STS-91: Siste møte mellom romfergen og Mir
Av Ivar Johansen
|
Artikkel publisert i Nytt om Romfart, 28. årgang, nummer 108, oktober-desember 1998, sidene 15-21 av Norsk Astronautisk Forening/www.romfart.no.
|
Skriv ut
Tips bekjent
|
Det er alltid litt trist når en epoke er over i romfartssammenheng. STS-91-ferden, som er den niende sammenkoblingen mellom en romferge og romstasjonen Mir, setter sluttstrek for fase 1 i arbeidet frem mot den fremtidige internasjonale romstasjonen.
Selv om historikken er relativt fersk, skader det likevel ikke å ta en rask gjennomgang av romfergeferdene i fase 1.
Fase 1 startet opp i februar 1994 med STS-60-ferden i perioden 3. til 11. februar. Romfergen Discovery hadde blant annet med seg den russiske kosmonauten Sergej Krikaljov, som sammen med sine amerikanske kolleger utførte eksperimenter om bord i nyttelastmodulen Spacehab.
Neste ferd i denne fasen fant sted nøyaktig ett år senere (3. til 11. februar 1995) under STS-63. Kosmonaut Vladimir Titov var med om bord, og Discovery fløy i formasjon med romstasjonen Mir i en avstand av kun 11,2 m. Dette var den første forbiflyvningen av Mir med en romferge i hovedrollen, og en generalprøve før sammenkoblingsferdene.
Den første ferden av denne typen fant sted i tidsrommet 27. juni til 7. juli 1995 da romfergen Atlantis fløy på STS-71. Den historiske sammenkoblingen fant sted 29. juni mens begge romfartøyene passerte over Russland, sørøst av Bajkal-sjøen, klokken 15.00 norsk tid. Atlantis satte av de russiske Mir 19-kosmonautene Anatolij Solovjov og Nikolaj Budarin, mens Mir 18-besetningen, bestående av Vladimir Dezjurov, Gennadij Strekalov og Norman Thagard, ble med tilbake til Jorden med Atlantis. Dette mannskapet ble skutt opp med Sojuz TM-21 fra Bajkonur-kosmodromen den 14. mars 1995, og som vi husker ble Norman Thagard den første, og hittil eneste, amerikaner skutt opp med en Sojuz.
Den andre sammenkoblingen mellom de to romfartøyene fant sted under STS-74 i tidsrommet 12. til 20. november samme år. Hovednyttelasten denne gangen var en russiskbygd sammenkoblingsmodul. Den orangefargede modulen ble koblet til Mirs Kristall-modul, og det var nå duket for rutinemessig astronaututveksling om bord i Mir.
STS-76, som var den tredje sammenkoblingsferden, hadde med seg den kvinnelige astronauten Shannon Lucid for et planlagt fem måneders opphold om bord i Mir. Ferden fant sted i tidsrommet 22. til 31. mars 1996, og etter fem dager i sammenkoblet tilstand kunne Atlantis vende nesa hjem. Fase 1 var nå virkelig innledet.
Den fjerde ferden var STS-79 i tidsrommet 16. til 26. september samme år. Lucid ble hentet ned, og John Blaha overtok hennes plass om bord i Mir. Atlantis fungerte nå som en «taxi» mellom bakken og Mir, og utførte sine plikter meget bra.
STS-81 ble den femte ferden i rekken. Atlantis tok med seg Blaha tilbake til Jorden, mens Jerry Linenger overtok ansvaret om bord i Mir. Ferden ble fløyet i tidsrommet 12. til 22. januar 1997. Deretter kunne Atlantis klargjøres til nok en ferd.
STS-84 het den, og tidsrommet var 15. til 24. mai samme år. Denne sjette sammenkoblingsferden plukket opp Linenger og satte av Michael Foale. Om bord i Atlantis var også den russiske kosmonauten Jelena Kondakova, som fikk lov til å besøke gamle tomter om bord i Mir.
Den 25. september samme år dro Atlantis av gårde igjen på STS-86. Foale ble hentet, og David Wolf flyttet inn i Mir. Denne syvende ferden hadde igjen med seg kosmonaut Vladimir Titov. Atlantis returnerte til Jorden den 6. oktober, og hadde med denne ferden gjort jobben sin under fase 1 med hele syv «stevnemøter» med Mir.
En ny romferge tok seg av den åttende sammenkoblingen med Mir under STS-89. Endeavour ble skutt opp den 22. januar 1998. Wolf ble plukket opp, og Andrew Thomas skulle avslutte astronaututvekslingen om bord i Mir. Kosmonauten Salizjan Sjaripov var besetningsmedlem på romfergen. Endeavour landet 31. januar 1998, og det var snart duket for nok en debutantromferge i Mir- og fase 1-sammenheng.
Romfergen het Discovery, og ferden skulle flys under betegnelsen STS-91. Andrew Thomas skulle hjem til Moder Jord.
Forberedelser
Da Discovery landet ved Kennedy Space Center (KSC) klokken 13.07.59 den 19. august 1997, ble det satt punktum for hennes 23. individuelle ferd. Dette var STS-85 med nesten 12 døgn i rommet og 190 omløp rundt Jorden. Vel tilbake på bakken ble hun tauet inn i hangar 3 ved Orbiter Processing Facility (OPF), hvor forberedelsene til STS-91 kunne ta til. Hele lasterommet skulle nå tømmes, og en ny og for Discovery helt ukjent nyttelast skulle monteres inn. Denne romfergen skulle for første gang legge ut på en ferd med en bestemt destinasjon i rommet, nemlig den russiske romstasjonen Mir.
Etter at lasterommet var tømt for STS-85-nyttelasten ble Discovery flyttet over til Vehicle Assembly Building (VAB) for midlertidig lagring. Dette fant sted den 1. oktober. Årsaken var at man måtte gjøre plass for Atlantis og deaktiviseringen av denne romfergen etter hennes siste ferd til Mir, som ble avsluttet med en landing på KSC fem dager senere. Discovery ble den 30. oktober flyttet fra VAB inn i OPFs hangar 2, hvor romfergen Columbia hadde holdt hus frem til uken i forveien under klargjøringen til STS-87. Med Columbia ute på oppskytingsområde 39 var nå alle fire romfergene samlet ved KSC, skjønt Atlantis skulle til Palmdale, California, hvor en ti måneders ombyggings- og modifiseringsperiode stod for døren.
Atlantis ble spent fast på NASAs jumbojet den 11. november om morgenen, og kunne ta av om ettermiddagen. Jumbojeten med romfergen på toppen ankom Palmdale den 14. november etter en stopp ved Tinker Air Force Base ved Oklahoma City et par dager i forveien.
På KSC var forberedelsene til STS-91 i full gang, og da lasterommet så å si var «plukket helt ned» hadde både jul og nyttår allerede passert. Det er ikke ukjent at det tar masse tid å rekonfigurere en nyttelast fra ferd til ferd, og etter å ha fått lov til å tilbringe en del tid inne i to av de tre OPF-hangarene ved KSC skjønner man fort at de forskjellige gjøremål tar sin tid når det gjelder noe så komplisert som en romferge. Under sitt siste besøk inne i OPFs hangar 3 den 23. juli 1997 fikk artikkelforfatteren et inntrykk av at de forskjellige gjøremål var meget godt planlagt uten noe som helst tidspress av noe slag. Det var en rolig og avslappet stemning blant teknikerne som jobbet der mens Atlantis ble klargjort for STS-86. (En egen artikkel om dette besøket kommer etter planen i et fremtidig nummer av Nytt om Romfart).
De ulike delene av Discoverys nyttelast ble klargjort på forskjellige steder rundt omkring på KSC. Den største nyheten i forbindelse med den forestående ferden ankom havna ved Port Canaveral på en lekter den 2. februar 1998.
Ny, superlett drivstofftank
På STS-91 skulle man bruke den første drivstofftanken av den superlette typen. Tanken, som tradisjonen tro ble rullet ut fra NASAs Michoud Assembly Facility i New Orleans den 16. januar 1998, har en vekt uten drivstoff på 29,7 tonn, noe som er 3,4 tonn mindre enn den forrige. Dermed er romfergens nyttelastkapasitet økt med det samme, i og med at tanken tas med nesten helt opp i bane før den blir frakoblet.
Utviklingen av denne typen tank startet for alvor i 1994, da russernes inntreden som partner i den internasjonale romstasjonen (ISS) gjorde det nødvendig å sende romstasjonselementer opp i en bane med en ekvatorvinkel på 51,6°. Dette førte til en drastisk reduksjon av romfergens nyttelastkapasitet i forhold til hva som ville vært tilfelle ved oppskytinger til den opprinnelig tiltenkte romstasjonsbanen med en ekvatorvinkel på 28°.
Dette er energimessig sett den mest optimale banen for oppskytinger fra KSC, men den kan ikke nås fra russernes mer nordlige oppskytingsbase, Bajkonur-kosmodromen i Kazakhstan.
Vektreduksjonen i denne tanken, som på STS-91 hadde fått identifikasjonsnummeret ET-96, er i hovedsak gjort i form av en ny og sterkere aluminiumslegering inneholdende 1 % litium. Prislappen ligger i størrelsesorden 43 millioner dollar per stykk, noe som er drøyt 8 millioner dyrere enn den gamle.
Travle vårdager med nyttelast
Discoverys nyttelast, som for hennes del er ny, men som er relativt kjent for NORs lesere, ble plassert i lasterommet i løpet av april måned. Astronautene var på plass ved KSC ved to anledninger den 25. mars og 10. april i forbindelse med detaljstudier av utstyr og nyttelast. Drøyt 14 dager senere var Discoverys lasterom i ferd med å bli fylt opp av nyttelasten som en sammenkobling med romstasjonen Mir krever. La oss kort se på hva som skulle med på den niende og siste ferden av dette slaget.
Helt foran i lasterommet, nærmest kabinseksjonen, befinner sammenkoblingsseksjonen Orbiter Docking System (ODS) seg, og det er naturlig nok niende gang denne er med. På toppen av ODS sitter den russiskbygde sammenkoblingsringen Androgynous Peripheral Docking System (APDS). ODS/APDS, som kom på plass i lasterommet i slutten av april 1998, er 4,11 m høy, 1,98 m lang og 4,57 m bred. Massen til ODS er 1610,2 kg, mens APDS veier 286,67 kg.
Litt lenger bak i lasterommet, etter at vi har lagt bak oss et tunneladapter og et tunnelsegment, ender vi nok en gang ved en Spacehab-modul, denne gangen en enkeltmodul. Spacehab-modulen er med for ellevte gang i romfergesammenheng. STS-91 er den syvende romferge-/Mir-ferden (inkludert STS-63) som har med seg denne modulen, og det er sjette gangen at en modul av den enkle typen er med i rommet. Modulen måler 2,806 m i lengde, 1,708 m i høyde og 2,058 m i diameter. Ved bruk av den enkle modulen får astronautene 30,8 km3 mer volum til disposisjon.
Noen eksperimenter er det også avsatt plass til, og totalt har man plass til 2269 kg nyttelast og forsyninger. STS-91 er også omtalt som Shuttle/Mir Mission 09, og vil denne gangen ha med seg 1179,3 kg forskjellige russiske forsyninger, noe som er 895,1 kg mindre enn man hadde med seg på STS-89. Som vanlig omfatter lasten containere med mat, vann, hygieniske artikler, klær, tre batterier samt en gyro og en trykkenhet. Forsyninger av vann utgjør denne gangen 544,3 kg.
Bak Spacehab-modulen finner vi eksperimentpakken Alpha-Magnetic Spectrometer-1 (AMS-1). Dette eksperimentet ble valgt ut av det amerikanske energidepartementet med tanke på studier i astrofysikk relatert til sorte hull. Det er første gang eksperimentet er med om bord i en romferge, og AMS-1 er det første i en ny generasjon eksperimenter innen astrofysikk. Man benytter seg her av partikkelstråling i stedet for lys under studier av Universet. Neste tur i rommet for AMS vil være om bord på ISS.
I lasterommet finner vi også fire Get Away Special-beholdere (GAS) samt to nyttelaster med navnet Space Experiment Module (SEM), som alle er relatert til plante- og materiellproduksjon i det mikrogravitasjonelle miljøet i Discoverys lasterom.
Med sitt velfylte lasterom med spennende nyttelast ble Discovery transportert fra OPFs hangar 2 til VAB den 27. april, og det var duket for en romferges første møte med en drivstofftank av den superlette typen. Etter at Discovery var koblet sammen med tanken og de to faststoffrakettene, var det kun en intern utsjekking som gjenstod før hun kunne rulles ut til oppskytingsplattform 39A. Dette fant sted om natten lokal tid den 2. mai, og romfergesystemet raget i majestetisk silhuett på oppskytingsplattformen da Solen steg opp over havhorisonten.
Oppskyting
Den 3. mai landet Columbia på rullebane 33 ved Shuttle Landing Facility (SLF) etter STS-90. Med en romferge vel tilbake fra verdensrommet stod atter en ny klar for sitt oppdrag, og STS-91-astronautene fløy ned fra Houston i sine T-38 jetfly den påfølgende uken, slik at de kunne ta del i de rutinemessige evakuerings- og nedtellingsøvelsene.
Astronautene returnerte deretter til Houston, mens man på KSC opprettholdt 2. juni som oppskytingsdato. Vel tilbake i Houston kunne astronautene legge den siste finpussen på sine forberedelser, samtidig som de fra dag til dag ble oppdatert i forhold til aktiviteten om bord i Mir og statusen for Discovery ute på plattform 39A.
Astronautene var tilbake på KSC den 30. mai. De ankom klokken 18.50, og etter å ha avholdt sin improviserte, lille pressekonferanse kunne de innta sine kvarterer i den industrielle delen av KSC. Nedtellingsfasen, som ble innledet klokken 03.00 den 31. mai ved T-43 timer, omfattet denne gangen 26 timer og 10 minutter med intervaller der nedtellingen ble stoppet.
Gjennomføringen av en slik nedtelling er meget omfattende, noe jeg kommer tilbake til i en egen artikkel senere. Som vi vet, er oppskytingsvinduet på kun 10 minutter for romferge-/Mir-ferdene relativt trangt, så været er her en meget viktig faktor. Man har ikke all verden av tid til å «holde» romfergen nede, noe som også vil bli en avgjørende faktor under byggingen og driften av ISS.
Mens mannskapet den 1. juni la siste hånd på sine ferdplaner, gikk nedtellingen sin gang. Værvarselet for neste dag så meget lovende ut.
For astronautene ble det en litt rar natt hva søvn angår, som vanlig er når alvoret bare er noen timer unna, og det var noen trøtte astronauter som ble vekket klokken 13.00 den 2. juni. Etter frokosten ble det litt tid til å slappe av før lunsj klokken 18.00 med påfølgende TV-overføring i regi av NASA Select-kanalen (som vi dessverre ikke får inn her på berget!).
Mens kommandør Precourt, pilot Gorie og ferdspesialist Lawrence fikk de siste værrapporter, fikk resten av mannskapet på seg sine trykkdrakter. Mannskapet stilte så opp til en siste fotoseanse før astrovan'en satte kurs for oppskytingsplattform 39A. Klokken var nå 20.19 norsk tid. En halv time senere kunne astronautene innta sine plasser om bord i Discovery, godt assistert av klargjøringsmannskapet fra United Space Alliance.
Luken til Discovery ble lukket klokken 22.04, og fra nå av var det oppskytingskontrollen på KSC og astronautene som trinn for trinn gjennomgikk sine sjekklister.
I savn av NASA Select har vi jo CNN, der kommentator og romfartsekspert John Holliman denne gangen hadde fått med seg astronaut David Wolf som sidekommentator. Mens det var langt på ettermiddagen ved KSC, nærmet det seg midnatt her i Europa. Holliman og Wolf snakket om løst og fast før TV-bildet kun viste Discovery og vi nærmet oss det magiske tidspunktet. Bildene kan jo ta pusten fra en stakkar, og med en alt for høy puls ble undertegnede vitne til nok en fantastisk oppskyting klokken 00.06.24 den 3. juni, tross en del høye systemtemperaturer både på romfergen og oppskytingsplattformen.
For å unngå en stopp grunnet disse systemverdiene ble oppskytingstidspunktet justert frem tre minutter etter at oppskytingsjefen ved KSC, David King, hadde konferert med Linda Ham, som har tilsvarende posisjon i Houston. Mir befant seg over Irland idet Discovery, påspent sine faststoffraketter og den nye, superlette drivstofftanken, fullførte en 90° positiv rullemanøver og la seg på ryggen på vei mot sin bane. Hovedmotorene hadde nå hadde en ytelse på 104,5 %. Denne ble justert ned til 67 % ved T+33 s, for så å bli justert opp igjen til 104,5 % etter at romfergesystemet hadde gjennomgått perioden med de største dynamiske belastningene ved T+57 s.
Faststoffrakettene ble frakoblet da ferden var to minutter og fire sekunder gammel. Nedslagsfeltet for disse lå litt nordøst for KSC på linje med byen Jacksonville. Den nye drivstofftanken bestod sin prøve med glans, og ble frakoblet ved T+8 m og 48 s. Kameraer lokalisert ved tankens sammenkoblingspunkt og kameraer om bord i romfergen tok en masse dokumentasjonsbilder i frakoblingsøyeblikket. Discovery og hennes mannskap var nå i bane, og den siste «jakten» på Mir med en romferge i hovedrollen var virkelig begynt.
Arbeid i bane
For Andrew Thomas om bord i Mir var det en stor opplevelse og glede da han fikk med seg at Discovery nå var i bane, og at han kunne begynne å telle timene som gjenstod før han skulle oppleve et av sine største øyeblikk i livet så langt.
Thomas' opphold om bord i Mir siden ankomsten den 24. januar 1998 hadde vært preget av en mengde eksperimenter som han hadde utført med stor ro og nøyaktighet. Han fikk tidlig besøk under sitt langtidsopphold i og med at Sojuz TM-27, med Mir 25-besetningen Talgat Musabajev, Nikolaj Budarin og franskmannen Léopold Eyharts, koblet seg til Mirs Kvant 1-modul den 31. januar.
Hans tidligere kolleger, Mir 24-kosmonautene Anatolij Solovjov og Pavel Vinogradov, forlot Mir den 19. februar sammen med Eyharts etter nesten tre uker med eksperimenter i det franske Pégase-/Apogée-programmet. For Thomas har Priroda-modulen vært «hovedbasen» om bord når han ikke har assistert sine kosmonautkolleger.
Musabajev og Budarin gjennomførte i perioden 1. til 22. april hele fem arbeidsøkter utenfor romstasjonskomplekset der man blant annet monterte håndtak på utsiden, forsterket et skadet solcellepanel på Spektr-modulen og skiftet ut en stillingskontrollenhet lokalisert på en lang mast på Kvant 1-modulen. Noe av dette skulle ha skjedd i mars måned, men verktøyet for å få opp luken på Mir var kommet bort.
Etter å ha fått nye skiftnøkler sendt opp med Progress M-38 gikk alt så meget bedre, som det heter. Riktignok fant man det verktøyet som man trodde var borte før det nye ankom, men som vi vet: Logistikken om bord i en 12 år gammel romstasjon kan være vrien å holde styr på.
Discovery nærmet seg nå det Norman Thagard, amerikanernes første astronaut om bord i Mir, tidlig karakteriserte som en «jernbanestasjon i rommet», og endelig skulle Discovery få koble seg til en romstasjon for første gang. Godt assistert av pilot Gorie manøvrerte kommandør Precourt romfergen sakte, men sikkert mot Mirs sammenkoblingsmodul, samtidig som ferdspesialist Valerij Rjumin tok seg av kommunikasjonen med Mir. Sammenkoblingen fant sted den 4. juni klokken 18.58 mens Mir og Discovery fløy over Det kaspiske hav i en høyde av 384,5 km. Precourt var full av begeistring, og capcom i Houston, den canadiske astronauten Marc Garneau, kunne bare samtykke. «En fantastisk forestilling,» kunne han tilføye.
For oss TV-seere var det et skår i gleden at den store Ku-båndantennen i Discoverys lasterom ikke fungerte, med den følge at TV-bilder ikke kunne overføres fra fergen. Heldigvis kunne man på bilder tatt fra Mir se hvor fint sammenkoblingen fungerte, og det var ikke store rystelsene å se da romfergen møtte Mir for siste gang.
Stor glede om bord
Gjensynsgleden om bord var selvfølgelig stor da luken mellom de to romfartøyene ble åpnet drøyt to timer etter sammenkoblingen.
Kommandør Precourt var nå på plass om bord i Mir for tredje gang, mens ferd-spesialist og ferdingeniør Wendy Lawrence besøkte stasjonen for andre gang på under ett år! For den opprinnelig pensjonerte - og for anledningen selvutnevnte - kosmonauten Valerij Rjumin var det en helt spesiell følelse å være om bord i en romstasjon som han hadde vært med på å planlegge. Han har jo tre Sojuz-ferder til romstasjonen Saljut 6 for nesten 20 år siden bak seg fra før, og han startet raskt på sitt arbeid med å undersøke Mirs tilstand etter den tradisjonelle mottagelsen med brød, salt og noen gaver.
I løpet av de fire dagene Discovery og Mir var sammenkoblet overførte man nye forsyninger til Mir av forskjellige slag, samtidig som en rekke sekundære eksperimenter ble gjennomført.
Den siste store jobben som ble gjort, var å undersøke om man kunne finne ut hvor lekkasjen i Mirs Spektr-modul var oppstått etter kollisjonen med forsyningsromskipet Progress et snaut år tidligere. Kosmonautene slapp den 6. juni 6,3 kg med aceton- og biacetylgass inn i Spektr, som på dette tidspunktet selvfølgelig ikke stod under trykk, men det lyktes ikke kosmonautene om bord i Mir eller mannskapet om bord i Discovery å se noen spor av en lekkasje.
Før frakoblingen to dager senere var det duket for en aldri så liten seremoni der Mirs kommandør Talgat Musabajev overrakte Discoverys kommandør Charles Precourt en 75 cm lang verktøyskralle som man hadde brukt til installasjon av forskjellige komponenter på utsiden av Mir. Precourt kvitterte med å si: «Det er ikke på noen måte mulig at vårt amerikansk-russiske samarbeid nå kan stanses. Vi er kommet godt i gang med alle de erfaringene vi har gjort i fase 1, og ISS-tidsalderen ligger foran oss.» Han forsikret at denne verktøyskrallen skulle monteres om bord i ISS som et symbol på at to rivaler fra den kalde krigen også kunne samarbeide om store prosjekter i verdensrommet...
Frakobling og landing
Alt har en ende, og etter at STS-91-mannskapet - nå inklusive Andrew Thomas - og Mir 25-kosmonautene hadde fått tid til litt sosialt samvær, nærmet det seg slutten for en epoke i bemannet romfartshistorie. Men før man tok avskjed, var det duket for en liten omvisning for Musabajev og Budarin om bord i Discovery, hvor de i ro og mak fikk en fin orientering om systemer og instrumentering, samtidig som det også ble tid til et lite måltid mat fra amerikanernes side.
Andrew Thomas tok sin siste tur rundt i Mir, fulgt av russernes sjef for romferge-/Mir-programmet, Valerij Rjumin (som også er gift med den kvinnelige kosmonauten Jelena Kondakova). Så med gråten i halsen og alt det som hører med var det på tide å si farvel, og denne avskjedsseremonien ble meget spesiell for alle parter. Følelsene tok overhånd for de fleste, og sjelden har vel så mange tårer «danset» rundt i vektløs tilstand. Luken inn til Mir ble lukket klokken 14.05 norsk tid den 8. juni, og det nærmet seg frakobling.
Den siste frakoblingen av en romferge fra Mir fant sted klokken 18.01 da begge romfartøyene fløy over Russland syd for Moskva.
Discovery ble nå sakte manøvrert vekk fra Mir ved hjelp av hennes små manøvreringsmotorer, som pilot Gorie hadde aktivisert. Etter at man var kommet til en posisjon 60 m under Mir, vippet Gorie Discoverys nese opp og fløy romfergen til en avstand av 73 m foran stasjonen. Her ble Discovery «parkert» for å fly i formasjon med Mir. Hastigheten til romfartøyene var på 28 157 km/h. Kosmonautene om bord i Mir roterte stasjonen, slik at romfergemannskapet hadde best mulig utsikt til den skadde Spektr-modulen.
Man skulle nå prøve å fylle denne modulen med enda mer aceton- og biacetylgass. Dette var tidsjustert, og tre minutter før Solen kom opp over jordkrumningen pumpet kosmonautene 9,5 kg gass inn i Spektr.
Romfartøyene fløy nå i formasjon over det sydlige Stillehavet, men romfergeastronautene var ikke i stand til å se noen gass sive ut av Spektr.
Det eneste de kunne håpe på nå, var at kameraet de brukte med sine sensitive lysmåle-egenskaper kanskje kunne avsløre gasslekkasjen og lokalisere hullet i modulen. Etter at denne testen var over, manøvrerte Gorie romfergen opp over Mir i en avstand av drøyt 70 m før Discoverys manøvreringsmotorer ble avfyrt, slik at de to romfartøyene fjernet seg fra hverandre med 0,9 m/s.
Andrew Thomas beskrev det som «en rar, men vidunderlig følelse» da Mir ble mindre og mindre mot jordkrumningen.
De tre siste dagene av ferden ble viet AMS-eksperimentet bakerst i lasterommet. Eksperimentet ble noe amputert som en følge av problemene med den omtalte Ku- båndantennen. Dette kan, dersom det er mulig, føre til at AMS-eksperimentet flys på nytt en gang i fremtiden før det skal installeres på ISS.
En historisk romfergetur nærmet seg slutten, og Discoverys bremsemotorer ble avfyrt klokken 18.59 norsk tid den 12. juni. Precourt og Gorie kunne sette henne trygt ned på rullebane 15 klokken 20.00.18 etter 154 omløp rundt Jorden. Andrew Thomas, som ikke var helt i form etter landing, kunne dermed se tilbake på 141 dager i rommet med relativit liten dramatikk. STS-91 var den 44. landingen på KSC, og satte punktum for 977 døgn i rommet for de syv amerikanske astronautene som har gjennomført langtidsopphold om bord i Mir. Av disse har de bokført 907 døgn som offisielle medlemmer av de forskjellige Mir-mannskapene, hvorav de siste 812 døgnene var i ett strekk.
Fase 1 var dermed over, og KSC gikk inn i en relativt stille periode frem til 29. oktober 1998, da Discovery ble skutt opp på STS-95. Denne ferden gikk også på en måte gå inn i historien, i og med at senator og tidligere astronaut John Glenn i en alder av 77 år var med om bord...
KSC opplevde et mediakjør uten like for å hedre en gammel helt. For det var kun Glenn det dreide seg om!! Hva nyttelasten om bord var? Nei, det var det ikke så mange av mediafolkene på KSC som brydde seg om, men vi i NOR kommer tilbake til dette i en senere artikkel.
| 
