STS-86: Mir får nødvendig utstyr
Av Ivar Johansen
|
Artikkel publisert i Nytt om Romfart, 27. årgang, nummer 104, oktober-desember 1997, sidene 31-36 av Norsk Astronautisk Forening/www.romfart.no.
|
Skriv ut
Tips bekjent
|
Tiden går fort her i verden, også i romfartssammenheng. Samarbeidet mellom NASA og RSA (Russian Space Agency) om romfergeprogrammet og sammenkoblingene med romstasjonen Mir nærmer seg slutten.
Det hele startet med planer om ti sammenkoblinger totalt, men før man kom i gang med den første, STS-71, sommeren 1995, var dette tallet nede i syv. Litt senere, etter å ha vurdert tekniske og vitenskapelige sider ved programmet, samtidig som man kikket på planene for den internasjonale romstasjonen, justerte man tallet opp igjen, denne gangen til ni sammenkoblinger.
Atlantis har fått en spesiell status i Russland, ikke bare på grunn av at hun frem til denne ferden hadde besøkt Mir seks ganger for utveksling av både kosmonauter og astronauter. Tatt i betraktning alle forsyningene som Atlantis har hatt med seg og den turbulente situasjonen som har preget Mir spesielt i år, så vil jeg nok velge å si at Atlantis har gjort mer nytte for seg enn det som opprinnelig var planen.
Med seks sammenkoblinger bak seg har hun bekreftet at romfergeprogrammet har fått en destinasjon i bane, og med STS-86 som sin syvende og siste individuelle sammenkobling styrket hun sin plass som Mirs livsnerve i den senere tid. Man kan bare spekulere på Mirs status i dag uten disse sammenkoblingene. Med den store aktiviteten rundt Mir har man kommet opp i situasjoner som man har lært veldig, veldig mye av. STS-86 ble før starten en ferd som skapte mye debatt både i den amerikanske Kongressen og i NASA.
Det ble tatt noen viktige beslutninger på høyt nivå bare noen timer før oppskyting, og ser man tilbake i romfergeprogrammets historie har vel ikke publikums interesse og engasjement vært så stor som nå, i kjølvannet av alt det uforutsette som har skjedd om bord i Mir den siste tiden. For NASAs del har nok dette bare styrket romfergeprogrammet som helhet, der alle har bidratt med løsninger og avgjørelser for positivt utfall. Denne aktiviteten i kulissene på bakken munnet ut i en ferd som ble noe kontroversiell før start, men som i det store og det hele brakte balanse i «regnskapet» for jernbanestasjonen i rommet, Mir.
Én for stor - én for liten
Samarbeidet med russerne krever mye av den enkelte astronaut/kosmonaut med hensyn til språkbarriere, kulturforskjeller, endring i levesett og så videre. Språkbarrieren var nok kanskje den største utfordringen da romferge/Mir-konseptet ble planlagt i 1992, men det er også andre ting som må tas hensyn til.
Det at man er for stor eller for liten til bokstavelig talt å passe inn i miljøet rundt seg er jo noe man ikke kan noe for, og i så henseende ble mannskapet på STS-86 en spesiell besetning.
La oss først se på ferdspesialist 2, Scott E. Parazynski, og planene for ham slik de var etter STS-66 i 1994. Etter denne ferden ble han tatt ut som reserve for den tredje amerikanske astronauten (Jerry Linenger), som skulle bemanne Mir over en periode på fire måneder. Selv skulle Parazynski være den femte amerikaneren på langtidsopphold i Mir. Men her ble det etter hvert forandringer.
Parazynski dro til Gagarin treningssenter for kosmonauter i Stjernebyen utenfor Moskva sammen med Linenger i slutten av mai 1995. Innimellom alle russisktimene trente man her i Mir- og Sojuz-simulatorer, og astronautene hadde en spennende tid sammen. I oktober samme år ble det klart at Parazynskis sittehøyde inne i Sojuz-kapselen, som i nødstilfelle skulle fungere som en livbåt dersom man måtte evakuere romstasjonen, var for høy. Med en høyde på 189 cm ble han trukket ut av treningen i Stjernebyen og fortsatte treningen for STS-86 i Houston som ferdspesialist. Michael Foale overtok Parazynskis plass i Stjernebyen, samtidig som rekkefølgen for de amerikanske gjesteastronautene etter Shannon Lucid ble endret.
For ferdspesialist 4, Wendy B. Lawrence, ble det også et avbrutt opphold i Stjernebyen. Hun dro dit for å trene slik at hun kunne avløse Michael Foale om bord i Mir via Atlantis og STS-86.
I løpet av denne perioden skjedde det mye turbulent om bord i Mir (se artikkelen Helserapport for den aldrende romstasjonen Mir i Nytt om Romfart nummer 103, 1997, sidene 24-29), noe som for de fremtidige planene om bord i Mir tilsa at astronauten som skulle overta etter Foale måtte være kvalifisert til å bruke den russiske romdrakten av typen Orlan for å arbeide utenfor Mir.
Lawrence var for liten av vekst til denne romdrakten, og astronaut David A. Wolf, som egentlig skulle avløse Lawrence på STS-89, og som var hennes reserve for STS-86, overtok så hennes plass i Stjernebyen og fortsatte treningen for sin nye ferd, STS-86. Lawrence returnerte til Houston og gikk inn som vanlig besetningsmedlem for STS-86. Litt omveltning for de berørte astronautene, men til Mir skulle de i alle fall, selv om oppgavene ble noe annerledes enn først planlagt. Parazynski skulle ifølge de nye planene ut på en arbeidsøkt, eller EVA (Extra Vehicular Activity), sammen med sin russiske kollega Titov på den forestående ferden, mens Lawrence skulle være ansvarlig for overføringen av forsyninger fra Atlantis til Mir sammen med Wolf.
Forberedelser
«Romstasjonsbussen» Atlantis ble den 24. mai tauet til OPFs (Orbiter Processing Facility) hangar 3 etter at STS-84 og den sjette sammenkoblingen med Mir var avsluttet med en landing på KSC bare noen timer i forveien.
Etter at nyttelasten, som logisk nok ble den samme for STS-86, hadde gjennomgått en grundig sjekk og litt oppjustering, nærmet Atlantis seg transport over til VAB (Vehicle Assembly Building).
Artikkelforfatteren hadde den store glede å tilbringe to timer «sammen med Atlantis» den 23. juli inne i OPFs hangar 3 hvor han fikk lov til å se i detalj på de ulike komponentene under buken på denne fantastiske fuglen. Jeg kunne telle at man hadde skiftet ut et tyvetalls varmeisolerende klosser, og av en tekniker fikk jeg forklart den omstendelige prosessen dette er. Midt under Atlantis, ved hovedhjulene, fikk jeg forklart litt om hydraulikk, bremser og dekk samt belastninger på de enkelte systemer under landing og oppbremsing på bakken. Litt lenger bak stoppet vi opp og tittet på to åpne luker som avslørte mottaksapparatet for drivstoffet fra den store drivstofftanken som ledes videre via turbopumpene og ut til de tre hovedmotorene. Ja, av og til kan kanskje en bilmotor virke noe innviklet, men dette var bare helt utrolig.
Motstandere av amerikanernes romfergeprogram har karakterisert romfergens fremdriftssystem som gammeldags. Disse burde saktens få se dette i detaljer, for jeg må ærlig talt innrømme at jeg ble meget imponert. Det er så mange brikker som skal fungere samtidig innenfor et meget strengt toleransenivå når denne storfuglen forlater Moder Jord at man blir helt stum av beundring.
Når man rusler under en slik romferge, er det mange tanker som farer gjennom hodet på en, og det at nettopp denne hadde koblet seg til Mir seks ganger og hatt med seg erstatningsromfarere av både amerikansk og russisk nasjonalitet var rart å tenke tilbake på. Jeg spurte om å få lov til å ta på Atlantis, og etter å ha blitt geleidet bort til et av hovedhjulene, kunne jeg legge hånden på dekket og lukke øynene.
Bildene fra de forskjellige sammenkoblingene med Mir strømmet gjennom hodet mitt i noen sekunder og følelsen av å kunne være så nær fikk meg «nesten i vektløs tilstand». Så nær, men likevel så fjern, kan man saktens si. Det var STORT å få lov til å «klappe» henne, og neste gang, Atlantis, kanskje kan jeg få lov til å titte ned i ditt dyrebare lasterom...?
«Min kjære romferge» ble transportert over til VAB den 11. august, og utrullingen til oppskytingsplattform 39A med påmontert drivstofftank (identifikasjonsnummer ET-88) og settet med faststoffraketter (BI-090) fant sted syv dager senere. Astronautene gjennomførte en tørr nedtelling og evakueringsprosedyrer den 9. og 10. september før de returnerte til Houston om bord i sine T-38 jetfly den 11.
De siste forberedelser i simulatoren kunne ta til, og astronautene kunne se frem mot oppskytingen, som nå var berammet til sen kveldstid den 25. september 1997 lokal Florida-tid.
Først politikk, så oppskyting
Når det gjelder nyttelasten for STS-86 vil jeg henvise til artikkelen om STS-84 litt lenger foran i bladet. Her nevnes bare kort at denne syvende romfergeferden i år har med seg Spacehab-modulen for niende gang og at STS-86 er den femte av seks romferge/Mir-ferder som har med seg denne modulen, samtidig som det er fjerde gangen at dobbeltmodulen er med.
STS-86, som i romfartskretser omtales som Shuttle/Mir Mission 07, vil denne gangen ha med seg 3029 kg vann og annet materiell til Mir. Dette er 861 kg mer enn på STS-84, og av alt materiellet denne gangen utgjør vann 635 l og russiske forsyninger, blant annet en ny hoveddatamaskin, 1814 kg, mens amerikansk vitenskapelig utstyr beslaglegger 468,5 kg. Blant de russiske forsyningene er mat, hygieniske artikler, klær, film, syv batterier for lagring av elkraft fra Mirs solcellepaneler samt nok en omformer.
Atlantis skulle også denne gangen ha med seg en stabiliseringsgyro til Mir og, ikke å forglemme, David Wolfs konturformede Sojuz-sete samt trykkdrakten hans av typen Sokol. Romfergen skulle i retur ta med seg en navigasjonsenhet, tomme matcontainere, Mike Foales Sojuz-sete pluss en del annet utstyr.
Fra Jerry Linenger forlot Mir til oppskytingen av Atlantis og STS-86 har det skjedd mye om bord i Mir, noe Mike Foale har beskrevet som et eventyr samtidig som det også har skjedd en del dramatiske og uforutsette ting. (Dette er belyst i artikkelen Helserapport for den aldrende romstasjonen Mir i Nytt om Romfart nummer 103, 1997, sidene 24-29, og jeg kommer således ikke inn på dette her).
Dette har selvfølgelig startet en debatt om sikkerheten om bord i Mir internt i NASA og ikke minst i den amerikanske Kongressen. Kongress-representant og republikaner fra Wisconsin, F. James Sensenbrenner, som leder Kongressens vitenskapskomité, mente at NASA kunne fortsette sammenkoblingsferdene med Mir, men ikke plassere flere amerikanske astronauter om bord i stasjonen for lengre opphold. Demokraten George Brown i samme komité fra California delte Sensenbrenners syn, og det ble nedsatt forskjellige kommisjoner som skulle vurdere sikkerheten om bord i Mir.
Tidligere Apollo-veteran og astronaut, nå pensjonert generalløytnant i det amerikanske flyvåpenet, Thomas Stafford og direktøren ved Johnson Space Center (JSC) i Houston, George W. S. Abbey, var med i en kommisjon, og en høring med NASAs generalinspektør for sikkerhet, Roberta L. Gross, i spissen ble satt i gang. Her ble alle de uforutsette tingene som hadde skjedd om bord i Mir siden februar i år belyst, og NASAs sjef for romferge/Mir-programmet, astronaut Frank Culbertson, måtte svare for seg om sitt syn på denne sikkerheten. Han hadde med seg astronaut Shannon Lucid, som tilbragte 188 døgn om bord i Mir i 1996, under denne høringen, men hun var bare til stede som en slags støtte for Culbertson, og ble ikke utspurt om sitt syn på saken. Den skriftlige rapporten fra Stafford og Abbey skulle foreligge 22. september, bare tre dager før planlagt oppskyting, samtidig som visepresident Al Gore og NASA-sjef Daniel Goldin var på besøk i Moskva for også å drøfte sikkerheten med den russiske statsministeren Viktor S. Tsjernomyrdin. Her kom selvfølgelig også Valerij Rjumin, sjef for den russiske delen av samarbeidsprogrammet, på banen med følgende kommentar: «Det ville ikke være mye klokt å avbryte dette sammenkoblingsprogrammet nå. Det vil skape en situasjon hvor dere amerikanere kan oppfattes som »solskinnsastronauter«, og med en gang noe går galt så drar man seg ut av programmet og opp i fjellene! Dette samarbeidet har mange sider, og vi har så langt lært mye av det som har gått galt med tanke på den internasjonale romstasjonen i fremtiden!»
Det var mange meninger og mye korridordiskusjon rundt omkring i amerikansk og russisk romfartsmiljø i dagene frem mot STS-86, og etter at Goldin og Gore kom tilbake fra Moskva den 25. september kunne NASA-sjefen kunngjøre at programmet skulle fortsette som planlagt. Dette skjedde klokken 16.00 norsk tid, drøye tolv timer før planlagt oppskyting. Spennende var det for oss som fulgte med, og for astronautene, som akkurat da sov i mannskapskvarteret på KSC, var utfallet en meget god nyhet å våkne til. (Skjønt det spørs hvor godt de sov når så mye stod på spill.)
Astronautene gjennomgikk sine vanlige rutiner på oppskytingsdagen før de forlot O&C-bygningen (Operations and Checkout Building) klokken 00.44 norsk tid den 26. september. En halv time senere, vel ute på oppskytingsplattform 39A, inntok de sine plasser om bord i Atlantis én etter én før romfergens luke ble stengt klokken 02.29 norsk tid. Nedtellingen gikk sin forskriftsmessige gang, og via CNN kunne man høre Bruce Buckingham ved presse- og mediakontoret ved KSC telle ned Atlantis til sitt syvende møte med Mir.
Atlantis løftet seg mot en klar og fin kveldshimmel lokal tid (klokken 04.34.19.058 norsk tid), og hennes 20. individuelle ferd, og den 87. romfergeferden totalt, var innledet.
Sammenkobling og spasertur
Oppskytingen kunne følges i mange minutter mot den mørke og klare kveldshimmelen der Atlantis programmessig klatret opp mot sin bane med en ekvatorvinkel på 51,6°. Om bord i Mir fulgte man med på direkten via det russiske kontrollsenteret i Kaliningrad, og det ble rapportert at Mike Foale var et eneste stort smil med tårer i øynene der han nå visste at besøk var på vei. Og hvilket besøk! Med et mannskap på syv om bord i Atlantis og tre om bord i Mir var det nok en gang folksomt i rommet: Seks amerikanere, tre russere og en franskmann.
Man kunne nå aktivisere systemene om bord i Atlantis, og etter planen innledet mannskapet sin første soveperiode på åtte timer fem timer etter oppskyting. Spacehab-modulen var nå aktivisert, og en del av de sekundære eksperimentene, som ikke måtte ha tilsyn rent fysisk, ble startet.
Møte- og sammenkoblingssekvensen gikk inn i de siste timer på ferdens andre dag, og selv om man denne gangen benyttet seg av en ny, optimalisert utgave av møtesekvensen, «plus R-bar», hvor Atlantis innleder sin avsluttende innflyvning mot Mir i en avstand av 183 m under selve romstasjonen, var denne «balletten» i rommet veldig lik det vi har vært vitne til før. Det å følge med direkte på en slik sammenkobling er like spennende hver gang, og klokken 21.58 norsk tid den 27. september var Atlantis og Mir atter en gang gjenforent ute i verdensrommet, 390 km over jordoverflaten.
Ti minutter senere ble sammenkoblingsringen APDS aktivisert, og menneskets tyngste struktur i rommet, med en masse på i underkant av 270 tonn, var et faktum, nå for syvende gang. Etter at tunnelseksjonene var satt under trykk kunne luken mellom de to romfartøyer åpnes, og klokken 01.54.11 norsk tid den 28. september kunne kommandør James Wetherbee på STS-86 og kommandør Anatolij Solovjov på Mir-24 håndhilse på hverandre inne i sammenkoblingsmodulen. Nå stod fem dagers lossing og lasting samt felles arbeid for døren, og for Chrétien og Titov var det nok litt rart å være tilbake om bord i Mir, også denne gangen sammen. Titov tilbrakte et helt år om bord i Mir i 1988, mens Chrétien tilbrakte tre uker sammen med Titov på slutten av dennes opphold.
Den 1. oktober, mens Solovjov og Vinogradov skiftet ut sin noe turbulente hoveddatamaskin med en ny som Atlantis hadde med seg, ble Mirs 12 stillingskontrollgyroer slått av. Atlantis sørget nå for at romferge/Mir-komplekset ikke kom ut av stilling mens den ny datamaskinen ble montert. Samtidig ble Mirs solcellepaneler rettet mot Solen, slik at elektrisitet ble generert.
Etter at datamaskinen var på plass, ble ny programvare installert. Det tok «fire omløp rundt Jorden», før Mir og hennes 12 gyroer igjen var operative. Mens dette pågikk var Scott Parazynski og Vladimir Titov på vei ut i romfergens lasterom idet Atlantis fløy over Iran, og dette markerte at det var første gang en russer iført en amerikansk romdrakt utførte arbeide i romfergens lasterom. Begge to hadde også på seg den lille og meget anvendelige manøvreringsenheten SAFER (Simplified Aid for EVA Rescue) som tidligere er blitt benyttet ble på STS-64 og STS-76.
Denne gangen skulle de første produksjonsutgavene av enhetene testes ut mens Parazynski og Titov stod godt forankret på fotplattformer i lasterommet. Hovedformålet med arbeidsøkten var å hente fire koffertlignende eksperimentpakker kalt MEEP (Mir Environmental Effects Payload) som ble utplassert på sammenkoblingsmodulens eksteriør under STS-76 i mars 1996. Disse nyttelastene, som NASAs Langley Research Center i Hampton, Virginia, er ansvarlig for, vil gi oss en del indikasjoner på hvordan miljøet i bane rundt Jorden er med tanke på den kommende internasjonale romstasjonen.
En fem timers økt ble avsluttet da Titov og Parazynski beveget seg inn i den eksterne luftslusen ute i lasterommet til Atlantis 15 minutter over midtnatt norsk tid den 2. oktober.
Frakobling og landing
Ett døgn senere ble luken mellom de to romfartøyene lukket, og etter en hvileperiode på åtte timer på begge sider kunne forberedelsene til frakobling begynne. Med Wolf om bord i Mir og Foale tilbake i Atlantis koblet romfartøyene seg fra hverandre den 3. oktober, og detaljert fotografering av Mir, spesielt den ødelagte Spektr-modulens radiator- og solcellepaneler, kunne begynne. Pilot Bloomfield fløy Atlantis rundt Mir så nær han kunne, samtidig som luft ble pumpet inn i den lufttomme Spektr-modulen.
Fra Atlantis kunne man nå se at partikler sivet ut ved festepunktet til Spektrs ødelagte solcellepanel, og et hull på størrelse med et vanlig frimerke kunne så smått skimtes. En hette som Atlantis hadde med seg opp til Mir, og som Parazynski og Titov festet til Mirs eksteriør den 1. oktober, vil på nyåret bli montert slik at denne lekkasjen forhåpentligvis vil bli tettet.
Neste dag, den 4. oktober, kunne vi alle markere at det var 40 år siden oppskytingen av Sputnik 1, historiens første satellitt, som hadde en masse på 83,5 kg. Dette ble også markert om bord i Atlantis og Mir, og som Solovjov sa: «Takket være Sputnik 1 har vi i dag en romstasjon med permanent bemanning av kosmonauter og astronauter og et fantastisk romfartøy som Atlantis.» Ja, det har skjedd mye interessant i rommet siden 4. oktober 1957.
På grunn av lavt skydekke ved KSC ble landingen utsatt i ett døgn, og den 6. oktober klokken 23.55.09 norsk tid satte hovedhjulene til Atlantis seg ned på rullebane 15 ved SLF (Shuttle Landing Facility) etter 170 omløp rundt Jorden og nesten 11 døgn. Mike Foale var tilbake på Jorden etter 145 dager i rommet, hvorav 134 ble tilbrakt om bord i Mir, en romstasjon som hadde fått nytt liv takket være en ny datamaskin og nye forsyninger.
Den 5. oktober ble Progress M-36 skutt opp fra Bajkonur-kosmodromen, og denne koblet seg til Mir tre dager senere. Fartøyet hadde blant annet med seg nok en ny datamaskin. Sammenkoblingen ble en dag forsinket da frakoblingen av Progress M-35 ble hindret grunnet en låsekrok som kosmonautene hadde glemt å løsne. Men ting begynner virkelig å falle på plass om bord i Mir, og den 20. oktober gjennomførte Solovjov og Vinogradov en arbeidsøkt inne i den ødelagte Spektr-modulen. Her la de opp nye kontrollkabler for modulens solcellepaneler.
Kosmonautene hadde det meget trangt inne i modulen, der de iført sine romdrakter jobbet i 6 timer og 38 minutter. David Wolf holdt seg om bord i Sojuz-romfartøyet av sikkerhetsmessige grunner. Arbeidsøkten var meget vellykket, likeså to seks timers utflukter 3. og 6. november hvor man blant annet fininnstilte romstasjonens solcellepaneler og skiftet ut et gammelt solcellepanel på Kvant 1.
5. januar 1998 skal Solovjov og Vinogradov utenfor Mir for å forsøke å reparere lekkasjen i Spektr. 9. januar skal Solovjov og Wolf hente inn eksperimenter fra på stasjonens utside. Senere i januar er det meningen at Solovjov og Vinogradov skal fortsette med Spektr-reparasjonene.
Atlantis har altså koblet seg til Mir hele syv ganger, og den 10. november ble hun, fastspent på NASAs 747, fløyet til California, hvor en oppgraderingsperiode på et drøyt halvår tar til. Hennes neste ferd vil være STS-92 i januar 1999, og oppdraget er å montere komponenter på den internasjonale romstasjonen.
| 
