STS-82: Vedlikeholdsferd til Hubble-romteleskopet
Av Ivar Johansen
|
Artikkel publisert i Nytt om Romfart, 27. årgang, nummer 102, april-juni 1997, sidene 27-33 av Norsk Astronautisk Forening/www.romfart.no.
|
Skriv ut
Tips bekjent
|
Da romfergen Discovery ble skutt opp på STS-31 den 24. april 1990, hadde man med seg en nyttelast som en hel verden av astronomer og vitenskapsmenn knyttet store forventninger til. Denne nyttelasten var det 11,3 tonn tunge Hubble-romteleskopet, som ble utplassert dagen etter, klokken 22.39 norsk tid (se artikkelen STS-31: Utplassering av Hubble-romteleskopet i Nytt om Romfart nummer 75, 1990, sidene 83-88).
Forventningene til de første bildene tatt med romteleskopet var til å ta og føle på, og de første bildene som astronomene fikk ned, sammenlignet med bilder tatt fra stasjonære teleskoper på bakken, representerte en ny æra innen astronomien...
Bildene av ulike objekter som stjerner, galakser og planeter forsatte å komme ned fra Hubble, men det var noe som ikke stemte. Man fikk ikke bildene fokusert så knivskarpt som man hadde håpet, og det lå i kortene at her var det snakk om en alvorlig feil et eller annet sted i den optiske delen, men hvor var hovedfeilen lokalisert?
Bare noen måneder etter utplasseringen av romteleskopet kom den så for en dag, en av de kanskje pinligste optisk-teknologiske flauser i nyere tid: Feilsliping av Hubble-romteleskopets hovedspeil!
En komité ble nedsatt av NASA, og etter hvert kom de forskjellige løsningene på bordet på hvordan man skulle rette opp hovedfeilen, sfærisk aberrasjon. Hovedspeilet hadde altså ikke riktig form, siden det kom frem at det var to mikrometer flatere i kanten enn det som var meningen. En mikrometer tilsvarer en milliondels millimeter, og feilen kan selvfølgelig synes ubetydelig, men i moderne presisjonsoptikk representerer denne feilen et kolossalt avvik.
Planlegging av en reparasjonsferd kunne så smått begynne, samtidig som en rekke andre driftsfeil på romteleskopet kom for dagen etter hvert. Det hele resulterte i at man i desember 1993 skjøt opp romfergen Endeavour på STS-61, hvor astronautene i løpet av fem arbeidsøkter i lasterommet byttet ut den ene komponenten etter den andre og ga Hubble ny korreksjonsoptikk og i så måte «nytt liv». Denne ferden understreket nok en gang at menneskets tilstedeværelse i rommet er nødvendig, og vi som fulgte det hele fra bakkenivå kunne fastslå at en av romfergeprogrammets største ferder fikk relativt stor oppmerksomhet, også i media her i Norge.
Siden STS-61 er det blitt tatt en rekke forbløffende bilder av objekter ute i verdensrommet, bilder som bokstavelig talt har satt fokus på hvor uendelig vårt univers kan fortone seg. Men en type bilder har man ikke vært i stand til å ta så langt, og det er bilder tatt i den nære infrarøde delen av spekteret. Dette vil øke romteleskopets produktivitet og bølgelengdeområdet som dekkes, samtidig som det nye kameraet, som skal installeres på STS-82, også vil fungere som et multiobjektspektrometer. Foruten dette skal det på denne ferden også monteres en bildedannende spektrograf, en guidesensor, nytt datautstyr samt nye gyroer.
Alt i alt er det planlagt fire arbeidsøkter i Discoverys lasterom, med mulighet for å supplere disse med ytterligere to dersom en og annen overraskelse skulle dukke opp. I romfergesammenheng, slik planene var på papiret, så STS-82 ut til å bli noe lik STS-61, som kanskje har vært det vi kan kalle den store thrilleren så langt. Som sagt, så gjort. STS-82 skulle bli en ferd som for all del ikke skuffet i så måte!
Forberedelser
Dette er Discoverys første ferd etter hennes planlagte OMDP-2 (Orbiter Maintenance Down Period), som ble gjennomført hos Boeing North American's Space Systems Division i Palmdale i tidsrommet september 1995 til juni 1996. OMDP er en meget omfattende oppgraderings- og vektbesparende modifiseringsjobb som blir utført med jevne mellomrom på den amerikanske romfergeflåten. I tillegg til å ha gjennomgått romfergen strukturelt millimeter for millimeter med røntgenkamera, har man denne gangen også skiftet ut deler av det termiske isolasjonsmaterialet Discovery er kledd med. Dette for å møte de utfordringer som blant annet ferder til den internasjonale romstasjonen vil by på i fremtiden. Alt i alt har man redusert Discoverys masse med 748,44 kg, takket være forskjellige forbedringer i det termiske isolasjonsmaterialet og bruk av aluminium bak på vingeseksjonene i stedet for en Inconel/titan-legering.
Det bør også nevnes at man har installert nye seter av et lettere materiale, samtidig som gulvet i kabinseksjonen er blitt forsterket, uten at noe av dette er synlig for oss ved første øyekast. Det som imidlertid er godt synlig, er at man har flyttet luftslusen fra kabinseksjonen ut i lasterommet. Dermed har man fått bedre plass til annet utstyr i kabinseksjonen, samtidig som den nye, eksterne luftslusen kan brukes som den er, og i tillegg er forberedt for sammenkobling med den russiske romstasjonen Mir. STS-82 markerer første gangs bruk av denne luftslusen, der det også er avsatt bra med plass til utstyr for astronautene i forbindelse med de forskjellige arbeidsøktene i lasterommet. Det er også første gangen en ekstern luftsluse er montert i andre romferger enn Atlantis og blir brukt på en ferd som ikke innebærer sammenkobling. (Discovery skulle opprinnelig ha gjennomført de to siste sammenkoblingene med Mir, STS-89 og STS-91 i 1998, men etter at byggestarten for den internasjonale romstasjonen ble utsatt er det blitt bestemt at Endeavour skal fly STS-89, mens Discovery skal fly STS-91.)
Etter oppholdet i Palmdale kunne Discovery klargjøres for STS-82 i ny, frisk og oppdatert utgave. Klargjøringsprosessen denne gang var omfattende, i og med at hun så å si var ribbet til skinnet installasjonsmessig. Fjorårets sommer og høst gikk med til grunninstallasjoner med tanke på nyttelasten for STS-82. Etter å ha tilbrakt et drøyt halvår i Orbiter Processing Facilitys hangar 2 ble Discovery transportert over til Vehicle Assembly Building den 11. januar i år, for så å bli rullet ut til oppskytingsplattform 39A seks dager senere. Astronautene gjennomgikk sine nedtellings- og evakueringsprøver den 22. og 23. januar, og på bakgrunn av dette ble oppskytingen berammet til 11. februar. Discovery skulle på denne ferden ut i rommet for 22. gang, og jeg synes følgende bør nevnes:
Fra hennes første ferd, som var STS-41D med oppskyting den 30. august 1984, og frem til STS-70, som startet med oppskyting den 13. juli 1995, har hun bokført 145 dager, 23 timer, 50 minutter og 8 sekunder i rommet, noe som fordelt på 21 ferder gir et snitt på 6,95 dager per ferd. Discovery er så absolutt arbeidshesten så langt i antall oppskytinger, men Columbia ligger langt foran i akkumulert tid i rommet, noe jeg kommer tilbake til i en senere artikkel.
Nyttelast
Av utstyr og moduler som skal byttes ut på denne ferden er det STIS- og NICMOS-modulene som vil være hovedelementene i oppgraderingen av romteleskopet Hubble.
Space Telescope Imaging Spectrograph (STIS)
Denne todimensjonale modulen spenner over det ultrafiolette, det synlige og det nær infrarøde bølgelengdeområdet. Den splitter lyset som teleskopet samler inn i forskjellige områder, slik at astronomene på bakken kan analysere sammensetningen, temperaturen, bevegelsen og andre kjemiske og fysiske egenskaper i for eksempel en stjerne ved hjelp av dens spektrum. Modulen har en masse på 317,5 kg, og med målene 2,2 m x 0,9 m x 0,9 m kan den sammenlignes med en helt vanlig norsk telefonkiosk hva størrelsen angår. STIS vil erstatte Goddard High Resolution Spectrograph (GHRS), som til nå har gjort en glimrende jobb, men som altså er moden for å bli byttet ut med oppdatert og ny spektrografteknologi.
Near Infrared Camera and Multi-Object Spectrometer (NICMOS)
Med en vekt på 369,6 kg har denne modulen de samme målene som STIS. NICMOS vil gi astronomene det første klare bildet av vårt univers i det nær infrarøde bølgelengdeområdet, fra 0,8 til 2,5 mikrometer, bølgelengder som det menneskelige øyet ikke kan se. NICMOS, som er nedkjølt av en blokk frossent nitrogen, vil se dypere gjennom interstellart støv og forbedre muligheten til å observere svarte hull. Modulen omfatter foruten tre forskjellige kameraer også et spektrometer, en koronagraf og et polarimeter. NICMOS vil erstatte Faint Object Spectrograph (FOS).
Både STIS og NICMOS er produsert av Ball Aerospace Systems Group i Boulder, Colorado, det samme firmaet som produserte korrektivoptikken til Hubble, COSTAR (Corrective Optics Space Telescope Axial Replacement), og som vi husker ble satt inn på STS-61 i desember 1993.
Fine Guidance Sensor (FGS)
Tre FGS-moduler gjør sitt til at romteleskopet med meget stor nøyaktighet kan rettes mot forskjellige objekter og samtidig kan være i stand til å måle bevegelsene til en stjerne. FGSene er lokalisert med 90° intervall rundt omkretsen på Hubble, og en av disse skal byttes ut på denne ferden. Hver av FGSene måler 1,83 m x 0,9 m x 1,65 m og veier 220 kg.
Solid State Recorder (SSR)
Hubble er utstyrt med tre spolebåndopptakere hvor alle vitenskapelige og tekniske data blir lagret. Ulempen med denne 1970-tallsteknologien er at dataene som er lagret ikke kan spilles ned til bakken så snart de mottas, men kan først overspilles ved en senere anledning til Space Telescope Operations Control Center ved Goddard Space Flight Center via NASAs Tracking and Data Relay Satellite System.
Den nye SSRen som skal monteres på denne ferden forventes å ha en levetid på åtte år. Dataene lagres digitalt i denne 11,3 kg tunge enheten, som både kan lagre og spille av data samtidig. Det knyttes store forventninger til effektiviteten og administrasjonen av data om bord i Hubble ved hjelp av denne mer moderne SSR-enheten.
Øvrig nyttelast
Tar vi en titt i lasterommet til Discovery, er det denne gangen spekket med instrumentering og moduler som, etter at de ble sjekket ut i Vertical Processing Facility ved Kennedy Space Center (KSC) i november måned i fjor, nå sitter fastmontert både i og utenfor spesialkonstruerte kasser, som igjen er kledd med gullfarget folie. Alt er selvfølgelig tilpasset lasterommets unike pallestruktursystem, og det er trangt om plassen i lasterommet med så mye høyteknologisk nyttelast som denne ferden byr på.
Helt foran i lasterommet har vi den nye, eksterne luftslusen. Bak denne har vi den første foliekledte kassen plassert på langs, kjent som Solar Array Carrier, hvor NICMOS-modulen er fastspent. Videre finner vi en ny foliekledt kasse, Orbital Replacement Unit Carrier, hvor STIS-modulen ligger trygt forvart. Helt bakerst i lasterommet finner vi Flight Support Structure, et arbeidsbord som teleskopet festes til etter at det er blitt hentet inn med romfergens manipulatorarm. Dette arbeidsbordet, som altså er med for andre gang, er spesialbygget til formålet, og gjør at man kan rotere og løfte teleskopet i den vinkel man måtte ønske. En elektrisk kabelgate lokalisert på dette arbeidsbordet sørger for teleskopets strømforsyning via romfergens system. På høyre side, sett fra øvre kabindekk og ut i lasterommet, finner vi manipulatorarmen samt tre ulike utgaver av fotplattformer som vil bli brukt under de forskjellige arbeidsøktene i lasterommet.
Ser man så på lasterommet under ett, er det liten tvil om at vi har en meget interessant romfergetur på gang...
Oppskyting
Etter å ha fløyet ned fra Houston i sine T-38 jetfly ankom astronautene KSC den 7. februar klokken 14.30 norsk tid. Den standardiserte nedtellingsprosedyren hadde startet bare noen timer før astronautene ankom KSC.
Dagene frem til planlagt oppskyting ble brukt til siste finpuss på ferden, som vanlig er, og etter å være blitt vekket tidlig om morgenen norsk tid den 11. februar ble astronautene kjørt ut til oppskytingsplattform 39A mens nedtellingen gikk sin gang. Været var fint og ingen tekniske problemer hadde dukket opp så langt. Rammen om STS-82 var helt perfekt.
NASAs oppgraderte romferge Discovery løftet seg fra oppskytingsplattformen klokken 09.55.17 norsk tid denne 11. februardagen. Årets andre, Discoverys 22. og romfergeprogrammets 82. oppskyting var et faktum. I nattens mulm og mørke lokal tid i Florida var denne 113. bemannede amerikanske oppskytingen et fantastisk skue der romfergesystemets faststoffraketter ble frakoblet ved T+2 minutter og 4 sekunder. Veien opp i bane forløp helt etter boka, og ved T+8 minutter og 3 sekunder ble hovedmotorene slått av og drivstofftanken frakoblet 18 sekunder senere. Med en ekvatorvinkel på 28,45° var baneparametrene nå 57 km x 581 km, en bane som ble endret til 579 km x 557 km 45 minutter etter oppskyting. Jakten på romteleskopet Hubble hadde begynt!
Folksomt i rommet
På dette tidspunktet var det folksomt i rommet, og i timene som fulgte utspant det seg meget interessante ting i bemannet romforskning. Den 10. februar, snaue 18 timer før Discovery ble skutt opp, ble Sojuz TM-25 skutt opp fra Bajkonur-kosmodromen med en SL-4 bærerakett. Om bord var kosmonautene Vasilij Tsiblijev og Alexandr Lazutkin samt tyskeren Reinhold Ewald, og deres destinasjon var romstasjonen Mir hvor de skulle foreta en automatisk sammenkopling den 12. februar. For første gang i bemannet romfart fant det fra den 11. februar og de neste 48 timene sted møte- og sammenkoblingsprosedyrer mellom fire romfartøyer: Sojuz TM-25, Discovery, romteleskopet Hubble og romstasjonen Mir.
Ser vi så på aktiviteten mellom de respektive romfartøyer og deres kontrollsentra, i henholdsvis Houston og Kaliningrad i løpet av denne tidsperioden, vil nok disse 48 timene gå inn i bemannet romfarts historie som noe av det mest aktive og hardt belastende noensinne. Som om ikke dette var nok befant det seg nå 13 astronauter og kosmonauter, inkludert én fra Tyskland, i rommet samtidig: Syv om bord i romfergen, tre om bord i Sojuz TM-25 samt tre om bord i Mir, og dette er det største antallet mennesker som har vært i rommet samtidig så langt i romfartshistorien.
Nå lyktes det imidlertid ikke kosmonautene om bord i Sojuz TM-25 å koble seg til Mir ved hjelp av det automatiske Kurs-systemet, så denne sammenkoblingen måtte utføres manuelt, noe som fant sted noen minutter etter midnatt norsk tid den 12. februar.
Hubble i sikte!
Romteleskopet Hubble befant seg over Afrika idet «reparatørene» tok av fra KSC, og etter at Discovery hadde kommet opp i sin bane, «ledet» Hubble med 9654 km foran romfergen. Med astronautene trygt på vei mot Hubble sendte bakkekontrollen for teleskopet ved Goddard Space Telescope Operations Control Center i vei en rekke forskjellige kommandoer, slik at Hubble ble deaktivert observasjonsmessig og luken over hovedspeilet ble lukket. Alt var nå i og for seg klart for at Hubble skulle få besøk av astronauter for annen gang.
Astronautene fikk øyekontakt med Hubble tidlig om morgenen norsk tid den 13. februar, og pilot Horowitz kunne innlede den siste delen av møtefasen, en fase som tok 18 minutter mer enn først antatt. Grunnen til det var at kommandør Bowersox brukte stillingskontrollmotorene på Discovery meget, meget forsiktig. Dette av to hovedgrunner: Å minimalisere bruken av drivstoff samtidig som man ikke ville forstyrre miljøet rundt teleskopet der det nå nærmet seg manipulatorarmen. På dette tidspunktet befant man seg i nattemørke, bare brutt av lysene fra lasterommet til Discovery, og hele seansen kunne se litt trolsk ut der det store teleskopet nå bare var et par meter fra å bli «hilst» på for andre gang.
Så, klokken 09.33 norsk tid, mens Discovery fløy over sørvestkysten av Mexico, kunne astronaut Steve Hawley, som var ansvarlig for bruken av manipulatorarmen, melde til Houston: «Hubble er tilbake i mine hender igjen, og dette er en stor ære!» (Steve Hawley var jo den astronauten som utplasserte romteleskopet for første gang, på STS-31 den 25. april 1990).
Stemningen var selvfølgelig til å ta og føle på både om bord i Discovery og ved kontrollsentrene i Houston og ved Goddard. Teleskopet ble nå manøvrert ned i lasterommet, hvor det så ble låst fast på arbeidsbordet der en strømførende kabelgate sørget for teleskopets strømforsyning.
Ett av ferdens store mål var allerede i havn, og med sine mål (13,1 m i lengde og en diameter på 4,25 m samt en vekt på 11 300 kg) ruvet Hubble i «landskapet» helt bakerst i lasterommet. Hawley brukte nå manipulatorarmen veldig aktivt slik at man via dens kamera ytterst på armen kunne ta en nærmere titt på hvordan det stod til med teleskopet. I Houston var man veldig fornøyd med ferden så langt, og astronautene brukte resten av denne tredje ferddagen til å kontrollere sine romdrakter, som de skulle bruke på de fire planlagte arbeidsøktene i lasterommet.
Som tidligere skulle man jobbe to og to av gangen ute i lasterommet. Astronautene Lee og Smith skulle ta seg av første og tredje arbeidsøkt, mens Harbaugh og Tanner skulle ta den andre og fjerde arbeidsøkten. Dersom det skulle bli aktuelt med en femte spasertur i lasterommet, skulle Lee og Smith også ta seg av denne.
Arbeidsøkten 14. februar
Det tok to år å planlegge STS-82 ned til den minste detalj på bakken - til hvilken skrue som skal skrus så og så mange omdreininger på et spesielt punkt på teleskopet - og astronautene har simulert sine gjøremål under vann i flere hundre timer. Selv om hvert astronautteam har fått sine spesielle arbeidsoppgaver, kan de fire overlappe hverandre dersom noe skulle skje dem individuelt.
Den første arbeidsdagen i Discoverys lasterom tok til på ferdens fjerde dag, fredag 14. februar 1997. Astronautene Mark Lee og Steve Smith gjorde unna sine siste forberedelser i den eksterne luftslusen før de, ikledt sine romdrakter, kunne begi seg ut i lasterommet. Men så skjedde det noe som fikk både astronauter og bakkemannskap til å stusse...
Mens Lee og Smith slapp ut lufttrykket i luftslusen, før de skulle begi seg ut i lasterommet, begynte plutselig det høyre solcellepanelet til Hubble å bevege på seg fra sin horisontale posisjon opp til vertikal posisjon før det returnerte til utgangspunktet. Dette skjedde i løpet av fem sekunder, og sendte et kaldt gufs gjennom forsamlingen om bord og på bakken. Hva var det egentlig som skjedde? Man fant fort ut at luft fra luftslusen hadde tatt veien under det termiske isolasjonsmaterialet som beskytter lasteromsgulvet, for så å blåse ut på det høyre solcellepanelet og på den måten skape en effekt som en vindmølle. Selvfølgelig hadde man ikke drømt om at noe slikt kunne skje, og heldigvis var det ikke oppstått noen skade på solcellepanelet og dets mekanisme. Men man kan trygt si at det var en aldri så liten sjokkåpning.
Lee og Smith bega seg ut i lasterommet idet romfergen fløy over Australia med lasterommet vendt ned mot jordoverflaten og sideroret i fartsretningen klokken 05.45 norsk tid. Nesten hele den første timen gikk med til å få montert en arbeidsplattform på manipulatorarmen, før teleskopet ble rotert 90° slik at astronautene lett kunne komme til teleskopets modulluker hvor de to største komponentene, STIS og NICMOS, nå skulle installeres. Mens Discovery nærmet seg kysten av Vest-Afrika åpnet Smith luken til GHRS, og Lee fløt vektløs inn i teleskopets nedre del for å demontere denne. Fjernsynsbildene fra CNN talte atter en gang sitt klare språk, der hver eneste lille bevegelse ble fulgt nøye. Smith, som nå befant seg på manipulatorarmen, dirigerte Hawley som inne i kabinen manøvrerte denne etter instruksjonene han fikk fra lasterommet.
Man oppdaget fort at teleskopets eksteriør bar preg av oppholdet i jordbane, idet malingen fra de gule håndtakene, som det er mange av på teleskopet, begynte å flasse av og sette seg fast på hanskene til astronautene. To timer ut i den første arbeidsøkten var GHRS løs, og Smith kunne nå hente STIS fra dens oppbevaringskasse i lasterommet for så å montere den inn der hvor GHRS hadde sittet. Lee dirigerte Smith visuelt, slik at STIS ble låst på plass. Hver gang en drill eller annet verktøy ble brukt telte astronautene hvor mange omdreininger drillen gjorde og hvilket moment som ble brukt. Dette var selvfølgelig innøvd under treningen på bakken, men det å få bokført disse detaljene var viktig i og med at man ikke føler noen særlig respons fra verktøyet når man er vektløs og ikledd tykke hansker mens man jobber.
Man byttet så ut FOS med NICMOS på samme måte som GHRS ble byttet ut med STIS, og astronautene syntes nok at dette var en hardere jobb enn de hadde forestilt seg. De to største komponentene var nå på plass, og etter en første arbeidsøkt på 6 timer og 42 minutter kunne Lee og Smith begi seg inn i kabinen igjen i trygg forvissning om at de hadde utført en meget bra jobb.
Arbeidsøkten 15. februar
Idet Solen gikk ned over den sydlige delen av Stillehavet bega astronautene Greg Harbaugh og Joe Tanner seg ut i lasterommet klokken 04.30 norsk tid. I dag skulle man blant annet montere den 220 kg tunge nye FGS-modulen. Etter at teleskopet var rotert 90° fra sin lagringsposisjon ble en fotplattform montert på siden av det. Tanner befant seg nå på armen mens Harbaugh, som fløt vektløs på siden av teleskopet, assisterte ham med å få plattformen på plass. Man beveget seg nå nesten fem meter opp på teleskopet, hvor luken til FGS-modulen ble åpnet. Igjen kunne fjernsynsbildene virkelig ta pusten fra en, og etter at den gamle FGSen var demontert fra sin nisje litt oppe på teleskopet, guidet Harbaugh Tanner på manipulatorarmen slik at han kunne forberede seg på installasjonen av den nye FGSen.
Etter at man hadde fjernet et deksel over et speil på FGS-modulen kunne Tanner sakte, men sikkert ta til med installasjonen. Koreografien for det som nå utspant seg i lasterommet lignet kanskje litt på noen sekvenser fra Svanesjøen idet astronautene - samkjørte som de var - jobbet så grasiøst, så grasiøst... Når da også Solen gikk ned og «spotlightene» fra astronautenes hjelmer var det arbeidslyset man hadde der og da, var det helt enkelt fantastisk å se hva disse «mekanikerne» kunne utrette. Den nye FGS-modulen var ferdig installert idet Discovery beveget seg i nattemørket over Cuba.
Ettersom astronautene nå veldig detaljert fikk se teleskopets ytre, termiske isolasjon kom det mer og mer for dagen at belegget hadde løsnet fra selve teleskopet, men bare på den siden som var vendt mot Solen. Nede i Houston og om bord jobbet man med denne problemstillingen mens aktiviteten i lasterommet gikk sin gang.
Tanner og Harbaugh monterte også den nye SSRen, som erstattet en båndspiller som var ødelagt, og de kunne gi rapporter om flere skader på den termiske isolasjonen. Etter at teleskopet var rotert tilbake 90° til sin lagringsposisjon monterte Harbaugh en ny elektronikkpakke, som var knyttet opp mot den nyinstallerte FGS-modulens speil. Arbeidsøkt nummer to var vel i havn, og astronautene trakk seg tilbake til sine kolleger etter 7 timer og 27 minutter.
Arbeidsøkten 16. februar
Den tredje økten i lasterommet ble innledet på ferdens sjette dag da Lee og Smith i meget godt humør fløt ut i lasterommet klokken 04.15 norsk tid. Etter to oppdrag med relativt store moduler var denne tredje dagen i lasterommet viet utskiftning av teleskopets fire interne databokser, hver på størrelse med en mikrobølgeovn. Litt av et puslespill i og med at man her skulle koble fra 20 kontaktstykker samt demontere seks bolter. For at ikke dette småtteriet skulle flyte vekk fra Lee og Smith, hadde de sin fulle hyre med å passe på det ved hjelp av et par spesialverktøy. Dette arbeidet brukte astronautene god tid på før de fortsatte inspeksjonen av den teflonbeskyttede ytterkledningen, som var i ferd med å løsne over deler av teleskopet. Man noterte ned rapportene fra lasterommet, men det var tydelig at dette problemet ikke kom som noe sjokk for kontrollen på bakken.
Denne økten i lasterommet var over etter 7 timer og 11 minutter, og tilbake i romfergen var det isolasjonsproblemet som nå opptok alle.
Arbeidsøkten 17. februar
Harbaugh og Tanner startet denne fjerde planlagte utflukten i lasterommet klokken 05.45 norsk tid mens Discovery fløy over det sentrale Stillehavet. Astronautene skulle montere en ny SADE (Solar Array Drive Electronics), en enhet som sender kommandoer til solcellepanelene slik at de kan følge Solen. (To av disse ble byttet ut under den første reparasjonsferden, STS-61, i desember 1993). Harbaugh på armen brukte nå Tanner som håndlanger da denne operasjonen er meget innviklet og, basert på erfaringen fra STS-61, kan ta lang tid. Men gutta gjennomførte dette oppdraget med glans, til stor jubel for astronautene nede i Houston, og spesielt Story Musgrave, som på STS-61 gjorde den samme jobben, men ikke fullt så fort.
SADE-boksen, som er på størrelse med en brødrister, var på plass, og med begge astronautene på manipulatorarmen bar det så rett til topps! De skulle nå montere et deksel over et magnetometer på toppen av teleskopet, og med en avstand på 592 km ned til jordoverflaten hadde astronautene en utsikt de aldri vil glemme! «Jeg er jammen glad jeg ikke har høydeskrekk,» utbrøt Tanner idet han kunne rapportere om nordlysaktivitet over Jordens nordpolregion der de fløy over Mexico. Men det var ikke så mye tid til å se på utsikten, i og med at man på dette tidspunktet også kunne begynne å flikke litt på skadene på teflonbekledningen utenpå teleskopet. Det var allerede bestemt at man skulle ha en ekstra arbeidsøkt ute i lasterommet som var viet denne bekledningen.
Tanner og Harbaugh fikk reparert noe av bekledningen høyt oppe på teleskopet før de etter en arbeidsøkt på 6 timer og 34 minutter var «invitert» inn i kabinen til en bedre middag sammen med sine kolleger.
De påfølgende timene gikk med til instruksjoner fra bakken angående den beste måten å ta seg av isolasjonsproblemet på. Alle primære oppdrag var vel i havn, og man luftet også tanken om at man kanskje skulle forlenge ferden, slik at man kunne foreta en sjette utflukt i lasterommet.
Arbeidsøkten 18. februar
Mens romfergen befant seg over Det indiske hav gikk Lee og Smith løs på nok en arbeidsøkt klokken 03.15 norsk tid, og ved hjelp av litt improvisasjon kunne de begynne å minimalisere skadene på teleskopets teflonbekledning. Man hadde tatt med seg en del teflonbekledningsmateriale om bord, for man hadde fryktet at det kanskje skulle komme til nytte. Lee og Smith kunne konsentrere seg om seksjon for seksjon, og ved hjelp av litt forskjellige festeanordninger, blant annet wire, fikk de tatt seg av de største skadene på den ytterste bekledningen, som alt i alt består av 17 forskjellige lag fra innerst til ytterst.
Som nevnt var alle disse skadene oppstått på den siden av teleskopet som er i direkte sollys, og for å forhindre at elektronikken om bord i Hubble skulle bli overopphetet ble det her meget møysommelig lagt på ny isolasjon. Man brukte opp det materialet man hadde, og var meget tilfreds med utfallet av måten dette ble gjort på, i og med at dette var et oppdrag det ikke var trent på i samme grad som de primære oppgavene på denne ferden. Lee og Smith holdt hver sin «takketale» for at de hadde fått lov til å være med på en så spennende ferd, før de avsluttet den siste aktiviteten i lasterommet etter 5 timer og 17 minutter.
Hubble-romteleskopet tilbake i bane - hjemtur
Etter å ha manøvrert Discovery opp i en bane på 620,4 km x 594,4 km var kun ett stort oppdrag igjen: Utplasseringen av teleskopet. Dette fant sted klokken 17.41 norsk tid den 19. februar mens man befant seg over Atlanterhavet utenfor den sydlige delen av Afrika. Edward Weiler, sjefen for Hubble-prosjektet, kunne på en pressekonferanse rett etter utplassering fastslå at «Det opprinnelige Hubble-romteleskopet finnes ikke mer; det som nå kretser rundt vår planet har vi herved døpt om til Hubble 2, for det er jo et helt nytt teleskop vi nå skal ta i bruk, takket være innsatsen til noen mekanikere som det står meget stor respekt av».
Om bord i Discovery var det nå bare å pakke ned forskjellig utstyr før man kunne forberede seg på hjemreisen. Landingen fant sted på KSCs rullebane 15 den 21. februar klokken 09.33.26 norsk tid etter en ferd som vil bli stående som en av de største så langt, både for astronauter og ikke minst for oss som er romfartsinteresserte. Neste serviceferd til Hubble-romteleskopet er i skrivende stund berammet til slutten av 1999, på STS-103 med romfergen Columbia.
STS-83 vil bli dekket i neste nummer av Nytt om Romfart. Denne Spacelab-ferden ble avbrutt etter kort tid grunnet problemer med en av brenselcellene, og skal sendes opp igjen i juli måned under betegnelsen STS-94.
| 
