STS-84: Sjette ferd til Mir for Atlantis
Av Ivar Johansen
|
Artikkel publisert i Nytt om Romfart, 27. årgang, nummer 104, oktober-desember 1997, sidene 18-25 av Norsk Astronautisk Forening/www.romfart.no.
|
Skriv ut
Tips bekjent
|
Forberedelsene til den internasjonale romstasjonen er godt i gang. Hovedaktørene er den amerikanske romfergen Atlantis og russernes romstasjonen Mir. Atlantis har med STS-84 gjennomført seks av de planlagte ni ferdene i fase 1.
Slik det ser ut nå vil fase 1, som startet i 1994, strekke seg gjennom 1998. Fase 2, hvor hovedelementene til den internasjonale romstasjonen vil komme på plass i bane rundt Jorden, vil på en måte overlappe slutten på fase 1.
Fase 3 (1999-2002) vil, slik planene foreligger, inkludere amerikanske astronauter i arbeid om bord i USAs laboratoriemodul. De russiske, europeiske, canadiske og japanske elementene vil komme på plass etter hvert, slik at vi i år 2002 eller litt senere kan si at den internasjonale romstasjonen endelig er i bane. Kontrollutvalget for ISS (International Space Station) satte den 15. mai 1997 opp en revidert fremdriftsplan C (sikkert ikke den siste!!) som tilsier at oppskytingen av den russiske servicemodulen blir minst åtte måneder forsinket, noe som selvfølgelig skaper en dominoeffekt for resten av romstasjonskomplekset. Det første ISS-mannskapet, bestående av stasjonskommandør William Shepherd, Sojuz-kommandør Jurij Gidzenko og ferdingeniør Sergej Krikaljov, vil bli skutt opp i et Sojuz-romskip våren 1999 for å starte den permanente bemanningen av ISS. (17. november kunngjorde NASA og Russian Space Agency at det andre ISS-mannskapet vil bestå av Jurij Usatsjov, James Voss og Susan Helms, det tredje av Kenneth Bowersox, Vladimir Dezjurov og Mikhail Tjurin og det fjerde av Jurij Onufrijenko, Carl Walz og Daniel Bursch. Red. anm.) I Houston har man tatt ut 14 astronauter som på sensommeren startet EVA-trening (Extra Vehicular Activity) i forbindelse med sammensetning og eksternt vedlikehold av ISS. Disse er Jerry Ross, James Newman, Leroy Chiao, William McArthur, Peter Wisoff, Michael Lopez-Alegria, Joseph Tanner, Carlos Noriega, Mark Lee, Thomas Jones, Robert Curbeam, Chris Hadfield, Michael Gernhardt og James Reilly. Så vi er nok nærmere ISS enn vi kanskje tror, men la oss først vende tilbake til fase 1 og den sjette sammenkoblingen mellom Atlantis og Mir.
Forberedelser
STS-84 var altså den sjette i en serie på ni sammenkoblingsferder hvor den amerikanske romfergen er den aktive deltager, og nok en gang var det Atlantis sin tur. Hennes forberedelser tok til umiddelbart etter at STS-81 var avsluttet med landing på rullebane 33 ved KSC (Kennedy Space Center) den 22. januar 1997. Etter STS-81 hadde Atlantis gjennomført med 18 individuelle ferder.
Fra hennes første ferd, som var 51J med oppskyting den 3. oktober 1985, til STS-81, som startet den 12. januar 1997, har hun bokført 130 dager, 21 timer, 50 minutter og 54 sekunder i rommet. Fordelt på 18 ferder gir dette et snitt på 7,27 dager per ferd. Med fem sammenkoblinger med Mir bak seg fra før er Atlantis de siste to år kanskje den romfergen som i presse og media har fått størst oppmerksomhet.
Inne i VAB (Vehicle Assembly Building) ble hennes to faststoffraketter og den store drivstofftanken montert sammen, noe man ble ferdige med den 10. mars. Siden nyttelasten på denne ferden og hennes foregående var mer eller mindre identiske, var det bare små justeringer samt en meget detaljert inspeksjon av alle kroker og kriker som ble foretatt på Atlantis mens hun befant seg inne i OPFs (Orbiter Processing Facility) hangar 3.
Hun ble transportert over fra OPF til VAB den 19. april, og det var første gang hovedkontraktøren for romfergeflåten, USA (United Space Alliance), hadde ansvaret for denne viktige transportetappen på noen få titalls meter. Utrullingen til oppskytingsplattform 39A fant sted fem dager senere, og astronautene gjorde unna sin simulerte nedtelling samt evakueringsøvelser den 28. og 29. april. En oppskytingsdato som lød på den 15. mai ble så fastsatt, og mannskapet om bord i Mir kunne nå bare begynne å telle dager til de skulle få besøk fra moder jord.
Nyttelast
Foruten Spacelab og Spacehab er nyttelasten ODS (Orbiter Docking System) den mest brukte så langt i romfergeprogrammet, i og med at det er sjette gangen ODS er med. På toppen av ODS sitter den russiskbygde sammenkoblingsringen APDS (Androgynous Peripheral Docking System).
Det er denne nyttelasten som preger fremre del av lasterommet til Atlantis der ODS/APDS rager 4,11 m i høyde over lasteromsgulvet og beslaglegger 1,98 m i lengde og 4,57 m i bredde. Massen til ODS-modulen er 1610,2 kg, mens APDS ikke er tyngre enn 286,67 kg. ODS/APDS er knutepunktet i det amerikansk-russiske samarbeidet mellom Boeing North American Inc. (tidligere Rockwell International Space Systems Division) i Downey, California, og RKK Energija lokalisert i Kaliningrad.
Litt lenger bak finner vi tunnelsegmentet som igjen leder oss til Spacehab-modulen som er med for åttende gang, og fjerde gang i forbindelse med Atlantis/Mir-samarbeidet.
Det er tredje gang man har med seg en dobbel modul, som måler 5,612 m i lengde, 3,416 m i høyde og 4,117 m i diameter. Ved bruk av denne doble modulen får astronautene 61,6 m3 mer volum til disposisjon, og det er denne gangen avsatt mer plass til forsyninger enn tidligere. Noen eksperimenter er det også plass til i denne dobbeltmodulen, som logisk nok er satt sammen av to enkle Spacehab-moduler. Man har plass til 4536 kg med nyttelast.
STS-84 er også omtalt som Shuttle/Mir Mission 06, og man vil på denne ferden utveksle 3314 kg materiell og utstyr med Mir. Dette inkluderer 465 l vann (generert om bord i Atlantis) 383,2 kg amerikansk vitenskapelig utstyr, 1168,6 kg russiske forsyninger samt 178,1 kg diverse materiell og utstyr.
Etter at man om bord i Mir er blitt forsynt med det aller viktigste, som vann og mat, vil man som under STS-81 bli forsynt med hygieniske artikler, klær, en masse ny film, batterier, en omformerboks, familiepakker for kosmonautene, et Sojuz-sete for Mike Foale samt en ny gyroenhet. Men Atlantis reiser for all del ikke tomhendt hjem. Hun vil i retur til Jorden ta med seg 407 kg amerikansk vitenskapelig utstyr, 531,2 kg russisk materiell, 13,6 kg ESA-materiell (European Space Agency) og 170,7 kg med diverse materiale.
Dette inkluderer en Kurs navigasjonsenhet, en ring til en gyroenhet, tomme matbeholdere samt Sojuz-setet til Jerry Linenger. Overføringen av materiellet vil foregå mellom andre viktige eksperimentgjøremål om bord, hvor begge parter samarbeider slik at dette blir effektivt og arbeidsbesparende.
Dramatikk om bord i Mir
Mens man nede på bakken forberedte amerikanernes 115. bemannede romferd skjedde det uforutsette, dramatiske ting om bord i Mir, og det skulle vise seg at det ene uhellet avløste det andre i en tilsynelatende endeløs føljetong.
Brannalarmen om bord i Mir ble utløst klokken 22.35 Moskva-tid den 23. februar da en beholder i en oksygengenerator om bord sprakk og forårsaket en brann som visstnok varte i 90 s. Ingen av de seks romfarerne om bord kom til skade, men selv om de tok på seg oksygenmasker idet alarmen gikk, ble de utsatt for meget ubehagelig, tykk røyk i fem til syv minutter. Brannen, som oppstod i Kvant 1, ble slukket ved hjelp av tre brannslokningsapparater, og denne episoden er den alvorligste om bord i en romfarkost så langt. Episoden fant sted mens Mir fløy over det sentrale Afrika og var ute av radiokontakt med kontrollsenteret i Kaliningrad. Således måtte man fullføre nesten ett komplett jordomløp før man via NASAs bakkestasjon ved Wallops Island i Virginia kunne rapportere om hvilken dramatikk som hadde utspunnet seg om bord. Dramatikken startet da en av kosmonautene, Aleksandr Lazutkin, jobbet med en av litiumperkloratbeholderne som genererer tilleggssurstoff om bord. Beholderen har målene 30,4 cm x 12,7 cm.
Når denne blir aktivisert tennes en varmekilde som brenner i 20 minutter mens oksygen blir produsert. Når det er mer enn tre besetningsmedlemmer om bord i Mir brenner russerne to av disse anordningene slik at man periodevis får supplert oksygenproduksjonen til romstasjonens to primære elektrolysesystemer. Som ved en brann om bord i et fly er en brann om bord i et romfartøy meget dramatisk, og kunne i verste fall fått besetningen til å evakuere, hvorpå Mir kunne ha sett sine siste dager. Nå gikk det ikke så galt denne gangen, og den amerikanske astronauten Jerry Linenger foretok en detaljert helseundersøkelse av samtlige besetningsmedlemmer.
Linenger, som er lege, kunne rapportere ned til kontrollsenteret i Kaliningrad at de foreløpige undersøkelsene viste at øyeirritasjon var til stede hos hele mannskapet, men lunger og åndedrett virket uskadde. Det medisinske bakkepersonellet ga beskjed til mannskapet om at de måtte ha på seg briller og oksygenmasker inntil analysene av miljøet om bord i Mir var utført. Nå ble det en del kosmetiske skader på noen paneler om bord i og med at noe isolasjonsmateriale samt en del kabler hadde smeltet, men ingen av systemene om bord i Mir falt ut av den grunn.
Mannskapet, som på dette tidspunktet foruten Linenger bestod av Mir 22-kosmonautene Valerij Korzun og Aleksandr Kaleri samt Mir 23-kosmonautene Vasilij Tsiblijev, Aleksandr Lazutkin og tyskeren Reinhold Ewald, fikk naturlig nok lite søvn de påfølgende nettene, ettersom de ifølge helsepersonellet på bakken ble anmodet om å sove med oksygenmasker på de første to nettene. Nå fungerte Mirs ventilasjonsystem meget godt, slik at det etter hvert ble god sikt om bord.
Etter noen strabasiøse hendelser kunne dagliglivet vende tilbake til Mir, og mannskapet kunne ta til med sine eksperimenter både med og uten vernemaske på. Skjønt «dagliglivet» i Mir ble snart avbrutt av nye, uforutsette hendelser, dog av en litt annen karakter.
Den 4. mars skulle en sammenkobling med det ubemannede forsyningsromskipet Progress M-33 finne sted etter at dette romskipet hadde fløyet i formasjon med romstasjonskomplekset de siste tre ukene. Romskipet hadde før dette levert sine forsyninger, og mannskapet skulle teste ut det manuelle sammenkoblingssystemet Tour. Kommandoer ble sendt til romskipet, men responsen fra Progress var mangelfull, og romfartøyet strøk forbi Mir i en avstand av 228 m. Man lot Progress være Progress for en stund, og planla et nytt forsøk påfølgende uke, men allerede neste dag dukket nok et problem opp. Mirs elektrolysesystem, som genererer oksygen, fikk et avbrudd i produksjonen etter at luftbobler snek seg inn i systemet. Nå ble riktignok systemet reparert i løpet av noen timer, og man hadde på dette tidspunktet nok av surstoff i reserve dersom problemet hadde forverret seg over tid.
Oksygengeneratorene hanglet og gikk på et vis, og man hadde over en måneds forbruk av litiumperkloratbeholdere for produksjon av oksygen, selv om erfaringen med disse de senere ukene var ikke direkte positiv.
Nå ble det etter hvert viktigere å løse en masse små og store problemer om bord, noe som selvfølgelig gikk utover det vitenskapelige arbeidet. Her fikk man nok et avbrudd den 19. mars da en av stillingskontrollsensorene av typen Omega kuttet ut. Som en følge av dette tapet av stillingskontroll begynte Mirs 12 store gyroer å overta kommandoen, i og med at man ikke hadde noen gode posisjonsdata som referanse. Mannskapet ble bedt om å plassere Mir i fri drift. Dette gjorde sitt til at solcellepanelene kom ut av sine posisjoner, hvilket fikk følger for produksjonen av elektrisk kraft om bord. Kontrollsenteret i Kaliningrad sendte så mannskapet en ny stillingskontrollprosedyre, slik at man igjen fikk kontrollen med Mir.
I slutten av mars passerte Jerry Linenger 80. dag av sitt opphold om bord mens hans to kosmonautkolleger, Tsiblijev og Lazutkin, rundet sin 50. Man gikk nå inn i en periode med kommunikasjonsproblemer med bakken i og med at russernes Altair kommunikasjonssatellitter også hadde problemer. Mannskapet kunne på det verste bare kommunisere med kontrollsenteret i 10 minutter på hvert jordomløp, og man må langt tilbake i romfartshistorien for å finne lignende tilstander, men nede på bakken forberedte man oppskytingen av nok et Progress forsyningsromskip, som hadde med seg mye nytt utstyr for å oppgradere romstasjonen.
Mens varmen om bord i Mir tiltok på grunn av problemer med kjølesystemet, kunne mannskapet glede seg over at forsyningsromskipet Progress M-34 ble skutt opp fra Bajkonur-kosmodromen med en bærerakett av typen SL-4 den 6. april. Sammenkoblingen med Mir fant sted den 8. april klokken 21.31 Moskva-tid, og det automatiske, ukrainske Kurs-systemet fungerte denne gangen problemfritt.
Kritiske forsyninger ble losset umiddelbart fra Progress M-34, og mannskapet hadde nok å gjøre med å reparere de forskjellige systemene om bord, slik at man fikk levelige forhold igjen. Blant forsyningene om bord i Progress var to nye romdrakter av typen Zvezda Orlan. Disse skulle brukes i forbindelse med en EVA utenfor Mir som var planlagt til den 29. april.
Etter at kjølesystemet var intakt igjen, kunne mannskapet begynne å se frem mot litt kjøligere forhold, for med 30 °C i kjernemodulen og 25-28 °C i Kvant 2 var effektiviteten ikke helt på topp de siste ukene.
Man kunne nå starte forberedelsene til aktiviteten utenfor Mir, og de nyankomne romdraktene ble inspisert og klargjort. En historisk utflukt fra Mir stod for døren, og endelig kunne man legge noen av alle de andre problemene vekk for en stakket stund.
Historisk utflukt
Tre dager før den planlagte utflukten utenfor Mir møttes et tyvetall russiske ferdkontrollører og NASAs team og bakkemannskap. Her gjennomgikk man de siste detaljer om hva som skulle gjøres utenfor Mir.
Nå var russerne forholdsvis innforstått med hva som skulle skje, men det var helt tydelig at den forskjellige informasjonen om denne utflukten i forkant hadde fått en litt sprikende mottagelse av de impliserte ved kontrollsenteret utenfor Moskva. På dette møtet ble det fokusert på vanskelige, manuelle operasjoner som skulle utføres under oppholdet utenfor romstasjonen. Hadde dette vært styrt av NASA, ville slike spørsmål om detaljerte ting vært avklart flere måneder i forveien.
I trygg forvissning om at støtteapparatet på bakken var på plass steg Tsiblijev og Linenger ut av luftslusen på Kvant 2 klokken 09.10 Moskva-tid den 29. april 1997, og atter en gang ble ny romfartshistorie skrevet.
Dette var første gang en russisk kosmonaut og en amerikansk astronaut foretok en utflukt utenfor et romfartøy sammen, og det var ikke mangel på entusiasme idet de manøvrerte seg utenfor Mir. Det første på dagsorden var å teste ut de nye romdraktene. Draktene var oppdatert med en ny type øvre arm og albueledd, større volum internt og en ny, ekstra pumpe og regulator i draktens kontrollsystem samt ny hjelm og visir.
Mobiliteten til den nye drakten var det ikke noe å utsette på, ei heller det nye visiret ifølge de to kollegene, som også tok seg litt tid til å betrakte utsikten 400 km over jordoverflaten.
Hovedformålet med denne fem timer lange spaserturen var å samle inn og skifte ut vitenskapelig utstyr i miljøet rundt romstasjonen. Tsiblijev og Linenger brukte romstasjonens nye kran, Strela 2, slik at de kunne bevege seg fra Kvant 2 og helt ut til sammenkoblingsenheten for romfergen på enden av Mirs Kristall-modul.
Det ble skiftet ut forskjellig vitenskapelig instrumentering, samtidig som det ble montert et eksperiment fra NASAs Marshall Space Flight Center, kalt Optical Properties Monitor (OPM). Dette består av en roterende karusell med forskjellige materialoverflater som, eksponert mot rommets brutale miljø, vil gi oss ny lærdom med tanke på aluminium som råvare og fremtidig bruk av ulike materialer i rommet. De forskjellige prøvene inneholdt optiske overflater, silikon og magnesium blandet med aluminium.
Etter at dette eksperimentet var på plass, inntok Linenger sin plass på enden av Strela 2, slik at Tsiblijev, som nå befant seg ved foten av kranen, kunne svinge sin kollega over til romfergens sammenkoblingsmodul før han iført en smultringlignende festering skled langs kranarmen og slo seg sammen med sin amerikanske kollega. Her ble nok et eksperiment montert under en utflukt som kontrollsenteret ikke fikk ta så mye del i rent visuelt. Den eneste russiske satellitten som kunne overføre bildene fra rommet var ute av posisjon under denne historiske spaserturen, så alt bakken fikk med seg var 10 til 15 minutters overføring av hvert jordomløp mens Mir passerte over bakkestasjoner i Russland.
Begge aktørene gjennomførte en spasertur til punkt og prikke, og avsluttet oppdraget med å samle inn et par partikkeleksperimenter fra utsiden av Kvant 2. Disse var blitt plassert på utsiden av Mir av kosmonautene Onufrijenko og Usatsjov drøyt ett år tidligere. Linenger og Tsiblijev nærmet seg slutten på sin spasertur, og Linenger, som hadde snakket flytende russisk under hele utflukten, måtte slå over til sitt morsmål da han takket sitt Houston-team og dets to ledere, Tony Sang og Christine Chiodo.
De to var tilbake i Kvant 2s luftsluse klokken 14.08 Moskva-tid, og denne spaserturen var Tsiblijevs sjette utenfor Mir på hans to ferder siden 1993. På en pressekonferanse etter utflukten roste de to nok en gang de nye romdraktene og konseptets fremtid med tanke på den internasjonale romstasjonen.
Oppskyting
Nede på KSC var man inne i de siste forberedelser til STS-84, og astronautene, som ankom KSC fra Houston klokken 04.00 den 13. mai, kunne legge siste hånd på sine forberedelser. Nedtellingen startet en time senere, og på dette tidspunktet hadde man ikke hatt noen tekniske hindre å forsere så langt, samtidig som værutsiktene talte i NASAs favør fram mot oppskytingsdagen. Det var bare omtrent 20 % sjanse for at været ikke skulle være innenfor kriteriene for oppskyting, som det heter.
Oppskytingen var berammet til grytidlig morgen lokal tid den 15. mai. Etter at alle formaliteter som frokost, påkledning og om bordstigning var unnagjort, var Atlantis atter en gang klar i nattens mulm og mørke.
Romfergesystemet med Atlantis på toppen begynte sin sjette jakt på romstasjonen Mir klokken 10.07.48.003, idet hun forlot oppskytingsplattform 39A etter en nedtelling uten nevneverdige avvik. Atlantis klatret nå oppover parallelt med den amerikanske østkysten mot sin bane med en ekvatorvinkel på 51,6°.
Jerry Linenger og hans to russiske kolleger om bord i Mir befant seg 20 372 km foran romfergen utenfor vestkysten av Australia i sin bane 394,4 km over jordoverflaten. For statistikkenes skyld bør det her nevnes at Mir nettopp hadde innledet sitt jordomløp nummer 64 190 siden oppskytingen av den første modulen for drøye 11 år siden!
Selvfølgelig var det stor glede om bord i Mir da de fikk beskjed om at Atlantis var oppe i bane, og den gladeste av dem alle het nok Jerry Linenger. Han skulle nå få avløsning av Mike Foale. Etter at lasteromsdørene var åpnet og en del av systemene aktivisert, kunne endelig mannskapet få lov til å sove noen timer etter den grytidlige morgenoppskytingen.
Etter søvnperioden vekket Houston astronautene med melodien Disse dristige menn i de farlige fly spilt av et amerikansk militærkorps. Mir befant seg nøyaktig 10 741,6 km foran romfergen, og man tok nå igjen forspranget til Mir med 648,2 km for hvert jordomløp.
Hovedformålet på ferdens andre dag var å sjekke at sammenkoblingsringen samt låsene fungerte, sammen med et senterlinjekamera montert på ODS som ville være kommandør Precourts viktigste verktøy de siste metrene før sammenkoblingen var et faktum.
Sammenkobling
Mens astronautene nærmet seg Mir skjedde det også viktige ting på bakken, rettere sagt i et møterom på KSC. Her hadde kontrollutvalget for den internasjonale romstasjonen møte, og utsendinger fra USA, Europa, Japan, Russland, Canada og Brasil var til stede. Man fattet blant annet beslutning om å tilføye to ekstra romfergeturer i den tidlige fasen av sammensetningen i jordbane for å motvirke ytterligere russiske forsinkelser i dette kompliserte samarbeidsprogrammet. Representantene fra Brasil var observatører på dette møtet, men landet har senere inngått avtale om å bli fullverdig partner i romstasjonsprosjektet.
Mens revisjonsmøtene om fremtiden fortsatte, ble de som var om bord i Atlantis vekket klokken 21.03 den 16. mai, og man kunne snart skimte Mir i det fjerne på ferdens tredje dag. I løpet av dagen hadde Atlantis nærmet seg Mir med 500 km for hvert jordomløp, og dette forfølgelsesheatet fortsatte til Atlantis posisjonerte seg selv 12,8 km bak Mir. Her ble den siste avfyringen før selve sammenkoblingen foretatt. Precourt og Collins kunne nå innlede selve møtefasen, og mens Atlantis fløy med høyderoret i fartsretningen i en vinkel som var tilpasset stillingen til kommunikasjonsantennene, nærmet hun seg romstasjonskomplekset meter for meter.
Via en ikke ukjent fjernsynskanal kunne man tidlig om morgenen på vår nasjonaldag den 17. mai se noen fantastiske bilder direkte fra Mir, der Atlantis nå bare var ti meter fra romstasjonen. Klokken var 04.28, og som fjernsynsseere kunne vi nå følge møtesekvensen fra begge romfartøyer via et splittbilde. Det ble stort sett kommunisert på russisk, inntil kommandør Precourt på sitt morsmål kunne komme med følgende setning: «Houston, vi har kontakt og sammenkobling». Klokken var 04.33, og Atlantis hadde nådd sin destinasjon Mir for sjette gang. Dette skjedde over Adriaterhavet etter en jakt på 42 timer. Klokken 04.43 ble låsene i sammenkoblingsringen APDS aktivisert, og i løpet av de nærmeste timene var det duket for nok et «toppmøte» i rommet med både veteraner og debutanter i Mir-sammenheng.
Nye og gamle tomter
Mens tunnelseksjonene ble satt under trykk forberedte mannskapene på begge sider seg på velkomstseremonien, og klokken 06.25 ble luken mellom Atlantis og Mir åpnet. Charles Precourt ble ønsket hjertelig velkommen av kommandøren på Mir-23, Vasilij Tsiblijev, der han vektløs fløt inn i sammenkoblingsmodulen, og han fikk raskt følge av resten av mannskapet.
For noen av gjestene om bord i Atlantis var STS-84 en spesiell ferd med besøk på gamle, kjente tomter. For Precourt var dette det andre besøket om bord i Mir. Han var pilot på den første sammenkoblingsferden, STS-71, sommeren 1995. (Det er nylig blitt meldt at han skal ha kommandoen også på STS-91, den siste romfergeferden til Mir. Årsaken til denne «særbehandlingen» er antagelig at besetningen for STS-91 ble utnevnt på et usedvanlig sent tidspunkt, hvilket igjen skyldtes sensommerens usikkerhet rundt det fortsatte romfergen/Mir-samarbeidet. Med Precourts solide Mir-erfaring vil det være lettere for ham å forberede seg på kort tid enn det ville vært for de fleste andre kommandører. Red. anm.)
Pilot Eileen Collins var også i kjente omgivelser. Collins var pilot på STS-63, det første møtet mellom romfergen og Mir i februar 1995. Ingen sammenkobling var planlagt den gangen, men besetningene kunne hilse på hverandre gjennom vinduene i de respektive fartøyer over en avstand på under ti meter.
For Jelena Kondakova var STS-84 nesten som å komme hjem igjen. Hun tilbragte 169 døgn om bord i denne romfarkosten fra oktober 1994 til mars 1995, hvorav fem av døgnene sammen med Norman Thagard, den eneste amerikaner så langt til å bli skutt opp om bord i et Sojuz-romskip. Kondakova er gift med Valerij Rjumin, russernes sjef for samarbeidsprogrammet romfergen/Mir. Det går neppe en dag der i huset uten at Mir blir nevnt over middagsbordet...
Også for Michael Foale var Mir et kjent syn, i og med at han i likhet med Collins var med på STS-63.
Viktige forsyninger
Etter at den tradisjonelle velkomstseremonien var vel overstått og russerne hadde fått overrakt skyggeluer i kjent, amerikansk stil (med STS-84-emblem med flagg og det hele), var det på tide at de ti astronautene og kosmonautene satte i gang med forretninger. Man gjennomgikk først en sikkerhetsinstruks som samtidig gjorde de ferskeste gjestene kjent om bord i romstasjonen Mir. Amerikanerne kunne så invitere sine russiske kolleger på en omvisning om bord i Atlantis, inkludert tunnelsegmentene og Spacehab-modulen som var med i lasterommet. Her gjennomgikk Precourt en del fakta for russerne før man kunne begynne å flytte de forskjellige forsyningene som mat, vann, eksperimenter og annet materiale over til Mir. Dette ble som vanlig sjekket ut via utpakkingslister, slik at logistikken om bord til syvende og sist stemte på en prikk, også når det gjaldt alle effektene og forsyningene Atlantis skulle ha med seg tilbake fra Mir.
Et slikt besøk, med utskiftning av et besetningsmedlem pluss nye forsyninger, blåser nytt liv i et mannskap som stort sett har vært isolert i flere måneder. For de berørte parter er det en stor opplevelse å få møte kolleger i bane rundt Jorden, og man kunne virkelig bruke den verdifulle tiden man nå hadde sammen om bord i de to romfartøyene.
Den siste gjenstanden som ble flyttet fra Atlantis til Mir var Mike Foales skreddersydde sete for Sojuz-romskipet. Dette markerte besetningsskiftet for de to amerikanerne, i og med at Jerry Linenger tok med seg sitt Sojuz-sete over til Atlantis, hvor han ble nytt besetningsmedlem, mens altså Foale bare noen minutter i forveien var blitt medlem av mannskapet på Mir-23. Som seg hør og bør er dette en aldri så liten seremoni med både taler og også av og til en aldri så liten sang.
Precourt og Collins gjorde unna sin fotodokumentasjon av Atlantis og Mir fra alle mulige vinkler før man kunne begynne å aktivisere en del sekundære eksperimenter som man hadde med seg om bord i Spacehab-modulen. Her var det plante-eksperimenter som var plassert i Biorack-systemet, luftprøver i miljøet om bord i Mir, dyrking av krystaller som vi kjenner fra utallige romfergeferder samt en masse blod- og urinprøver som ble analysert. I løpet av den første virkelige arbeidsdagen etter sammenkobling fikk man transportert 58 % av forsyningene fra Atlantis over til Mir, før man velfortjent kunne innlede en lengre hvileperiode om bord i begge romfartøyer.
Linenger og Foale jobbet sammen de neste fire dagene slik at Foale fikk rikelig med tid til å sette seg inn i de forskjellige systemene om bord i Mir. Hvordan oppholdet til Foale ville bli om bord i Mir snakket de to en del om. Han skulle i alle fall oppleve å ta imot et forsyningsromskip av typen Progress, og videre ville han feire Mirs jordomløp nummer 65 000!! Foale skulle ifølge planen assistere sine to kosmonautkolleger inne fra Mir under to utflukter som var planlagt, han skulle være med og fly Sojuz fra Mirs fremre sammenkoblingsport til den bakre, og han skulle også ønske et nytt Mir-mannskap velkommen som avløsere for hans to nåværende kolleger. Mye spennende for den nyankomne amerikaner, men hvordan det virkelig skulle gå tror jeg neppe hverken Foale eller noen andre kunne drømme om...
Mer materiell ble utvekslet mellom de to romfartøyene, og man jobbet ut i de små timer den siste dagen før frakobling. Etter at man hadde kontrollert alle lister samt det som var av oppbevaringsbokser kunne man konstatere at alle effekter var tatt hånd om og at adskillelsesseremonien nærmet seg.
Frakobling og landing
Det å ta farvel med hverandre markerte avslutningen på fem dagers effektivt samarbeid, og dessuten at Mir nå var utstyrt med livsviktige forsyninger. Etter den siste pressekonferansen hvor de ti astronautene og kosmonautene var sammen, ble lukene mellom Mir og Atlantis lukket og forseglet klokken 14.43 den 21 mai.
En siste hvileperiode i sammenkoblet tilstand stod nå for døren før turen hjem for Atlantis kunne begynne. Etter en frokost om bord i Atlantis med russisk innslag takket være Linenger, og en amerikansk frokost om bord i Mir takket være Foale, gjorde man de siste forberedelser før man foretok frakoblingen.
Fire fjærer lokalisert på romfergens sammenkoblingsadapter dyttet de to romfartøyene fra hverandre med en hastighet på 0,6 m/s. Klokken var da 03.04 den 22. mai, og Mir og Atlantis fløy over Ukraina øst for hovedstaden Kiev. Begge romfartøyer drev nå sakte, men sikkert fra hverandre til en avstand av to meter før man tok i bruk de små stillingskontrollmotorene på Atlantis for å manøvrere seg vekk fra Mir. Atlantis fløy her med sin bakre del i fartsretningen. Eileen Collins manøvrerte nå Atlantis under Mir, og av den grunn ble så romfergens bane lavere og raskere en Mirs. Frakoblingen involverte den andre prøven av nytt sensor- og navigasjonsutstyr fra ESA som senere skal benyttes i forbindelse med den internasjonale romstasjonen og konseptet for ATV (Automated Transfer Vehicle), et ubemannet forsyningsfartøy som skal skytes opp med bæreraketten Ariane 5. Dette kombinerte lasernavigasjonsutstyret fungerte meget bra, og Collins stoppet romfergen på ulike avstander slik at det europeiskbygde systemet virkelig fikk prøvd seg. Fra Mir kom det fantastiske bilder hvor vi fikk se Atlantis manøvrere seg lenger og lenger vekk fra romstasjonen mens de fløy i formasjon i en hastighet på Mach 25 over Russland og senere over den sørøstlige delen av Asia. Da de litt senere fløy over Australia sang de syv om bord i Atlantis den russiske kosmonautsangen som en serenade på russisk til besetningen om bord i Mir.
Man kunne så begynne å tenke på hjemturen for alvor, og mens de andre astronautene var travelt opptatt med å pakke sammen, fikk Jerry Linenger lov til å ta seg en aldri så liten løpetur på tredemøllen om bord. Han følte seg i fin form, og gledet seg selvfølgelig til å forlate romfergen for å treffe sin familie.
Neste dag gikk også delvis med til pakking av utstyr samtidig med at man testet at vingeflater, «flaps» og styring var i orden før landingen neste dag.
Grunnet lavt skydekke over KSC ble landingen utsatt ett jordomløp, slik at bremsemotorene ble avfyrt klokken 14.22. Avfyringen, som varte i tre minutter og fjorten sekunder, fant sted over den sydlige delen av Det indiske hav. Atlantis ble bremset opp slik at hun falt tilbake i Jordens atmosfære. Tretti minutter etter avfyringen kunne astronautene virkelig føle virkningen av Jordens atmosfære idet de fløy nord av Hawaii over Stillehavet i en høyde av 122 km over jordoverflaten.
Idet romfergen nærmet seg KSC fløy hun inn fra nordvest til sydøst. TV-seerne fikk øye på Atlantis idet hun var 109,4 km fra rullebanen i en høyde av 23 km og med en hastighet på 2091 km/t. Precourt og Collins satte Atlantis ned på rullebane 33 ved KSC klokken 15.27.44 den 24. mai 1997 etter nok en fantastisk ferd.
Den 84. romfergeferden, som igjen var den 115. bemannede amerikanske romferden, hadde tilbakelagt 144 omløp rundt Jorden med en varighet på 9 dager 5 timer, 19 minutter og 56 sekunder.
Jerry Linenger, som hadde oppholdt seg 132 dager i rommet, hvorav 122 dager, 4 timer og 30 minutter om bord i Mir, var nå endelig tilbake på Jorden, og han gikk for egen maskin ut av romfergen tre kvarter etter landingen. For Linenger stod flere medisinske tester på programmet, blant annet undersøkelse av lungene for å finne ut om de var blitt skadet som en følge av kjølesystemlekkasjen om bord i Mir i april. Stoffet etylenglykol hadde lekket ut, men man kunne ikke finne noen tegn på skader i hans lunger under prøvene.
På en pressekonferanse etter ankomsten til Houston kunne Linenger fortelle mer detaljert om brannen om bord i Mir den 23. februar. Den var mer alvorlig enn først rapportert i og med at den hadde vart i 14 minutter, og han kunne også tilføye at over én meter lange flammer hadde stått ut av litiumperkloratbeholderen. Situasjonen var nok mer alvorlig enn først antatt, men heldigvis gikk det bra, og Linenger kunne konstatere at han hadde fått lov til å være med på en ferd som ble veldig «innholdsrik» etter hvert.
Med Atlantis vel tilbake kunne forberedelsene til STS-86 og den syvende sammenkoblingen begynne. På denne ferden skulle den kvinnelige astronauten Wendy Lawrence etter planen overta rollen til Mike Foale. STS-86 skulle imidlertid vise seg å bli en litt annerledes ferd enn opprinnelig planlagt.
| 
