Alan Shepard 1923-1998

Av Per Olav Sanner

USAs første astronaut, Alan Shepard, døde 21. juli 1998 i en alder av 74 år. Han gikk bort på Community Hospital i Monterey, California, etter å slitt med leukemi en tid. Med Shepard har USA mistet en av sine aller mest kjente astronauter, og i anledning av hans bortgang ble han hedret av både president Bill Clinton og NASA-administrator Daniel Goldin.

Alan Bartlett Shepard, jr. ble født 18. november 1923 i East Derry, New Hampshire. Han fikk graden Bachelor of Science fra US Naval Academy i 1944, og tjenestegjorde på destroyeren Cogswell i Stillehavet det siste året av annen verdenskrig. Etter krigen gjennomgikk han pilotopplæring i Texas og Florida, en utdanning han fullførte i 1947. De neste tre årene tjenestegjorde han ved Fighter Squadron 42 i Virginia og Florida og om bord på hangarskip i Middelhavet. Mellom 1953 og 1956 var han operasjonsoffiser i Fighter Squadron 193, og seilte i Stillehavet på hangarskipet USS Oriskany.

Shepard gjennomgikk i 1950 testpilotutdanning ved US Navy Test Pilot School i Patuxent River, Maryland, og han var testpilot og instruktør ved samme skole i periodene 1951 til 1953 og 1956 til 1958. I løpet av den siste perioden ble han uteksaminert fra Naval War College. Han var i staben til øverstkommanderende for den atlantiske flåten, og i ferd med å forberede seg til å inneha kommandoen over en hangarskipsgruppe, da han i 1959 ble plukket ut av NASA som én av landets sju første astronauter.

Shepard og hans medastronauter ble umiddelbart opphøyd til heltestatus i USA, og måtte finne seg i å leve med pressen til stede til en hver tid. Spesielt i månedene før USAs første bemannede romferd ble astronautene nøye fulgt av pressen, som var opptatt av hvem som skulle bli førstemann i rommet. Selv om både Shepard, Virgil Grissom og John Glenn offisielt var kandidater til ferden, ble valget av Shepard foretatt av NASA en tid før oppskytingen, blant annet på grunnlag av en rundspørring blant astronautene om hvem de mente burde fly den første ferden.

Astronautene var utålmodige etter å komme i gang, og i flere kretser i NASA mente man at tiden var kommet for å fly allerede våren 1961. Imidlertid bestemte man seg for å foreta nok en ubemannet prøve av Redstone-raketten og Mercury-romskipet 24. mars. Denne var vellykket, og hadde Shepard vært om bord ville USA ha vunnet kappløpet med Sovjetunionen om å være først til å sende en mann ut i rommet.

For amerikanerne kom det som et stort sjokk da Sovjetunionen 12. april 1961 sendte den unge løytnanten Jurij Aleksejevitsj Gagarin opp i rommet. Gagarin landet etter ett omløp rundt Jorden. Det gikk ikke mer enn tre uker før Shepard fulgte etter 5. mai. Romfartøyet hans hadde kallenavnet Freedom 7, og ferden gikk under betegnelsen Mercury-Redstone 3. På grunn av at Redstone-raketten ikke var kraftig nok til å sende Mercury inn i jordbane fulgte kapselen med Shepard en ballistisk bane og landet i Atlanterhavet etter en ferd på 15 minutter og 28 sekunder. (Se artikkelen Mercury-programmet, del 1 i Nytt om Romfart nummer 99, 1996, sidene 35-43.) Fartøyet nådde en største høyde av drøyt 187 km, og landet noe over 487 km fra Cape Canaveral. Selv om ferden var av kort varighet, gjorde den mye for å gjenopprette USAs selvbilde i forhold til det tilsynelatende solide sovjetiske forspranget. Faktisk ga den nasjonen så mye vind i seilene at president Kennedy ble møtt av stor begeistring da han 25. mai kunngjorde at USA burde sette seg som mål å sende en mann til Månen før tiåret var omme.

Shepard var reserve for Gordon Cooper på Mercury-Atlas 9, som ble skutt opp 15. mai 1963. Dette var den siste ferden i Mercury-programmet. Shepard håpet intenst på en Mercury-Atlas 10-ferd, som var foreslått å finne sted sent samme år. Denne ferden ville hatt en varighet på tre dager, nesten tre ganger lenger enn ferden til Cooper. Ifølge den etablerte rotasjonen av astronauter skulle Shepard ha fløyet denne ferden, men NASA vedtok å droppe planene om en ekstra ferd for å konsentrere seg om sitt neste bemannede prosjekt, Gemini-programmet.

Etter Mercury-programmets avslutning skulle Shepard ha ledet en besetning bestående av ham selv og Frank Borman på den første bemannede Gemini-ferden, Gemini 3. Dessverre ble Shepard rammet av Ménières syndrom, en lidelse i det indre øret som ga seg utslag i periodevise anfall av kvalme og balanseproblemer. Dette førte til at han ikke lenger fikk lov til å fly alene i jetfly eller delta på romferder, og Gemini 3 ble i stedet fløyet av Virgil Grissom og John Young.

De neste årene var Shepard sjef for astronautkontoret, en jobb hvor han assisterte Donald Slayton blant annet i arbeidet med å velge ut besetninger til romferder.

Shepard kom ikke tilbake på flystatus før i mai 1969. Forut for dette hadde han gjennomgått en operasjon der det ble lagt en kanal fra det indre øret til ryggmargen. Denne sørget for en slags drenering som løste øreproblemet.

Da Shepard først var tilbake i aktiv trening, gikk det ikke lang tid før han ble tatt ut til en ny romferd. I årene på bakken hadde han prøvd å holde seg mest mulig oppdatert ved hjelp av romfartøy-simulatorer mens han håpet å bli friskmeldt, og alt i august 1969 ble han tatt utpekt som kommandør for Apollo 14, som da var planlagt å bli den fjerde bemannede månelandingen. Slayton hadde foreslått for sine sjefer at Shepard og hans mannskap bestående av Stuart Roosa og Edgar Mitchell skulle fly Apollo 13, men for én gangs skyld ble valget omgjort av hans overordnede. De mente at Shepard tross alt kunne trenge litt mer trening før ferden, og besluttet at Shepard og hans menn skulle bytte plass med mannskapet til James Lovell, som var i trening for Apollo 14. Shepard hadde ikke vært reserve på noen tidligere Apollo-ferd, og hverken Roosa eller Mitchell hadde vært i rommet før. I ettertid sturet neppe Shepard særlig mye over denne beslutningen ettersom en eksplosjon i Apollo 13 underveis til Månen tvang mannskapet til å droppe månelandingen og skynde seg tilbake til Jorden.

31. januar 1971 startet ferden med Apollo 14, og for andre gang på ti år var Shepard i rommet. Tekniske problemer satte landingsforsøket på Månen i fare. Først hadde mannskapet problemer med å koble kommando- og serviceseksjonen Kitty Hawk til månelandingsfartøyet Antares etter oppskyting fra Jorden. Den tekniske feilen rettet heldigvis seg selv, og alt gikk glatt inntil selve landingen var i gang. Da fant landingsradaren det passende å svikte. Denne situasjonen ville ifølge ferdreglene innen en viss tid ha tvunget astronautene til å avbryte landingsforsøket og returnere til Kitty Hawk i månebane, men heldigvis lyktes det å få radaren i drift igjen. Dog antydet Shepard senere at han antagelig ville ha prøvd å lande Antares uten radaren, ikke minst fordi et avbrutt landingsforsøk i kjølvannet av Apollo 13-ulykken kunne ha ført til at resten av programmet ville blitt stanset. Shepard stolte på at hans egne øyne kunne skaffe ham de høydedata radaren ikke klarte å levere.

5. februar ble Shepard det femte menneske som satte sin fot på Månen, en opplevelse som rørte ham dypt. Under oppholdet på Månen var han og Mitchell utenfor månelandingsfartøyet i to perioder, og de fikk utført mye vitenskapelig arbeid på måneoverflaten. Imidlertid husker folk flest antagelig Shepards månebesøk best fordi han avsluttet det med en liten runde golf. Han feiret det relativt vellykkede oppholdet ved å feste en golfklubbe til enden av et geologisk redskap og benytte denne improviserte golfkøllen til å sende noen golfballer av sted. Selv om romdrakten tvang ham til å slå med én hånd, skal det siste slaget ha blitt nokså langt på grunn av den lave tyngdekraften, men Shepards spøkefulle påstand om at ballen gikk miles and «miles and miles» er nok i drøyeste laget. (Ferden er omtalt i artikkelen 20 år siden Apollo 14 i Nytt om Romfart nummer 77, 1991, sidene 18-23.)

Etter Apollo 14 ble Shepard forfremmet til kontreadmiral i US Navy, og han returnerte til sin jobb som sjef for astronautkontoret. 1. august 1974 forlot han NASA og US Navy. I årene etterpå var han blant annet partner og styreformann i firmaet Marathon Construction i Houston, og han gjorde det stort i eiendomsbransjen. Her hadde han syslet på fritiden siden 1960-tallet, og han rakk å bli millionær allerede før 1970.

De senere årene har Shepard også vært leder for Mercury Seven Foundation, en stiftelse som arbeider for å skaffe stipendmidler til ungdom som ønsker å utdanne seg innenfor realfagene med tanke på en karriere innenfor romforskning. Han har også vært en aktiv talsmann for fortsatt amerikansk i rommet.

Shepard bidro til boken We Seven, en antologi som ble skrevet av Mercury-astronautene og utgitt i 1962. (We Seven utkom på norsk med tittelen I verdensrommet med John Glenn og hans team, og kan lånes fra foreningens bibliotek.) Han var én av forfatterne av boken Moon Shot - The Inside Story of America's Race to the Moon, som utkom i 1994. I tillegg ble han sammen med sine seks opprinnelige medastronauter fremstilt i boken The Right Stuff av Tom Wolfe og filmen med samme navn, men det bør kanskje tilføyes at både filmen og boken smører nokså tykt på til tider.

Shepard etterlot seg ved sin død hustruen Louise og to voksne døtre samt flere barnebarn.

Shepards bortgang minner oss om at det tynnes i rekkene av pionerer fra romfartens barndom. Selv om nye generasjoner av astronauter tar over og fører den bemannede romfarten videre, vil Shepards navn alltid være blant dem som forbindes med menneskets første skritt ut i det store og ukjente verdensrommet.

Tekster til illustrasjoner brukt i artikkelen

Shepard mottar NASAs Distinguished Service Medal fra president John F. Kennedy 8. mai 1961 i en seremoni utenfor Det hvite hus. (NASA)

Apollo 14-besetningen: Roosa, Shepard og Mitchell. (NASA)