Amerikansk-russisk samarbeid om kommunikasjonssatellitter

Av Trond Torvund

Lockheed Martin skal i et samarbeid med Intersputnik, det tidligere Sovjetunionens svar på Intelsat, danne et selskap som vil kombinere Vestens teknologi med en verdifull beholdning av satellittposisjoner i geostasjonær bane. Det nye selskapet kommer til å hete Lockheed Martin Intersputnik (LMI), og det planlegger å sende opp fire Lockheed Martin-bygde satellitter i geostasjonær bane mellom 1998 og 2000. LMI vil først og fremst kringkaste i C- og Ku-båndene til meget små terminaler hos kunder i det tidligere Sovjet, Øst-Europa og Sør-Asia og Afrika. De nye partnerne ønsker også utvidelser innen andre områder, som regional mobiltelefoni og direktekringkasting. Intersputnik bidrar med 15 satellittposisjoner, inkludert to over Nord-Amerika.

Lockheed Martin vil produsere høyeffektive satellitter med 5-8 ganger kapasiteten til Intersputniks nåværende, russiskbygde satellitter. LMI vil ha hovedkvarter i London og markedskontor i Moskva. Lockheed Martin har aksjemajoriteten i LMI, men har ikke røpet videre finansielle detaljer om selskapet.

Satsinga er Lockheed Martins tredje på russiske selskap. Lockheed Martin selger i samarbeid med de russiske selskapene Khrunitsjev og Energija oppskytinger med russiske Proton- og amerikanske Atlas-raketter gjennom et firma kalt International Launch Services (ILS). Lockheed Martin har også, etter avtale med NPO Energomasj, planer om å utvikle RD-180, en kraftig rakettmotor basert på den russiske RD-170. LMIs første satellitt vil bli en A2100 som er under bygging ved Lockheed Martins nye fabrikk i Sunnyvale, California. De fire første satellittene vil bli skutt opp med Proton-raketter bestilt fra ILS.

LMI har også planer om å introdusere nye satellitter og tjenester i takt med behovet i markedet. Et felt er regional mobiltelefoni via geostasjonære satellitter, men selskapet tar ikke mål av seg til å konkurrere med Iridium, som jo benytter seg av et konsept med 66 satellitter i lave jordbaner for global dekning.

Intersputnik ble dannet i 1971 som en internasjonal organisasjon for å yte tjenester til Sovjetunionen og dens allierte. De siste årene er Intersputnik blitt omformet til et markedsorientert firma med 22 land som medlemmer. Det opererer nå 9 satellitter som ikke er tilknytta LMI-tjenestene, og selger tjenester til mer enn 100 nasjonale og private selskaper. Intersputnik har lenge lett etter vestlige selskaper som det kunne alliere seg med, og hadde de siste 9 månedene før kunngjøringen vært i forhandlinger med Lockheed Martin. LMI har gitt Lockheed Martin et løft på veien mot å bli en hovedleverandør av internasjonale satellittjenester. LMI eier rettighetene til 15 satellittposisjoner, en fordel som gir selskapet et globalt marked innen satellittelekommunikasjon og gjør det til en konkurrent til den internasjonale telekommunikasjonssatellittorganisasjonen Intelsat og private aktører som PanAmSat Corp.

Den nøyaktige plasseringa av satellittene er ikke fastsatt, og en må gjennomføre forhandlinger med flere land og selskaper og foreta koordinering med International Telecommunication Union (ITU). ITU hjelper til med å løse problemer knytta til satellittposisjoner, og dette spesielt i den allerede så fulle geostasjonære banen hvor de fleste kommunikasjonssatellittene opererer. Koordinering er nødvendig siden satellittene forstyrrer hverandre om de plasseres for tett. LMI er så sikker på at dette går i orden at det allerede har begynt å bygge satellittene.

Det er på russisk side bekymring knyttet til at satellittene skal bygges i USA, og at det ikke gir ekstra arbeidsplasser i Russlands teknologiindustri. Russland vil imidlertid stå for bygginga av Proton-rakettene.

Intelsat har verdens største flåte av telekommunikasjonssatellitter, og må konkurrere mot LMI. Intelsat har sju satellitter over Det indiske hav og 13 satellitter over Atlanterhavet som kan dekke de samme områdene som Intersputnik. Intelsat fokuser også på det voksende markedet i det tidligere Sovjet.

Andre amerikanske selskaper kommer også til å konkurrere på det russiske markedet. Hughes Space and Communications i Los Angeles har vært i forhandlinger med den russiske regjeringen om å bygge tre eller fire kommunikasjonssatellitter. Loral Space & Communications har gått sammen med RKK Energija i Moskva om satellittprosjektet Jamal. Jamal, der hovedkunden er den russiske gassgiganten Gazprom, er planlagt å bli et system på 16 satellitter. Loral bygger kommunikasjonsnyttelasten, mens Energija bygger satellittplattformen. Oppskyting av de to første satellittene er venta i første kvartal av 1998.

Et annet foretak, Tass-Loutch Telecom, et privat selskap eid av russiske og amerikanske firmaer, ønsker å bli den første kommersielt eide leverandør av langdistansetjenester for telefon i Russland. Det planlegger å skyte opp tre russiskbygde satellitter og bygge 50 bakkestasjoner. Dette vil doble langdistansekapasiteten i landet. Systemet vil blant annet tilby høyhastighetssamband for Internet. Andre bredbåndstjenester inkluderer for eksempel videokonferanser og telemedisin.