John Glenn flyr igjen

Av Per Olav Sanner

15. januar 1998 kunngjorde NASA-administrator Daniel Goldin på en godt annonsert pressekonferanse i Washington D.C. at tidligere astronaut John H. Glenn vil delta på en ny romferd i løpet av høsten. Glenn ble 20. februar 1962 den første amerikaner i bane rundt Jorden.

Ferden med romkapselen Friendship 7 varte bare i rundt fem timer, men Glenn ble sikret en tilnærmet evig plass i historiebøkene, og han er, ved siden av Jurij A. Gagarin og Neil A. Armstrong, blant verdens mest kjente romfarere. Glenn skal delta på den ti dager lange STS-95-ferden med romfergen Discovery i månedsskiftet oktober-november 1998. Han skal være nyttelastspesialist om bord og delta i medisinske eksperimenter som kan kaste lys over fysiologiske endringer i verdensrommet og aldringsprosesser.

I ett eksperiment skal man studere hvordan opphold i rommet påvirker søvnrytmer. Søvnløshet er en velkjent plage både blant astronauter og eldre mennesker, og man håper å avdekke noen av årsakene til dette. Glenn og tre andre av astronautene om bord vil få sine søvnrytmer kartlagt både før, under og etter ferden. De skal føre loggbok over hvordan de sover og avgi urinprøver for å muliggjøre måling av nivået av søvnmiddelet melatonin i kroppen deres. Om natten vil de være utstyrt med instrumenter som måler hjernebølger og muskelaktivitet mens de sover. Om dagen skal de gjennom tester for å undersøke korttidshukommelse, humør og eventuell søvnighet. Testene er en videreføring av omtrent identiske prøver som ble gjennomført på STS-90/Neurolab-ferden i april 1998.

I et annet eksperiment skal man undersøke hvilken rolle visse proteiner spiller i nedbrytingen av muskler i vektløshet. En teori går ut på at opphold i rommet øker mengden av stresshormoner i kroppen, hvilket fører til at proteinene som musklene er bygget opp av brytes ned raskere. Tidlig i ferden vil astronautene avgi urin- og blodprøver før de tar piller med aminosyrer. Slike prøver vil også bli tatt senere under ferden og etter landingen, og skal bidra til å vise hva som skjer med proteinene og stresshormonene.

I tillegg til dette skal Glenn delta i arbeidet med andre eksperimenter om bord. Han har også til oppgave å stå for mye av fotodokumentasjonen og å ta seg av merking og lagring av prøvemateriale fra eksperimentene.

Hvem er John Glenn?

Glenn var 40 år gammel, og verdens til da eldste astronaut (!), da han fløy sin første ferd i 1962. På forhånd var en del folk i medisinske kretser bekymret for at han var i eldste laget. Da sovjeterne Jurij Gagarin og Gherman Titov i løpet av 1961 fløy henholdsvis ett og 17 omløp rundt Jorden, var de bare 25 og 27 år gamle, og det gikk rykter - som senere ble bekreftet - om at Titov hadde følt seg uvel under deler av sitt opphold i bane. Han var den første romfarer som ble rammet av den etter hvert så kjente romsyken. Amerikanerne Alan Shepard og Virgil Grissom, som også hadde fløyet i rommet i 1961, hadde fulgt ballistiske baner som kun ga dem noen få minutter i vektløshet, og de medisinske dataene fra disse ferdene kunne ikke fortelle mye om hvordan et menneske ville reagere på vektløshet over tid.

Glenn gjennomførte sin ferd på en utmerket måte. Han opplevde ingen helseproblemer, og uttalte i 1963 at han gjerne ville fly i rommet igjen og at det neppe var nødvendig med noen aldersgrense for astronauter så lenge de holdt seg i form og oppfylte helsekravene.

Imidlertid ble det ingen ny ferd på Glenn. De fleste av de andre astronautene som var blitt plukket ut sammen med ham i 1959 ble raskt overført til arbeid i Gemini-programmet. Glenn ble i etterkant av ferden med Friendship 7 overført til Apollo-programmet, med nærmeste teoretiske ferdmulighet flere år unna. I realiteten hadde han ingen utsikt til flere ferder. Grunnen var at president John F. Kennedy hadde beordret NASA til ikke å la ham fly i rommet igjen.

Kennedy innså umiddelbart etter Glenns ferd omfanget av heltestatusen Glenn fikk i USA og verden for øvrig. Glenn ble også en god venn av presidenten og hans familie, og han delte presidentens politiske synspunkter. Det er godt mulig at Kennedy tenkte fremover mot presidentvalgkampen i 1964 og på effekten en eventuell støtte fra Glenn kunne få for hans sjanser til å bli gjenvalgt. I lys av dette er det lett å forstå at Kennedy ikke ville ta sjansen på at Glenn skulle omkomme under en ny romferd. Kennedy hadde antagelig også i tankene at det ville være katastrofalt for USAs selvbilde om landet i det teknologiske kappløpet med Sovjetunionen skulle miste sitt kanskje fremste symbol på at det var i ferd med å ta igjen det sovjetiske forspranget i verdensrommet. Glenn fikk ikke vite om dette før senere, men han innså gradvis han at han neppe ville få flere romferder, og sluttet i NASA 16. januar 1964.

Hans neste mål var å komme inn i det amerikanske Senatet. Kennedy hadde før sin død 22. november 1963 oppfordret ham til å prøve akkurat dette. Dessverre satte et fall 26. februar 1964 en stopper for Glenns politiske ambisjoner. Han slo hodet i fallet, og trakk seg fra valgkampen fordi han trengte flere måneder for å komme seg igjen. 1. januar 1965 sluttet han i marinekorpset, som han hadde vært medlem av siden andre verdenskrig. I februar samme år begynte han å arbeide som konsulent for NASA, men hovedsakelig arbeidet han de neste fem årene som representant for Royal Crown Cola. Han satt også i styret for flere andre selskaper.

I 1970 gjorde Glenn et mislykket forsøk på å bli nominert som Ohio-demokratenes kandidat til Senatet, men i 1974 seiret han med klar margin. Han gjorde seg tidlig bemerket som en effektiv stemmesanker for sine saker, til tross for manglende politisk erfaring. Han ble vurdert som visepresidentkandidat av Jimmy Carter før valget i 1976. I 1984 forsøkte Glenn å bli demokratenes kandidat i presidentvalget, men han ga seg før nominasjonsmøtet på grunn av utilstrekkelig oppslutning. De senere årene har hans politiske virksomhet vært preget av arbeid for opprydding av spesialavfall ved nedlagte militærbaser og en solid innsats i kampen for å hindre spredning av atomteknologi til våpenbruk. Glenns fjerde periode i Senatet utløper i begynnelsen av 1999, og han kunngjorde i begynnelsen av 1997 at han ikke ville stille til gjenvalg.

Glede og skepsis

I kjølvannet av Goldins kunngjøring ble store deler av USAs opinion grepet av en ny Glenn-feber som også har smittet over på en god del av verden for øvrig. Den jevne amerikaner syntes stort sett det var glimrende at den snart 77-årige Glenn får en ny romferd, drøyt 36 år etter hans første. Glenn nyter stor respekt nasjonalt og internasjonalt, og en gjennomgangstone i synspunktene på hans retur til verdensrommet er at han fortjener en ny ferd ettersom han i sin tid ble satt på bakken av politiske hensyn.

Politiske hensyn er imidlertid også fokus for kritikken mot at Glenn skal ut i rommet igjen. Kritiske røster, særlig blant republikanerne, mener at president Bill Clinton har presset NASA til å la Glenn fly som takk for hans aktive, politiske støtte. Både Glenn og NASA benekter dette, og viser til de vitenskapelige begrunnelsene for å la ham delta.

Glenn har i flere år vært engasjert i spørsmål knyttet til aldring, og har fulgt med på forskningen på området, blant annet ved å holde kontakt med forskere ved National Institutes of Health. Sommeren 1996 tok han formelt kontakt med NASA og foreslo seg selv som «forsøkskanin», men det var først sommeren 1997 at media begynte å skrive om prosjektet.

På det tidspunktet hadde NASA allerede planlagt å utføre eksperimenter innenfor dette og andre områder både på STS-90/Neurolab og STS-95, men organisasjonen var ikke villig til å si noe om Glenns eventuelle deltagelse, annet enn at den ville være teoretisk mulig dersom han fylte alle kravene som stilles til astronauters helse. Imidlertid uttalte representanter for organisasjonen at det opplagt ville være interessant å inkludere et besetningsmedlem av høy alder, ettersom man håpet å kunne overføre resultater fra forskningen til arbeidet for å forebygge og behandle aldringsproblemer.

Det viste seg raskt at Glenn ikke hadde noen problemer med å fylle kravene. Han har i alle år holdt seg i meget god form, og trener daglig. Til hans fordel talte også at man hadde omfattende, medisinske data om ham fra de siste 40 årene som grunnlagsmateriale, ettersom han fortsatte å gjennomgå grundige helseundersøkelser hvert år også etter at han forlot NASA og marinekorpset.

Etter høstens spekulasjoner rundt Glenns eventuelle come-back i rommet var det få som var overrasket da NASA gjorde det kjent at han skulle delta på STS-95. Imidlertid kom det uventet da Goldin også opplyste at lærerinnen Barbara Morgan vil bli inkludert i astronautkullet som fra august 1998 skal gjennomgå ferdspesialisttrening med tanke på fremtidige ferder.

Morgan var reserve for lærerinnen S. Christa C. McAuliffe, som omkom i Challenger-ulykken 28. januar 1986. NASA ønsket den gangen å la en lærer fly i rommet som ledd i en kampanje for å inspirere barn og unge til å satse på utdanning, men programmet ble skrinlagt i kjølvannet av ulykken. (Man planla også å ta med en journalist som observatør på en senere ferd.)

Morgan har i alle år sagt seg villig til å fullføre McAuliffes program. Til tross for at daværende president Ronald Reagan etter ulykken uttalte at dette og andre observatør-programmer skulle fortsette, valgte NASA å knesette at bare helt nødvendig personell, som karriere-astronauter og forskere, i fremtiden skulle være om bord i romfergene. (Kritikerne av Glenns come-back har for øvrig notert seg at Glenn var blant dem som i månedene etter ulykken advarte mot å la ikke-astronauter delta på romfergeferder.)

Goldin presiserte i sin kunngjøring at det ikke på noen måte er snakk om å gjenopplive observatør-programmene. Han viste til at Morgan skal gjennomgå full astronaututdanning og både på bakken og i rommet arbeide med de samme tingene som vanlige karriere-astronauter. Imidlertid sa han at NASA heretter, for bedre å gjenspeile det amerikanske samfunnet, ønsker å rekruttere astronauter med allsidige erfaringsbakgrunner, og ikke bare test-piloter og forskere. Dog må alle fortsatt ha solid utdanning og erfaring innen realfagene for å komme i betraktning.

Det er neppe urimelig å se Glenns retur til rommet som katalysator for beslutningen om å la Morgan bli astronaut. Det er ingen tvil om at det vil være svært positivt for det amerikanske skoleverket at Morgan flyr, og denne nyheten ble mottatt med udelt begeistring i presse og opinion. Morgan vil tjene som eksempel på at også «vanlige» mennesker har en sjanse til å fly i rommet. Til forskjell fra McAuliffe vil hun fylle denne rollen ikke kun i løpet av en kort enkeltferd, men gjennom flere år med trening og gjentatte ferder. Det er likevel fristende å mistenke NASA for å ha tatt beslutningen i forbindelse med den forestående Glenn-kunngjøringen for å dempe inntrykket enkelte kunne få av at organisasjonen bare ville premiere en kjent veteran for lang og tro innsats for fedrelandet.

Enkelte kritikere har sagt at det ikke er riktig å la en forhenværende astronaut som Glenn fly når NASA for tiden har 123 velkvalifiserte karriere-astronauter, hvorav 39 ennå ikke har vært i rommet. Disse kritikerne har imidlertid oversett en vesentlig ting: Glenn skal fly som nyttelastspesialist, og følgelig kun beskjeftige seg med vitenskapelige eksperimenter. NASA-astronauter flyr enten som piloter eller ferdspesialister, og har vesentlig mer omfattende arbeidsoppgaver enn nyttelastspesialistene, som vanligvis deltar på bare én ferd. Glenn tar altså ikke plassen fra en eneste astronaut. Dersom han ikke hadde fløyet, ville besetningen rett og slett bestått av seks i stedet for sju personer.

Her sitter man likevel igjen med en litt underlig bismak i munnen med tanke på at karriere-astronauten F. Story Musgrave i forbindelse med sin sjette ferd i 1996 fikk beskjed om at han for fremtiden ikke burde regne med flere turer i rommet, til tross for at han var i glimrende form og blant NASAs mest erfarne astronauter. Han var da 61 år, og forlot NASA i august 1997. I intervjuer året før hadde han gitt klart uttrykk for at han ønsket å fortsette å fly, og i et brev til artikkelforfatteren våren 1997 ga han klart uttrykk for en viss skuffelse over å bli satt på bakken ettersom han ennå hadde mye å bidra med.

Tankene går også til John W. Young, astronaut siden 1962 og veteran med seks ferder bak seg, blant dem to til Månen. Young er fortsatt aktiv og kvalifisert til å fly igjen, men har ikke vært i rommet siden 1983. Mye tyder på at han irriterte visse kretser i NASA gjennom sin åpenhjertige kritikk av NASAs sikkerhetsrutiner før og etter Challenger-ulykken, og her ligger muligens årsaken til at han siden er blitt holdt på bakken, til tross for at han før ulykken var blitt utpekt til en ny ferd som skulle finne sted senere i 1986. Siden Young snart er 68 år gammel, kan man neppe vente at han vil få kommandoen på en ny romfergeferd, men det er tenkelig at han kan delta som ferdspesialist. I hvert fall har NASA gjennom utnevnelsen av Glenn fjernet mye av grunnlaget organisasjonen hadde for å operere med noen aldersgrense i verdensrommet, dersom Young skulle ønske å fly igjen. (På den annen side er NASAs astronauter statsansatte, og de må antagelig finne seg i å gå for den vanlige aldersgrensen for offentlige tjenestemenn.)

Skjulte motiver?

Har NASA hatt andre motiver enn de rent vitenskapelige for å sende Glenn ut i rommet igjen? Offisielt ikke, men det synes klart at organisasjonen har mye annet å hente på blant annet PR-fronten. Man kan neppe ha vært uoppmerksom på at store deler av opinionen og pressen ville glede seg, og at dette ville gi organisasjonen positiv oppmerksomhet. Den planlagte, internasjonale romstasjonen plages stadig av forsinkelser, og fjoråret var til dels preget av at fremtredende politikere og journalister satte spørsmålstegn ved den fortsatte tilstedeværelsen av amerikanske astronauter på den russiske romstasjonen Mir, som ble rammet av flere, til dels livstruende uhell i løpet av året. Derfor kan man ha sett Glenns come-back som en mulighet til å skaffe seg positiv omtale og til å øke interessen for romprogrammet hos mannen i gaten etter en periode med hardt vær.

Det kan hevdes at NASA vil oppnå det stikk motsatte dersom noe skulle gå galt under ferden. Skulle fergen for eksempel havarere under oppskyting eller landing vil USA gjennom Glenn nærmest miste en nasjonalskatt, og kritikken mot organisasjonen vil antagelig bli svært sterk. Det kan imidlertid være verdt å huske på at dersom romfergen går tapt, vil den gjøre det uansett om Glenn er med eller ikke, og NASAs problemer i etterkant av noe slikt vil uansett bli så store at Glenns tilstedeværelse ikke kan forventes å bli utslagsgivende for romfergeprogrammets fremtid.

Glenn er selv svært klar over risikoen ved det han begir seg inn på, og aksepterer den. Dette inkluderer faren for at han i verste fall kan få alvorlige helseproblemer i jordbane. Det er i utgangspunktet liten grunn til å vente at han vil få et vanskeligere møte med vektløsheten enn de andre astronautene ettersom han fysisk sett fyller helsekravene, men alderen er tross alt en usikkerhetsfaktor.

I denne forbindelse har James F. Sensenbrenner, republikansk medlem av Representantenes hus, kritisert NASA kraftig. Han viser til at to leger skal delta på ferden, og at disse ble plukket ut etter Glenn. Dette ser han som en indikasjon på at man i NASA er usikre på hvordan Glenn vil klare seg i rommet, og for sikkerhets skyld sender med medisinsk personell om bord. Sensenbrenner mener at NASA i tilfelle slik usikkerhet heller bør la være å ta med Glenn.

Sensenbrenner har muligens ikke fått med seg at NASA har flere utdannede leger blant sine astronauter, og at de regelmessig deltar på alle typer romfergeferder, men spesielt på ferder hvor forskning innen medisin og beslektede vitenskaper står i fokus. Eksperimentene for STS-95-ferden var valgt ut lenge før Glenn ble plukket ut, og ville blitt utført uansett om Glenn var med eller ikke, og folk som følger programmet nøye ville blitt overrasket om ikke minst én lege var blitt inkludert i besetningen. På STS-90/Neurolab deltok tre leger, mens ytterligere to leger var reserver.

Om STS-95

Besetningen på STS-95 består av sju personer, inkludert Glenn.

Kommandør er Curtis L. Brown, som ble astronaut i 1987. Han var pilot på STS-47 i 1992, STS-66 i 1994 og STS-77 i 1996, og kommandør på STS-85 i 1997. Pilot er Steven W. Lindsey, som ble astronaut i 1994 og var pilot på STS-87 i 1997.

Ferdspesialistene er Scott E. Parazynski, Stephen K. Robinson og Pedro F. Duque. Parazynski ble astronaut i 1992, og har tidligere fløyet på STS-66 og STS-86 i 1997. Robinson har vært astronaut siden 1994, og deltok på STS-85. Duque er spanjol, og ble plukket ut som astronaut for European Space Agency (ESA) i 1992. Han var reserve-forskerkosmonaut for Euromir 94-ferden til Mir i 1994, og reserve-nyttelastspesialist for STS-78 i 1996. Duque var for øvrig ikke engang født da Glenn fløy i rommet sist!

Den andre nyttelastspesialisten er Chiaki Mukai fra Japans National Space Development Agency (NASDA). Hun ble medlem av det japanske astronautkorpset i 1985, og var reserve-nyttelastspesialist for STS-47 og STS-90 i 1998. Hun fløy sin første ferd som nyttelastspesialist på STS-65 i 1994.

Hovednyttelast på ferden er den etter hvert så kjente Spacehab-modulen, men det er første gang modulen utelukkende brukes til forskning. På tidligere ferder har man benyttet den helt eller delvis til å lagre utstyr. Eksperimentene om bord er utviklet av NASA, ESA, NASDA og Canadian Space Agency. Det er dette tunge, internasjonale innslaget som er årsaken til at Duque og Mukai deltar på ferden.

Videre vil astronautene utplassere friflyveren Spartan, som skal observere Solen i et par dager før den hentes inn for retur til Jorden. Man ønsker med dette å fullføre Spartans vitenskapelige program fra STS-87-ferden i slutten av 1997. Den gangen ble Spartan ved en feiltagelse ikke aktivisert før satellitten ble utplassert av romfergens manipulatorarm, og man ble tvunget til å improvisere en aldri så liten romvandring for å få tak i den igjen. (Se artikkelen STS-87: En friflyver til besvær i Nytt om Romfart nummer 105, 1998, sidene 32-37.)

Tekster til illustrasjoner brukt i artikkelen

Da: Glenn som astronaut i Mercury-programmet. (NASA)

Nå: Glenn som amerikansk senator. (U.S. Senate)

Da: Mercury-Atlas 6 sender John Glenn inn i bane rundt Jorden 20. februar 1962. (NASA)

Nå: Slik vil det se ut når verdens eldste romfarer returnerer til Jorden. (NASA)