo 8. Aldrin forlot NASA i 1971, og har de senere årene vært aktiv som konsulent innen romindustrien.
Gemini XII befinner seg i dag på utstilling ved NASAs Goddard Space Flight Center i Greenbelt, Maryland.
Geminis betydning for Apollo
I Gemini-programmet gjenstod nå bare oppsummering og vurdering av innhentede tekniske data. 1. og 2. februar 1967 ble de siste resultater fra programmet gjennomgått på en konferanse i Houston. All oppmerksomhet kunne nå vies Apollo - et prosjekt som bare få dager før, 27. januar, var blitt bragt til stillstand av den tragiske brannen som tok livet av astronautene Virgil I. Grissom, Edward H. White, II og Roger B. Chaffee under en nedtellingsprøve ved Kennedy-romsenteret.
Arbeidet med Apollo fortsatte imidlertid, og den første bemannede Apollo-ferden startet i oktober 1968. Deretter gikk det bare ni måneder før Apollo 11 bragte mennesket til Månen og tilbake, i god tid før tiåret var omme.
Arbeidet med Gemini- og Apollo-programmene foregikk i perioden 1961-66 parallelt, og fartøyenes tekniske systemer var til dels meget ulike hverandre, men det er ikke tvil om at Geminis bidrag til erfaringsbakgrunnen for Apollo var uunnværlig.
Mange av teknikkene som var alfa og omega for Apollo var nå blitt demonstrert: Møte og sammenkobling mellom fartøyer i bane, hovedsakelig ved hjelp av datamaskiner og radarer; bruk av brenselceller for å skaffe elektrisk energi og vann; arbeid utenfor romfartøyet og presisjonslandinger på Jorden etter endt oppdrag.
Det var bevist at mennesket uten problemer kunne klare seg i rommets vektløshet i lange tidsrom, og astronauter og bakkepersonell hadde høstet mye verdifull erfaring. (Hele 13 av de totalt 16 astronautene som fløy med Gemini deltok også på Apollo-ferder, og det var i utgangspunktet meningen at de resterende tre også skulle ha gjort det. Grissom og White omkom i Apollo 1-brannen, mens Cooper forspilte sine sjanser til en måneferd gjennom jevnlige konflikter med NASA.)
Gemini-prosjektet hadde tatt snaut fem år fra begynnelse til slutt (7. desember 1961 til 15. november 1966). For den som måtte mene at tidsplanen var stram, kan det nevnes at programmet etter den opprinnelige planen skulle vært avsluttet 18 måneder tidligere! Prosjektets totale kostnader beløp seg til i underkant av 1,15 milliarder dollar. De bemannede ferdene startet i gjennomsnitt hver 60. dag. Gemini fikk bemannet romvirksomhet over i en tilstand av tilsynelatende rutine, og modnet USA for det endelige fremstøtet mot Månen.
Post scriptum
I første del av denne artikkelserien ble det antydet at et militært program basert på bruk av Gemini-fartøyer, Manned Orbiting Laboratory, ville bli omtalt i seriens siste del. Dette programmet vil presenteres i en egen, fremtidig artikkel i Nytt om Romfart.
Foreningsmedlemmer som er interessert i å lese mer om Gemini-programmet anbefales å ta en titt på følgende bøker:
On the Shoulders of Titans: A History of Project Gemini, av Barton C. Hacker og James M. Grimwood. Utgitt 1977 i Washington D. C. av NASA. 625 sider.
Romskip kaller Jorden, av Johnny Skorve. Utgitt 1966 i Oslo av Hjemmenes Forlag. 207 sider.
Begge bøkene er tilgjengelige fra foreningens bibliotek.
| 
