STS-81: Atlantis' femte besøk til Mir
Av Ivar Johansen
|
Artikkel publisert i Nytt om Romfart, 27. årgang, nummer 102, april-juni 1997, sidene 22-26 av Norsk Astronautisk Forening/www.romfart.no.
|
Skriv ut
Tips bekjent
|
Kontinuerlig amerikansk tilstedeværelse i rommet over en lengre tidsperiode ble innledet med Shannon Lucid på STS-76 i mars 1996, og ser vi bort fra
Norman Thagards ferd (Mir-18/STS-71), hvor han akkumulerte drøyt 115 døgn i rommet, må vi litt tilbake i amerikansk romfartshistorie for å finne lengre opphold i rommet.
Etter Apollo-programmet, som selv i dag både teknisk og vitenskapelig fremstår som et av de mest ambisiøse romprogrammer som noensinne er gjennomført, gikk man i USA inn i en noe roligere fase i sitt romprogram da Skylab-programmet tok til.
Året 1973 og begynnelsen av 1974 vil bli stående som amerikanernes meget aktive periode relatert til deres første og hittil eneste romstasjon, Skylab. Romstasjonen, som bestod av et ombygget S-IVB-trinn fra Saturn-programmet, en luftsluse og en tilkoblingsenhet, var bemannet av tre forskjellige mannskaper. De oppholdt seg henholdsvis 28, 59,5 og 84 dager i rommet om bord i Skylab, en romstasjon som ble skutt opp den 13. mai 1973 og falt ned fra bane i juli 1979. Mesteparten av den brant opp i atmosfæren.
I juni 1998 skal ifølge planene byggingen av den internasjonale romstasjonen ta til, en start som takket være den turbulente økonomiske situasjonen i Russland er blitt sju måneder forsinket. Romfergeåret 1997 fikk uansett en meget fin start med store utfordringer for NASA og de berørte kontraktørene i romfergeprogrammet. STS-81 var nok en ferd som viste at samarbeidet mellom USA og Russland kanskje er bedre i rommet enn på bakken, også med tanke på fremtiden...
Forberedelser
Med Shannon Lucid og romfergen Atlantis tilbake på KSC den 26. september i fjor etter STS-79, kunne bakkemannskapene ta til med den utvendige inspeksjonen av Atlantis med fokus på de varmeisolerende klossene. Denne inspeksjonen avslørte at Atlantis hadde fått litt medfart under tilbakevendingen, i og med at det ble registrert 61 små sår i de varmeisolerende klossene. Åtte av sårene var større enn tre centimeter i diameter. Bremsesystem og dekk ble rapportert å være i vanlig god stand etter utrulling og oppbremsing. Atlantis ble tauet til OPFs (Orbiter Processing Facility) hangar 3, hvor ytterligere deaktivering etter STS-79 kunne ta til.
Nå skulle nyttelasten i lasterommet stort sett være den samme på STS-81, så man slapp å «losse» det som allerede var i lasterommet til Atlantis. De forskjellige komponentene fikk sin nitidige kontroll, og på grunn av problemene med luken ut i lasterommet under STS-80 med Columbia (se artikkelen STS-80: Rekordlang ferd med en skrue løs i Nytt om Romfart nummer 101, 1997, sidene 29-33) ble de seks låsene som løser ut luken til Atlantis demontert, sjekket og sertifisert som godkjent for STS-81. Høstmånedene oktober og november gikk med til å klargjøre Atlantis for hennes neste møte med romstasjonen Mir. Noen få komponenter om bord ble byttet ut som seg hør og bør, og de varmeisolerende klossene fikk sin siste finpuss.
Atlantis ble transportert fra OPFs hangar 3 til VAB (Vehicle Assembly Building) den 5. desember. Inne i VAB ble drivstofftanken med identifikasjonsnummer ET-83 samt faststoffrakettene BI-082 montert sammen med romfergen slik at utrullingen til oppskytingsplattform 39B kunne gjennomføres den 10. desember.
Astronautene gjennomførte sitt treningsprogram med tørr nedtelling og evakueringsprosedyrer i tidsrommet 15. til 17. desember, og kunne tilbringe julen hjemme i Houston sammen med sine familier i trygg forvissning om at alt var klart for STS-81.
Nyttelast
For femte gang skal man altså ha med seg sammenkoblingsmodulen ODS (Orbiter Docking System) med den russiskbygde sammenkoblingsringen APDS (Androgynous Peripheral Docking System) på toppen, samt tunnelsegmentet mot Spacehab-modulen.
Det er denne nyttelasten som preger fremre del av lasterommet til Atlantis der ODS/APDS «reiser» seg 4,11 m i høyde fra lasteromsgulvet, og beslaglegger 1,98 m i lengde og 4,57 m i bredde. Massen til ODS-modulen er 1610,2 kg, mens APDS ikke er tyngre enn 286,67 kg. Dette er knutepunktet i det amerikansk-russiske samarbeidet mellom Boeing North American Inc. (tidligere Rockwell International) Space Systems Division i Downey, California og RKK Energija lokalisert i Kaliningrad. Prislappen er på drøye 95 millioner dollar ifølge kontrakten fra juli 1992.
Fortsetter vi så bakover i lasterommet finner vi Spacehab-modulen, som er med for syvende gang, og det er andre gangen man har med seg en dobbel modul. Denne modulen måler 5,612 m i lengde og 3,416 m i høyde, og diameteren ligger på 4,117 m. Takket være denne doble modulen får astronautene 61,6 m3 mer volumplass, som også denne gangen er avsatt til eksperimenter og forsyninger.
Dobbeltmodulen, som logisk nok er satt sammen av to enkle Spacehab-moduler, har plass til 4536 kg med forsyninger og livsviktig nyttelast som vann og matforsyninger.
STS-81, også omtalt som Shuttle/Mir Mission 05, vil utveksle 3345 kg materiell og utstyr med Mir, og dette er det største omfanget så langt i prosjektet.
Dette inkluderer 635 l vann (generert om bord i Atlantis), 515,7 kg amerikansk vitenskapelig utstyr, i overkant av 1000 kg russiske forsyninger, samt 121,6 kg med diverse materiell som overføres fra Atlantis til Mir.
Foruten vann og mat vil man om bord i Mir bli forsynt med hygieniske artikler, klær, film, tre batterier, en omformer, familiepakker for kosmonautene, et Sojuz-sete og en gyroenhet.
I retur til Jorden vil Atlantis ta med seg 569,9 kg amerikansk vitenskapelig utstyr, 404,5 kg russisk materiell og 97,3 kg med diverse utstyr. Dette består av en navigasjonsenhet, en ring til en gyroenhet, 30 tomme matbeholdere, et Sojuz-sete og en forbrenningsovn.
Blaha: «Savner kona!!»
Den amerikanske astronauten John Blaha, som ble igjen om bord i Mir etter at Atlantis koblet seg fra under STS-79 den 24. september i fjor, sa på en pressekonferanse den 3. oktober at han allerede savnet kone og barn meget, noe han i og for seg syntes var på et tidlig tidspunkt i oppholdet om bord i Mir.
Blaha kunne videre fortelle at han tok seg tid til å se på planetene en gang om dagen dersom tiden tillot det. «Jeg har sett Mars, Saturn, Jupiters måner samt planeten og Venus. Hver gang jeg ser på Mars sier jeg til meg selv: Dit må vi (mennesker) reise, dit må vi reise. Det vil uten tvil være et komplisert romprogram som menneskeheten vil dra stor lærdom og nytte av, og det vil være godt for alle land på Jorden... Jeg skulle ønske vi allerede var på vei til Mars,» avsluttet Blaha i en følelsesladd pressekonferanse fra Mir den 24. oktober i fjor.
Blaha og hans to kosmonautkolleger om bord i Mir, Aleksandr Kaleri og Valerij Korzun, skulle hatt besøk av nok et forsyningsromskip av typen Progress i midten av oktober, men problemer med å skaffe en bærerakett skapte forsinkelser. Den russiske bæreraketten av typen Sojuz-U med forsyningsromskipet Progress M-33 på toppen ble skutt opp fra Bajkonur-kosmodromen i Kasakhstan den 20. november, vel fem uker forsinket. Sammenkoblingen med Mir fant sted som vanlig to dager senere, og foruten mat og vedlikeholdsutstyr samt noen personlige effekter hadde Progress også med seg 158 kg vitenskapelig utstyr som tyskeren Reinhold Ewald skulle bruke under sitt to uker lange opphold om bord i Mir, berammet til første del av februar 1997.
Om forberedelsene og ankomsten til forsyningsromskipet Progress M-33 kunne Blaha rapportere følgende via et brev «sendt» ned fra Mir rett før jul i fjor: «Denne uken kunne vi begynne forberedelsene til å ta imot et nytt Progress forsyningsromskip. To dager før oppskytingen begynte vi å laste opp det gamle Progress M-32 med alt vi hadde av skittent tøy, søppel, utstyr som ingen ville bruke mer, 600 l urin, samt flere beholdere med »vanskelig« avfall av større format. Frakoblingen av Progress M-32 ble først gjennomført etter at oppskytingen av Progress M-33 var bekreftet. Først sjekket vi med kontrollsenteret i Moskva at luken mellom oss og Progress M-32 var forseglet og i orden, slik at bakken så kunne sende kommandoer som automatisk koblet ifra forsyningsromskipet. Dersom dette ikke hadde fungert, kunne vi om bord i Mir koble romskipet fra manuelt, og styre det ved hjelp av et kamera som sitter fastspent på Progress-romskipet. Ti minutter etter at frakoblingen var et faktum, kunne jeg se dette romskipet 100 m fra Mir idet jeg kikket ut gjennom et vindu i gulvet mens jeg befant meg i Mirs kjernemodul. Det var så flott å se på, og Progress M-32 så ut som et slags fly med solcellepanelene som sine vinger der den sakte, men sikkert ble manøvrert vekk fra oss, for til slutt å forsvinne ut av syne. Ja, det var som en kosmisk ballett...»
«24 timer senere ble oppmerksomheten rettet mot ankomsten av Progress M-33, og forventningsfulle var vi der vi skuet ut i rommet. Jeg befant meg inne i Kvant 2, der jeg hadde et lite vindu til disposisjon, og endelig var det noe som skjedde der ute!! Avstanden til Progress M-33 var nå 30 km, og som en skinnende stjerne som steg fra horisonten, nærmet romskipet seg meget raskt! For et syn; jeg fikk nesten tårer i øynene idet vi beveget oss ut av Jordens dagside og inn i jordskyggen, samtidig som Progress-romskipet »forsvant« for oss noen sekunder. Fem sekunder senere ble fire lys slått på om bord, og jeg fulgte sammenkoblingen fra bakre del av Kvant-modulen idet Progress M-33 slo seg til ro rett utenfor vinduet mitt.»
«Jeg tenkte med meg selv: Kollega og tidligere astronaut Norman Thagard karakteriserte romstasjonen Mir som en jernbanestasjon i rommet etter sitt opphold på 115 døgn for nesten to år siden. Han har så rett, så rett...»
«Sammenkoblingen føltes kanskje litt hard, fem ganger så »brutal« som da vi (Atlantis) koblet oss sammen med Mir for drøye to måneder siden. Etter at vi hadde sjekket at trykket om bord i Progress var i orden, ble luken åpnet, og vi fant våre mannskapspakker før vi kunne trekke oss tilbake etter å ha spist ferske tomater, ost, åpnet presanger og lest gjennom vår private post fra venner og familier. Ja, det er nok sagt før, men dette var nesten som julaften for oss om bord!»
Oppskyting og sammenkobling
Etter en vel overstått jule- og nyttårsfeiring ankom STS-81-astronautene KSC den 9. januar 1997 klokken 04.00 (alle klokkeslett er norsk tid hvis ikke annet er angitt) i trygg forvissning om at oppskytingen, som var berammet til den 12., nærmet seg med raske skritt. Nedtellingen ble startet ni timer senere, ved T-43 timer, og inneholdt denne gangen 26 timer og 27 minutter med innebygget «hold time» som ville kulminere med nok en nattoppskyting lokal tid den 12. januar. Oppskytingsvinduet denne gangen var på syv minutter.
Astronautene brukte nå tiden på KSC til den siste finpuss på ferdplanen, og alt lå til rette for en god start på romfergeåret 1997, både teknisk og værmessig.
Etter å ha tilpasset seg den nye døgnrytmen med tanke på den forestående ferden, ble astronautene vekket klokken 23.30 den 11. januar. Frokost, lunsj, værbriefing og tilpasning av romdraktene sto nå på programmet. Vel ute på oppskytingsplattform 39B, hvor astronautene ble assistert med den siste påkledningen av teknikere fra United Space Alliance, ble luken til Atlantis lukket klokken 08.37, samtidig med at man foretok en liten justering i nedtellingsprosedyren for å fastsette romstasjonen Mirs nøyaktige posisjon før oppskyting.
Faststoffrakettene våknet til liv klokken 10.27.23.042 den 12. januar, og Atlantis kunne begynne jakten på Mir for femte gang. På dette tidspunktet befant Mir seg over Galapagosøyene, 4445 km sørvest for KSC, i en høyde av 388,9 km over jordoverflaten. Stasjonen hadde startet jordomløp nummer 62 271 siden oppskytingen av dens første modul for nesten 11 år siden!!
Vel oppe i jordbane kunne astronautene aktivisere de forskjellige systemer om bord i Atlantis, mens man om bord i Mir, som nå befant seg 2276,8 km i forkant av romfergen, virkelig kunne belage seg på storbesøk. Stemningen om bord i begge romfartøyer var stor, spesielt i Mir hvor man takket være de russiske nedgangstidene virkelig var avhengig av at Atlantis nå var på vei med forsyningene som skulle holde liv i stasjonen fremover.
Astronautene om bord i romfergen innledet sin første soveperiode på åtte timer etter at Spacehab-modulen var aktivisert drøye fem timer etter oppskyting.
Etter at den første hvileperioden var over innledet man en serie manøvrer og banejusteringer som gjorde sitt til at jordbanen ble endret til 344,3 km x 555,1 km. Avstanden til Mir var nå økt til 11 112 km. På dette tidspunktet «spiste man opp» forspranget til Mir med 933,2 km per jordomløp, og møtesekvensen som gikk under betegnelsen «plus R-bar», som man hadde fått god erfaring med etter de fire tidligere sammenkoblingene, ble innledet.
I løpet av de to påfølgende dagene, mens romfergen nærmet seg Mir, hadde astronautene det travelt også med andre gjøremål om bord i Atlantis. De kalibrerte navigasjonssystemet, sjekket ut forskjellig utstyr med tanke på sammenkoblingen og gjennomgikk inne i den doble Spacehab-modulen forsyningene de hadde med seg til Mir. Drikkevann ble fylt i beholdere, man aktiviserte de sekundære eksperimentene nede på midtre kabindekk, og det ble også tid for astronautene til å gjennomføre sine treningsøkter på tredemøllen om bord.
På ferdens tredje dag kunne de siste møtemanøvrer innledes idet astronautene hadde Mir innen rekkevidde den 15. januar klokken 02.14. Atlantis befant seg da 12,8 km bak romstasjonskomplekset. Drøyt to og en halv time senere var man 25 m fra Mir, og kommandør Baker justerte innflyvningvinkelen før siste del av møtesekvensen kunne innledes.
Sammenkoblingen fant sted klokken 04.55 mens romfartøyene fløy over den nordligste delen av Det kaspiske hav i en høyde av 388,9 km. Klokken 05.05 trådte låsene i sammenkoblingsringen APDS i funksjon, og Mir og Atlantis' masse var nå til sammen 265,5 t. Dette var den tyngste strukturen som mennesket til nå hadde satt sammen i verdensrommet.
Glede og russisk gjestfrihet
For oss «vanlige» romfartsentusiaster nede på bakken, som via fjernsynsbildene kan få lov til å være med på slike historiske hendelser, kan det av og til kanskje komme en og annen tåre i øyekroken der og da. John Blaha, som nå befant seg inne i sammenkoblingsmodulen, var et eneste stort smil, og hadde store problemer med å få tiden til å gå fort nok de nærmeste to timene. Etter at de forskjellige modulene og tunnelen var satt under trykk kunne Baker, etter at man hadde løst et kommunikasjonsproblem, åpne luken klokken 06.57 denne 15. januardagen.
Selvfølgelig var det store gledesscener der kommandør Mike Baker ble ønsket velkommen av Mir-22-kommandør Valerij Korzun. Nå stod fem dagers samhold og felles arbeid på programmet. Men før dette skulle man selvfølgelig gjennomføre litt av det uformelle, så som en velkomstseremoni i Mirs kjernemodul og litt oppdatering av hva som skulle skje før man kunne begynne å overføre forsyninger fra Atlantis til Mir.
Jerry Linenger ble klokken 10.45 formelt medlem av Mir-mannskapet som den fjerde amerikaner så langt, og John Blaha avsluttet sitt verv som medlem av mannskapet på Mir-22 etter 118 dager som besetningsmedlem.
Mens Blaha tok seg av Linenger for å gjøre ham kjent om bord i Mir, «fløt» nå de andre syv besetningsmedlemmene vektløse mellom Atlantis og Mir. Forsyningssjef Marsha Ivins og pilot Brent Jett gikk sammen med Aleksandr Kaleri gjennom de forskjellige forpakningene, slik at de via en lang dokumentasjonsliste kunne kontrollere at alt gikk riktig for seg. Dette arbeidet var meget tidkrevende, og fortsatte gjennom hele perioden romfartøyene var sammenkoblet. Mens astronautene og kosmonautene sov om natten, tok teknikere og vitenskapsmenn på bakken fordel av fjernsynskameraene i lasterommet til Atlantis og brukte disse til en meget detaljert eksteriørinspeksjon av Mir.
Dette ga verdifull informasjon til alle berørte parter om hvilken forfatning Mir befant seg i, og samtidig også meget viktig informasjon med tanke på hvilke materialer som skal brukes under byggingen av den internasjonale romstasjonen.
«Farewell», «Goodbye»
Etter fem dager spekket med arbeid om bord i Mir, Atlantis og Spacehab-modulen forankret i Atlantis' lasterom kom tiden da astronautene og kosmonautene måtte gå hver til sitt. Etter en avskjedsseremoni om bord i Mirs kjernemodul etterfulgt av en pressekonferanse ble luken mellom de to romfartøyene lukket og forseglet klokken 13.46 den 19. januar. Begge besetningene innledet så sin siste hvileperiode mens fartøyene ennå var sammenkoblet.
Astronautene om bord i Atlantis ble vekket klokken 00.30 den 20. januar med melodien Farewell Goodbye fra musicalen Sound of Music. Etter en bedre frokost og avsluttende samtaler med mannskapet om bord i Mir kunne astronautene på STS-81 nå gjøre seg klare for frakoblingen og veien hjem. John Blaha hadde altså nå overtatt plassen til Jerry Linenger.
Frakoblingen fant sted klokken 03.15 mens romstasjonskomplekset Mir/Atlantis fløy over det sentrale Russland, sørøst for Moskva. Som vanlig fløy man rundt Mir to ganger, denne gangen i en avstand på 171 m. Pilot Brent Jett hadde den fulle kontroll på Atlantis, mens de andre astronautene var opptatt med å filme samt å ta en masse bilder av denne russiske utposten i verdensrommet.
Man kunne nå se at avstanden til Mir hele tiden økte mens man avfyrte manøvreringsmotorene på Atlantis, og astronautene var fulle av lovord over hvor fantastisk et syn det var med Mir rett over jordkrumningen med det mørke verdensrommet som bakgrunn.
Landing
Neste dag var avsatt til å pakke sammen, men man fikk tid til litt fysisk fostring også denne dagen. Astronautene Baker, Blaha og Jett tok sin runde på tredemøllen om bord. Man gjennomgikk sjekklistene for landingen og prøveavfyrte Atlantis' 44 små manøvrerings- og stillingskontrollmotorer. Det er jo disse motorene som brukes til å styre romfergen i rommet, og denne avfyringen er én av kontrollrutinene som finner sted dagen før landing.
Etter å ha utsatt landingen i ett jordomløp grunnet ugunstig vær i området rundt KSC, fikk astronautene beskjed om å avfyre bremsemotorene. Rullebane 33 ved KSC var nå innenfor rekkevidde. Baker og Brett satte Atlantis ned klokken 15.22.44 den 22. januar, og «capcom» («capsule communicator») Kevin Kregel i Houston kunne spesielt ønske John Blaha velkommen tilbake til Jorden etter fire måneder i rommet.
Astronautene kom ut av Atlantis en drøy time etter at landingen var et faktum, men John Blaha måtte bæres ut; bena hans greide ikke å bære ham for egen maskin...Kanskje ikke så rart etter 128 dager, 5 timer, 27 minutter og 55 sekunder i rommet.
Romfergeåret 1997 hadde fått en glimrende start, og Atlantis ble tauet til OPFs hangar 3, hvor forberedelsene til hennes sjette møte med Mir så smått kunne begynne.
| 
