Til hovedsiden
    

   
    Bli medlem
    Siste nytt
    Artikler
    Bildeserier
    Temasider
    Bildearkiv
    Foredrag
    Effekter til salgs
    Lenker
    Spørsmål og svar
    Spør oss
    Prosjektoppgave
    Om oss
    NAF på Facebook
    Kontakt oss
    Nettstedskart
    Hovedsiden
Trykk for å lese mer om sitatet
 

Nye sonder til Månen

Av Ragnar Thorbjørnsen

 

Artikkel publisert i Nytt om Romfart, 27. årgang, nummer 102, april-juni 1997, sidene 16-17 av Norsk Astronautisk Forening/www.romfart.no.

Skriv ut

Tips bekjent

 

Resultater fra målinger gjort av månesonden Clementine for tre år siden (1994) konkluderer med at det er stor sannsynlighet for at det er store mengder med frosset vann på Månen. Reflekterte radarsignaler viser at det under overflaten, nede i et krater ved Månens sydpol, kan befinne seg en frossen innsjø. Vannet må i såfall stamme fra kometer som har kollidert med Månen. Bunnen i det aktuelle krateret, som er 12 km dypt, ligger alltid i skygge, og temperaturen ligger dermed relativt konstant på ca -230 °C. Det antas at krateret, som går under navnet Aitken Basin, ble dannet av et asteroidenedslag for ca fire milliarder år siden.

Årsaken til at oppdagelsen av vann på Månen omfattes med så stor interesse, er at tilstedeværelsen av vann vil gjøre det betydelig enklere å etablere en bemannet base der. Av vannet kan man produsere oksygen og hydrogen, som blant annet kan brukes til å produsere drivstoff til raketter.

Utforskningen av Månen har vært relativt beskjeden etter at Apollo-programmet ble avsluttet i begynnelsen av 1970-årene. Endelig ser det ut til at noe begynner å skje igjen. Clementine var egentlig ikke en månesonde, og bortsett fra den er bare en liten japansk sonde blitt sendt til Månen etter at Apollo-programmet ble avsluttet. Allerede i inneværende år kan hele to nye sonder bli sendt mot Månen. NASA planlegger en sonde som kalles Lunar Prospector og Japan en de kaller Lunar-A. Begge sonder skal gå i bane rundt Månen, men sistnevnte skal i tillegg sende penetratorer ned mot Månenes overflate. Disse penetratorene vil gjøre seismiske og termiske målinger i overflaten, noe som vil kunne bidra til å avgjøre om Månen har en flytende kjerne. NASAs Lunar Prospector, som etter planen skal skytes opp den 24. september i år, er spesielt utrustet for å lete etter vann under Månens overflate. Sonden skal også kartlegge Månens sammensetning og lete etter tegn på geologisk eller vulkansk aktivitet. Dessuten skal den kartlegge gravitasjonsfeltet over nesten hele Månen, noe som vil være viktig å kjenne i detalj når fremtidige romfartøy skal styres ned til en presis landing.

Lunar-A

Lunar-A planlegges skutt opp i juli/august i år, alternativt i januar/februar 1998. Sonden skal skytes opp med en Nissan M-5 faststoffrakett, og gå i en 250 km høy bane rundt Månen. Penetratorene vil ha en diameter på ca 10 cm og være ca 80 cm lange. Alle tre har faststoffmotorer til å bremse med og stillingskontrollsystem. Bremsemotorene koples fra etter at de har satt kurs mot overflaten. Hastigheten når de treffer overflaten vil være mellom 250 og 300 m/s. Stillingskontrollenhetene vil bli koplet fra like før nedslaget, slik at penetratorene lett kan trenge ned i overflaten. Hver penetrator vil være utstyrt med seismometer, temperaturmåler, batterier, datamaskin, sender/mottaker og UHF-antenne. En av penetratorene skal treffe overflaten på Månens bakside, mens de to andre vil treffe på den siden som er synlig fra Jorden. Ved at man dermed får tre stasjoner spredt ut på forskjellige steder på Månens overflate, kan man foreta nøyaktig stedfestelse av måneskjelv og varmestrømmer i måneskorpen. Dette vil gi informasjon om Månens indre, spesielt med tanke på å finne ut om Månen har en liten flytende kjerne.

Lunar Prospector

Denne sonden er betydelig mer avansert enn Lunar-A, men er likevel en del av NASAs Discovery-program, som er kjennetegnet ved at sondene skal være billige og raske å utvikle. Sonden skal ha vekt og mål på henholdsvis 188 kg og 1,4 m x 1,2 m. Halvparten av vekten utgjøres av drivstoff som dels går med til å plassere den i bane rundt Månen, og dels til stillingskontroll i løpet av det året den skal være operativ. Første halvår vil banehøyden være 100 km. Planen er at sonden i siste halvår skal gå ned til en høyde på mellom 10 km og 30 km. Romfartøyet skal ha med seg seks instrumenter. Hovedhensikten er å bestemme overflatens kjemiske sammensetning og å lete etter tegn på permafrost, som vil bety at det finnes vann, og dermed hydrogen og oksygen.

Ut fra hva hensikten med Lunar Prospector er, burde det ikke være noen overraskelse at den ikke skal ha kamera med seg. Derimot har den både nøytronspektrometer og gammastrålespektrometer. Førstnevnte vil gi svar på spørsmålet om vann, ved at det gir informasjon om tilstedeværelsen av hydrogen i månematerialet. Gammastrålespektrometeret er dobbelt så følsomt som de tilsvarende instrumenter som var med på de tre siste Apollo-ferdene til Månen, og vil gi svært god informasjon om den kjemiske sammensetningen av månematerialet.

Månens svake magnetfelt skal dessuten kartlegges av to sensorer på sonden. Magnetfeltet til Månen er tidligere funnet å være ganske «kaotisk».

Alt i alt håper man at Lunar Prospector skal gi så mye informasjon om Månen, at senere framstøt til og med kan baseres på finansiering fra kommersielle interesser. Man tenker da på at Månens ressurser faktisk vil ha kommersiell interesse.

Fremtidige månesonder

På litt lengre sikt kan vi også vente oss et framstøt mot Månen fra ESA. ESAs månesonde skal ha med seg et kjøretøy, som skal landsettes i Månens sydpolområde. Dog skal ikke dette skje før i 2005. Kjøretøyet skal kunne bevege seg opp til 50 km fra landingsstedet, og forsøke å finne spor etter isen som Clementine kan ha oppdaget. Spesielt har fransk og italiensk industri engasjert seg i dette prosjektet. Prosjektet har fått navnet LEDA (Lunar European Demonstration).

Japan planlegger allerede en oppfølger til sin Lunar-A, som lyder navnet Selene (Selenological and Engineering Explorer). Selene-prosjektet involverer tre sonder, som vil bli skutt opp samtidig med en H-2A-bærerakett i 2003. Dette er et meget ambisiøst prosjekt, mer ambisiøst enn noen av de ubemannede romsondeprosjektene relatert til Månen som USA har gjennomført eller planlegger å gjennomføre i de kommende årene. Noen av Sovjetunionens månesonder på 1960-tallet og tidlig i 1970-årene var kanskje av sammenlignbar kompleksitet. Som noen vil huske, omfattet Sovjetunionens prosjekter på Månen den gangen både retur av materiale fra Månens overflate til Jorden og fjernstyring av et kjøretøy på Månens overflate. Selene er en «pakkeløsning» som inneholder både banesonde, lander og kommunikasjonssatellitt.

Banesonden skal gå i en 100 km høy bane, og ha med seg 14 instrumenter, blant annet røntgen- og gammastrålespektrometre, og en radar som skal kunne kartlegge strukturer under overflaten ned til en dybde på fem kilometer. Et multispektralt bildesystem skal gjøre opptak med en oppløsning på 20 meter mens et topografisk stereokamera skal kartlegge overflaten med en oppløsning på 10 meter. Landeren vil ikke være spesielt avansert, da meningen denne gangen kun er å få trening i å landsette et fartøy på Månen. Den vil dog ha med seg en radiosender, slik at den skal kunne brukes til eksperimenter i forbindelse med interferometristudier. Kommunikasjonssatellitten vil bli benyttet til dopplerstudier sammen med banesonden, spesielt med tanke på å kartlegge gravitasjonsfeltet på Månens bakside.

Japanerne har annonsert at de vil legge spesiell vekt på utforskning av Månen i de neste to til tre tiårene. Dette kan til og med inkludere nye bemannede ferder til Månen, mest sannsynlig i form av et internasjonalt samarbeid, men også muligens med Japan som den ledende drivkraften. Penetratorene som Japans Lunar-A vil ha med seg til Månen allerede på sensommeren i år eller tidlig neste år, representerer den første menneskeinitierte aktiviteten på Månens overflate siden astronautene på Apollo 17, Eugene Cernan og Harrison Schmitt, forlot Taurus-Littrow i desember 1972.

Tekster til illustrasjoner brukt i artikkelen

Lunar Prospector er ca 1,4 meter høy og ca 1,2 meter i diameter. Tre 2,4 meter lange master blir foldet ut når sonden er i bane. Flytiden til Månen blir 123 timer, og sonden skal plasseres i en sirkulær polbane.

Denne mosaikken er laget ved hjelp av 1500 bilder tatt fra Clementine-sonden. Midt på bildet er Månens sydpol, der man tror det kan finnes en frossen innsjø under overflaten.

Her ser vi en av de japanske penetratorene, montert på Lunar-A. Bakerst (øverst) sees faststoffmotoren som vil bli benyttet til å sende penetratoren med mot overflaten, lenger ned sees to sylindere på siden, som vil stå for stillingskontroll på veien ned.

Figuren viser Japans Selene, med lander montert på toppen av moderfartøyet, og en liten kommunikasjonssatellitt montert på siden. Total vekt for hele «pakken» er 2 tonn, og oppskytingen er planlagt til å finne sted i 2003.

 
Forrige artikkel | Neste artikkel | Alle NOR 1997 | Alle Romfart/NOR
 
 
 

Alt stoff på romfart.no/.com/.org er opphavsrettslig beskyttet.
romfart.no/.com/.org eies og drives av Norsk Astronautisk Forening.