Nye ESA-astronauter

Av Per Olav Sanner

25. mars i år godkjente rådet i European Space Agency (ESA) en plan for å etablere et felleseuropeisk astronautkorps. Dette fremgår av en pressemelding fra ESA. ESA har siden 1978 hatt et astronautkorps bestående av representanter fra flere av medlemslandene, men noen av landene har i tillegg opprettet egne, nasjonale korps.

Frankrike, Tyskland og Italia, ved de respektive romorganisasjonene Centre National d'Etudes Spatiales (CNES), Deutsche Forschungsanstalt für Luft- und Raumfahrt (DLR) og Agenzia Spaziale Italiana (ASI), grunnla sine korps i henholdsvis 1980, 1982 og 1989, og disse skal nå gradvis slås sammen med ESAs.

Sammenslåingen skal være fullført sommeren 2000, og ESA skal da ha totalt 16 astronauter i stallen sin. Frankrike, Tyskland og Italia får antagelig fire astronauter hver, mens de øvrige plassene skal fylles av folk fra de øvrige medlemslandene. Fordelingen gjenspeiler størrelsen på de økonomiske bidragene fra de enkelte medlemsland til ESA. Fire av de nye ESA-astronautene skal starte ferdspesialistutdanning i USA til høsten.

Fra før av har ESA fire aktive astronauter, som alle er utdannet som ferdspesialister på den amerikanske romfergen. Sveitseren Claude Nicollier har allerede fløyet tre ferder med denne, franskmannen Jean-François Clervoy to. Spanjolen Pedro Duque skal delta på STS-95 til høsten, og svensken Christer Fuglesang kan regne med å få sin første ferd i rommet rundt årtusenskiftet. Tyskeren Thomas Reiter, som har et seks måneders opphold i den russiske romstasjonen Mir bak seg, har permisjon frem til 1999 for å fortsette sin karriere i det tyske flyvåpenet. Reiter og Fuglesang er begge utdannet som ferdingeniører for Sojuz/Mir, mens Duque har utdanning som forskerkosmonaut. Han har også gjennomført trening som nyttelastspesialist for romfergen. Reiter er i tillegg kvalifisert til å ha kommandoen på et Sojuz-fartøy under tilbakevending fra rommet. Dette er en viktig funksjon, da Sojuz de første årene skal fungere som livbåt for den internasjonale romstasjonen.

Det er ikke kjent hvilke CNES-, DLR- og ASI-astronauter som skal overføres til ESA, men det er rimelig å gå ut fra at man vil prioritere folk som allerede er utdannet som ferdspesialister på romfergen, slik at disse så å si umiddelbart er klare for oppdrag.

Franskmennene Jean-Loup Chrétien, Michel Tognini og Philippe Perrin er utdannet som ferdspesialister. Chrétien har fløyet tre ferder i rommet, blant dem én med romfergen. Imidlertid har han gitt uttrykk for at han ikke kommer til å fly igjen (han er 59 år), så han er neppe aktuell for ESA. Tognini har fløyet én gang, og får sin første romfergetur med STS-93 i januar 1999.

Tyskeren Gerhard Thiele og italieneren Umberto Guidoni er også ferdspesialister og er temmelig sikre kandidater. Guidoni har fløyet som nyttelastspesialist på romfergen, og Thiele har vært reserve i samme funksjon.

ESA regner med å plukke ut noen nye astronauter i tillegg til dem som overføres fra andre korps. Man vil, på grunn av manglende tid til å gjennomføre lange og dyre uttaksprøver, rekruttere disse blant de 19 kandidatene som ikke kom gjennom det siste nåløyet i ESAs forrige uttaksrunde i 1992 (da seks kandidater ble plukket ut). Blant de 19 er nordmannen Thomas Gaute Einevoll.

Per Torbo ved Norsk Romsenter opplyste 27. april til Nytt om Romfart at Einevoll var blitt kontaktet av Romsenteret for å høre om han kunne tenke seg å være Norges kandidat igjen, men at han takket nei grunnet andre planer. Dermed blir det ingen norsk astronaut i denne omgangen heller, men fra 2002 av vil ESA gjenoppta sitt vanlige mønster med rekruttering fra samtlige medlemsland, og da skulle Norge igjen ha alle muligheter.

Bakgrunnen for den forestående sammenslåingen er sammensatt. For det første har ESA kommet frem til at det nåværende antallet astronauter ikke er stort nok til å oppfylle ESAs forpliktelser på et stort antall romfergeferder i forbindelse med byggingen og driften av den internasjonale romstasjonen. ESAs folk skal fly stadig oftere i årene fremover, og det er ikke nok tid til å utdanne nye kandidater fra grunnen av. Derfor er det en fordel for ESA å kunne overta erfarne folk, hvorav flere allerede har vært i rommet.

For det andre har CNES, DLR og ASI innsett at opprettholdelsen av egne astronautkorps i tillegg til deltagelsen i ESA er for kostbart i lengden, og at ressurser kan spares på å utdanne og basere alle europeiske astronauter på ett sted (Köln i Tyskland).

For det tredje er det innen rammene av CNES', DLRs og ASIs bilaterale avtaler med USA og Russland ikke nok ferdmuligheter til å sysselsette alle de nåværende astronautene deres, mens det er god bruk for dem i ESA. Frankrike har i dag åtte til ti astronauter, Tyskland omtrent fem og Italia tre.

Når Frankrike, Tyskland og Italia i utgangspunktet valgte å rekruttere egne astronauter, skyldtes det at landene fra slutten av 1970-tallet innledet et omfattende romsamarbeid med USA og/eller Sovjetunionen/Russland. Her var det naturlig å bidra med besetningsmedlemmer til ferder hvor vitenskapelige eksperimenter fra de enkelte land skulle være med, og det er neppe til å komme fra at det også lå en del politisk prestisje i å ha egne statsborgere i rommet. Dagens politiske og - ikke minst - økonomiske virkelighet har imidlertid endret forutsetningene for denne praksisen.

Tekster til illustrasjoner brukt i artikkelen

Et internasjonalt utvalg romfarere på ett brett. Snart er flere av dem også under samme arbeidsgiver. Fra venstre Valerij Poljakov (Den russiske romorganisasjonen RKA, sluttet), Reinhold Ewald (DLR), Jean-Pierre Haignere (CNES), Aleksandr Lazutkin (RKA), Claudie André-Deshays (CNES), Vasilij Tsiblijev (RKA), Pjotr Klimuk (RKA, sluttet), Ulf Merbold (ESA), Valentina Teresjkova (RKA, sluttet), William Shepherd (NASA), Jurij Gidzenko (RKA) og Hans Wilhelm Schlegel (DLR). (Det russiske hus for kultur og vitenskap, Berlin)