Mercury-programmet, del 2
Av Per Olav Sanner
|
Artikkel publisert i Nytt om Romfart, 28. årgang, nummer 108, oktober-desember 1998, sidene 34-42 av Norsk Astronautisk Forening/www.romfart.no.
|
Skriv ut
Tips bekjent
|
USAs første bemannede romferder fant sted innenfor rammen av Mercury-programmet. Utviklingen av Mercury-romskipet og de tilhørende bærerakettene startet allerede i 1958, og de bemannede ferdene ble fløyet i perioden 1961 til 1963. I en tidligere artikkel tok Jan-Gunnar Solheim for seg programmet fra den spede starten. Artikkelen fulgte utviklingen av Redstone-raketten og Mercury-romskipet frem til denne raketten hadde sendt Alan Shepard og Virgil Grissom på korte, ballistiske romferder sommeren 1961. Neste skritt i programmet var å plassere en mann i bane rundt Jorden, og til dette trengte man den langt kraftigere Atlas-raketten.
Da Alan B. Shepard (1924-1998) ble første amerikaner i rommet 5. mai 1961 og Virgil I. Grissom (1926-1967) kopierte suksessen 21. juli, fikk verden det første inntrykk av at USA var i ferd med å ta igjen det solide forspranget Sovjetunionen hadde i romkappløpet. Riktignok hadde Sovjetunionen 12. april sendt Jurij A. Gagarin (1934-1968) én gang rundt Jorden, men amerikanerne håpet å klare det samme innen utgangen av året. Ikke nok med det: Astronauten skulle gjennomføre hele tre omløp rundt kloden.
Det er ikke til å komme fra at amerikanerne fikk en ny nedtur da sovjeteren Gherman S. Titov (1935-) 6. august fullførte hele 17 omløp rundt Jorden. Opprinnelig skulle han bare ha fløyet tre, men da det ble kjent at USA ville satse på tre omløp på sin neste ferd, bestemte sovjeterne seg for å ta skikkelig i, slik at de beholdt forspranget.
Det ble tidlig gjort kjent at John H. Glenn (1921-) skulle fly den neste ferden. Han hadde vært reserve for både Shepard og Grissom, og var meget godt trent for oppgaven. At Glenn ville klare oppgaven, var nærmest hevet over tvil. Mercury-kapselen hadde vist hva den var god for, både på to bemannede og flere ubemannede ferder. Usikkerheten var knyttet til Atlas-raketten, som aldri var blitt brukt i en bemannet oppskyting, og som hadde et heller frynsete rykte.
Atlas var, som Redstone, opprinnelig utviklet som et militært rakettvåpen. Mens Redstone var beregnet på å frakte atomladninger over kortere distanser, skulle Atlas levere ladninger fra ett kontinent til et annet. Den militære versjonen av Atlas hadde vært under utvikling siden midten av 1950-tallet, men var langt fra perfekt.
Utvikling av raketter og romskip
Den første oppskytingen av raketten i forbindelse med Mercury-programmet fant sted 9. september 1959 under navnet Big Joe. Formålet med ferden var å teste Mercury-kapselens varmeskjold. Selve kapselen var bare en modell av det virkelige romskipet, som da langt fra var ferdig utviklet. Etter adskillelse fra bæreraketten fulgte kapselen en ballistisk bane ut i verdensrommet og tilbake gjennom atmosfæren, og den landet trygt i Atlanterhavet.
Varmeskjoldet hadde klart seg bra. Helt vellykket var ferden dog ikke. Bærerakettens hjelpemotorer hadde ikke kob-let seg fra etter endt oppdrag, med den følge at den ekstra dødvekten hindret raketten i å komme opp i den planlagte høyden. Videre hadde problemer oppstått da kapselen skulle skille seg fra raketten. Resultatet av dette var at kapselen brukte opp alt drivstoffet for stillingskontroll allerede før den etter planen skulle snu seg rundt for å møte jordatmosfæren. Heldigvis sørget kapselens form for at den inntok riktig stilling etter hvert som den ble utsatt for stadig tiltagende luftmotstand, slik at varmeskjoldet beskyttet den mot de høye temperaturene under tilbakevendingen.
Neste Atlas-ferd fikk ikke et like hyggelig resultat. 29. juli 1960 tok Mercury-Atlas 1 (MA-1) av fra Cape Canaveral. Denne gangen skulle man teste kombinasjonen av en ordentlig kapsel og bære-raketten, og igjen skulle kapselen følge en ballistisk bane. Dessverre eksploderte raketten rundt ett minutt etter start. Kapselen var på denne ferden ikke utstyrt med noe redningstårn, det vil si et tårn inneholdende en liten rakett som i tilfelle feil med bæreraketten skulle trekke kapselen vekk, slik at den kunne lande trygt i fallskjerm. Følgelig gikk både rakett og kapsel tapt i eksplosjonen, og man fant aldri ut nøyaktig hva som hadde gått galt.
MA-2 ble ikke skutt opp før 21. februar 1961. Nok en gang skulle kapselen følge en ballistisk bane. Dels ønsket man å få verifisert kombinasjonen av Mercury og Atlas; dels ville man utsette varmeskjoldet for den største termiske belastning som kunne tenkes i løpet av hele programmet. Denne gangen fant Atlas det igjen for godt å fungere som planlagt, og kapselen landet i Atlanterhavet etter å ha tilbakelagt 2305 km i løpet av snaut 18 minutter. Ennå var det et stykke igjen til man ville sette en mann på toppen av raketten, men det gikk i alle fall den rette veien.
De gode erfaringene med MA-2 gjorde det mulig å øke tempoet i den videre utprøvingen av Atlas-raketten. Målet for MA-3 var å sende kapselen inn i jordbane. Om bord var en «robot» som skulle sette kapselens miljøkontrollsystem på prøve. Roboten forbrukte oksygen og slapp ut karbondioksid og vanndamp, slik en virkelig astronaut ville gjort. Kapselen skulle etter planen lande etter ett omløp rundt Jorden.
Nå fikk dessverre ikke roboten gjort så altfor mye av jobben sin, for 40 s etter start 25. april 1961 måtte en sikkerhetsoffiser på bakken sprenge raketten. Årsaken var at den ikke ville legge seg gradvis over på siden, for på den måten å legge kursen ut over Atlanterhavet, men i stedet fortsatte rett opp. Heldigvis var ikke dette uhellet verre enn at det var godt for noe. Kapselens redningstårn sørget for å redde den unna den eksploderende raketten, og den landet i god behold et lite stykke utenfor land. Faktisk var kapselen i så god forfatning at den etter en liten opppussing var klar til å bli brukt på MA-4. Atlas satte fortsatt grå hår i hodet på ingeniørene, men troen på redningssystemet var i hvert fall blitt kraftig styrket.
Forventningene til MA-4 var naturlig nok høye. Så langt hadde kun én av fire Atlas-raketter i Mercury-programmet fungert helt tilfredsstillende, og dette var ingen statistikk å bli imponert av. MA-4 skulle også ha med seg en robot for å simulere en astronaut, og igjen var planen å la romskipet foreta ett omløp rundt Jorden.
13. september 1961 kom, MA-4 tok av og kapselen kom seg helskinnet inn i bane! Til tross for noen avvik fra den planlagte oppskytingsprofilen, klarte bæreraketten å plassere kapselen i omtrent den forutbestemte banen. Det var umiddelbart klart at kapselen ville ha kunnet fullføre sju omløp i denne banen, og dette lovet svært godt for resten av Mercury-programmet, hvis hovedmål var å la en astronaut fly tre ganger rundt Jorden.
Astronautsimulatoren om bord gjorde jobben sin godt. I begynnelsen av ferden var oksygenforbruket alarmerende høyt, men dette stabiliserte seg etter hvert. Man trøstet seg med at en astronaut ville ha kunnet rette problemet uten større vans-ker. Etter planen ble kapselens bremsemotorer avfyrt mot slutten av det første omløpet, og romskipet landet i Atlanteren 1 time, 49 minutter og 20 sekunder etter start. Selv om kapselen fikk et litt røffere møte med havflaten enn ønsket, konkluderte man med at en astronaut ville ha overlevd ferden uten problemer.
Denne konklusjonen fikk selvsagt pressen til å spekulere i om MA-5 ville bli bemannet, men NASA holdt fast ved at nok en prøve var nødvendig før man ville risikere menneskeliv. Riktignok hadde man demonstrert at Mercury og Atlas var i stand til å utføre oppdraget sitt, men det var ikke det samme som å si at påliteligheten var tilstrekkelig. Dessuten var planen å la den første astronauten fullføre tre omløp, og MA-4 hadde kun gjennomført ett. Det var slett ikke sikkert at Mercury ville fungere like godt under en tre ganger så lang ferd. Man besluttet at MA-5 skulle sendes opp på en ferd på tre omløp, enten ubemannet eller med en sjimpanse om bord.
Før dette ønsket imidlertid NASA å sette kommunikasjons- og sporingsnettverket sitt på prøve. Kommunikasjonen med Mercury-fartøyene var på de ballistiske ferdene blitt opprettholdt av en rekke jordstasjoner plassert i et belte som strakte seg utover Atlanterhavet, men ikke rundt hele Jorden. Nettverket ble utvidet for å kunne støtte ferder der kapselen skulle sirkle planeten, og antallet stasjoner som måtte kunne kommunisere problemfritt økte betraktelig.
For å være helt sikre på at eventuelle problemer ble luket ut før man sendte av gårde romskip på lengre ferder, bygde NASA en satellitt som, ved å simulere signaler fra et Mercury-fartøy, skulle gi nettverket noe å bryne seg på. Satellitten ble forsøkt skutt opp med en Scout-rakett fra Wallops-øya utenfor delstaten Virginia 1. november 1961. Til tross for at ingen Mercury-kapsel var involvert, gikk ferden under betegnelsen Mercury-Scout. Dette kapittelet i Mercury-programmet ble lukket like hurtig som det var blitt åpnet: Scout-raketten utviklet ukontrollerte bevegelser umiddelbart etter start, og 28 s senere begynte den å rive seg selv i filler. Det var ingenting annet å gjøre enn å sprenge raketten 43 s etter oppskyting. Testen av nettverket ble nå en del av ferdplanen for MA-5.
Selv om USA måtte se seg slått i kampen om å bli først til å sende en mann rundt Jorden, håpet man likevel å fremstå som noenlunde jevnbyrdige i historiebøkene ved i hvert fall å klare det samme innen utgangen av året. Både pressen og diverse politikere utsatte NASA for hard lobbyvirksomhet for å la en astronaut fly MA-5.
NASA stod fast på sitt standpunkt, nemlig at en prøveferd til var nødvendig. Dermed var det klart at første bemannede ferd i jordbane nødvendigvis ikke ville gå av stabelen før i begynnelsen av 1962. Heldigvis så dette ut til å roe ned kritikerne. USAs romprogram ble drevet i full offentlighet, og de fleste innså at det var bedre å komme sent på banen og fly sikkert enn å skru opp tempoet og kanskje risikere en demoraliserende ulykke.
MA-5 startet 29. november 1961. For første gang var en levende passasjer på vei til jordbane med et amerikansk romskip. Passasjeren lød navnet Enos, og var en sjimpanse. Atlas-raketten plasserte Mercury-kapselen i en tilnærmet perfekt bane. Kapselen skilte seg uten problemer fra raketten og inntok korrekt stilling. Miljøkontrollsystemet fungerte tilfredsstillende, og det samme gjorde kommunikasjonsutstyret. På bakken stod gleden rimeligvis i taket.
Mot slutten av det første omløpet begynte temperaturen i kapselen å stige. Den stabiliserte seg likevel på et nivå som var til å leve med. Verre var det at det oppstod problemer med stillingskontrollsystemet. Forbruket av drivstoff ble så høyt at det var tvilsomt om nok ville være igjen til å holde kapselen riktig innrettet under tilbakevendingen gjennom atmosfæren dersom alle tre omløp ble gjennomført.
Løsningen ble at man valgte å ta ned romskipet etter to omløp. De fleste av ferdens mål var likevel nådd, og man fikk dessuten prøvd seg på den viktige kunsten å ta raske beslutninger. Enos landet uskadd da ferden var 3 timer, 20 minutter og 59 sekunder gammel, og viste tydelig at han hadde tålt påkjenningene godt. Alt i alt ble ferden vurdert som en suksess. Alt var nå klart for MA-6 og John Glenn.
Forberedelser og utsettelser
Tiden frem til oppskytingen av MA-6 ble en øvelse i tålmodighet. Knapt var året 1962 begynt før oppskytingsdatoen ble flyttet fra 16. til 23. januar på grunn av problemer med bæreraketten, og dette var bare den første i en serie utsettelser forårsaket av tekniske vansker og dårlig vær. Igjen begynte presse og politikere å gi uttrykk for sin utålmodighet og frustrasjon, men NASA var urokkelig i sitt metodiske arbeid for å redusere risikoen mest mulig.
Glenn selv var ved godt mot, og påpekte at ferden hadde vært under planlegging så lenge at noen uker fra eller til ikke gjorde noe som helst. Den positive bivirkningen av alle forsinkelsene var at Glenn og hans reserve, M. Scott Carpenter (1925-), fikk ekstra mye trening. Astronautene var så godt forberedt at om noe skulle gå galt, ville det neppe være på grunn av dem. Før oppskytingen av MA-6 hadde Glenn allerede simulert ferden 70 ganger, inkludert alle tenkelige problemer og nødsituasjoner.
Under utviklingen av Mercury-romskipet hadde man tidlig bestemt seg for å la astronautene være mer enn passasjerer. De fikk mulighet til å styre kapselen og flere av dens systemer, og de skulle utføre forsøk om bord. Selv på de korte, ballistiske ferdene til Shepard og Grissom hadde astronautene rukket å styre kapselen manuelt. Mercury var i stand til å operere automatisk, men det var viktig å få undersøkt mulighetene for manuell styring, spesielt med tanke på mulige nødsituasjoner der automatikken kanskje sviktet helt.
På ferder i bane var det åpenbart mer tid til tekniske og vitenskapelige forsøk. Glenn skulle på sin ferd bruke stjernene, horisonten og trekk på jordoverflaten til å bestemme kapselens posisjon og stilling i bane, for slik å prøve astronauters muligheter til å navigere på egen hånd uten hjelp fra instrumenter eller bakkekontrollen. Han skulle også prøve å bestemme avstanden til bæreraketten på ulike tidspunkter etter adskillelsen. Glenns avstandsmålinger skulle sammenlignes med målinger gjort fra bakken. Poenget var å finne ut om forholdene i verdensrommet påvirket en astronauts evne til korrekt avstandsbedømmelse. Slik kunnskap ville være viktig når man i Gemini- og Apollo-programmene skulle koble sammen romfartøyer i bane.
Legene så frem til å finne ut hvordan Glenn ville reagere på vektløsheten. Både Gagarin, Shepard og Grissom hadde beskrevet vektløsheten som behagelig og uproblematisk, men ferdene deres hadde vært av så kort varighet at man ikke kunne trekke konklusjoner fra dem. Titov hadde på deler av sin ferd vært kvalm og utilpass, og dette uroet mange. Var lengre opphold i vektløshet skadelige for organismen? Den eneste måten å finne ut dette på var å utsette flere mennesker for det samme. Det var jo ikke usannsynlig at Titovs reaksjon var individuelt betinget.
Glenn skulle også observere og ta bilder av Jorden, skyer, lyn og polarlys, og han skulle foreta astronomiske observasjoner.
Endelig en amerikaner i bane!
20. februar 1962 ble det til sist satt sluttstrek for alle utsettelsene: Mens 50 000 tilskuere og flere hundre pressefolk fulgte med, forlot MA-6 oppskytingsrampe 14 og begynte å klatre mot verdensrommet. John Glenn var på vei mot jordbane, og en hel nasjons selvaktelse steg i takt med Atlas-raketten. Millioner av mennesker fulgte oppskytingen direkte på fjernsyn, og deler av USA gikk mer eller mindre i stå. Glenns første ord under ferden var: «Roger, the clock is operating. We're under way.» Til tross for sitt noe tekniske preg er disse ordene fortsatt blant de mest kjente fra det amerikanske romprogrammet.
Atlas gjorde en prikkfri jobb, og Glenns romskip, Friendship 7, koblet seg fra raketten og svingte rundt med varmeskjoldet i fartsretningen. «Zero-G and I feel fine,» rapporterte Glenn, og Friendship 7 var i bane!
Glenn fikk umiddelbart beskjed om at banen, som hadde parametrene 261 km x 161 km, var god nok til å gi Friendship 7 sju omløp. Datamaskiner på bakken indikerte imidlertid at kapselen kanskje ville ha klart nesten 100 omløp før den ble trukket ned i atmosfæren. Akkurat dette var naturligvis kun av akademisk interesse for Glenn, som uansett ikke skulle fly mer enn tre runder, men med tanke på senere ferder i programmet, der varigheten stadig skulle økes, var det viktig å vite at Atlas-raketten var så presis. Mercury-kapselens egne motorer var bare i stand til å endre fartøyets stilling i rommet, ikke dets banehøyde eller baneplan.
Da Friendship 7 hadde rotert etter adskillelse fra bæreraketten, holdt Glenn øye med den med jevne mellomrom. Han meldte at raketten stupte kråke der den sakket stadig lenger akterut i forhold til kapselen, og først etter åtte minutter mistet han den av syne. Glenns avstandsbedømmelser viste seg å være ganske gode.
Alle systemer om bord i Friendship 7 fungerte upåklagelig da kapselen gikk inn i bane. Glenn svingte romskipet rundt da han passerte over Afrika, slik at han satt med ansiktet mot fartsretningen. Han merket seg at stillingsindikatorene ikke viste helt korrekt stilling, men så lenge han ved å se ut av vinduet kunne fastslå hvordan kapselen var orientert i forhold til Jorden, var ikke dette noe problem av betydning.
Over Det indiske hav var det meningen at Glenn skulle ha observert et bluss skutt opp fra sporingsskipet som lå der, men tett skydekke forhindret ham i å se blusset. Tilsvarende observasjoner var planlagt i andre og tredje omløp, men var mislykket fordi været ikke bedret seg.
Glenn passerte nå over Jordens nattside, og han gjennomførte sine astronomiske, meteorologiske og geografiske observasjoner. Over Australia rapporterte han at han kunne se lysene fra én eller flere byer, og astronaut L. Gordon Cooper (1927-), som befant seg ved sporingsstasjonen i Muchea i samme land, kunne fortelle at lysene stammet fra byene Perth og Rockingham, og at innbyggerne hadde skrudd på alt de hadde av lyskilder som en hilsen til Glenn.
På vei mot soloppgangen over Stillehavet kunne Glenn se tusenvis av små lyspunkter utenfor kapselen. Disse beveget seg uregelmessig omkring, og Glenn sa at de minnet om ildfluer. De merkelige partiklene forsvant ut av syne da Friend-ship 7 kom inn over Jordens dagside, og forble et mysterium inntil videre.
Da kapselen passerte nær sporingsstasjonen i Guaymas, Mexico, kunne denne melde videre til kontrollsenteret i Florida at én av stillingskontrollmotorene skapte problemer. Samme type problem hadde i sin tid ført til at MA-5 måtte lande etter bare to av tre planlagte omløp, og situasjonen så med ett mindre lys ut. Glenn kompenserte for problemet ved manuell styring, og meldte at dette fungerte godt. Det viste seg at han for det meste måtte styre kapselen selv på resten av ferden, men selv om dette ga ham litt mindre tid til vitenskapelige eksperimenter, viste det verdien av å ha et menneske som en integrert del av romskipets systemer. Kapselen var konstruert for å kunne fly automatisk, men når teknikken sviktet kunne piloten ta over og sørge for at oppdraget ble fullført.
Den første virkelige grunnen til bekymring oppstod mot slutten av det første omløpet. En indikator i ferdkontrollen på bakken viste at varmeskjoldet og den såkalte landingssekken ikke lenger var i låst posisjon. Alle Mercury-kapsler landet i havet, og vanligvis ble varmeskjoldet frigjort fra kapselen like før landing, slik at det falt et stykke nedover og foldet ut en sekk som fungerte som støtdemper (og etter landingen som drivanker). Dersom skjoldet nå var løst, betød det at det kunne falle av under tilbakevendingen gjennom atmosfæren, med den følge at kapselen og astronauten ville brenne opp.
Foreløpig ble skjoldet holdt på plass av pakken med de tre bremsemotorene. Denne var påspent kapselen med tre metallstropper, men skulle normalt kastes av etter at motorene hadde bremset kapselen nok til å falle inn i atmosfæren. Nå viste Glenns instrumenter ingen tegn til at skjoldet virkelig hadde løsnet, og han kunne heller ikke høre lyder som kunne bekrefte dette, så man antok at det dreide seg om et feilaktig signal på bakken. Det ble likevel bestemt at det tryggeste ville være å beholde rakettpakken på etter oppbremsingen, slik at denne kunne holde varmeskjoldet på plass lengst mulig. Pakken ville selvsagt selv brenne opp etter hvert, men håpet var at den først ville forsvinne når lufttrykket likevel var stort nok til å hindre skjoldet i å falle av.
Denne løsningen ville imidlertid ikke kunne brukes dersom én eller flere av bremserakettene ikke lot seg avfyre. En ubrukt bremserakett ville under opphetingen i atmosfæren kunne eksplodere, hvilket ville gjøre spørsmålet om hvorvidt varmeskjoldet fortsatt var med temmelig uinteressant.
Selv om varmeskjoldet antagelig fortsatt var låst, og selv om det i motsatt tilfelle ville være mulig å leve med problemet, bredte det seg en viss usikkerhet på bakken. Ville man oppleve at en ellers vellykket ferd ble snudd til tragedie under landingen? Radio og fjernsyn bragte opplysninger om situasjonen ut til publikum, og spenningen var stor.
Glenn fortsatte sine observasjoner på omløp nummer to. Han fastslo at «ildfluene» ikke stammet fra stillingskontrollsystemet, men opphavet deres forble ukjent. De eneste nye uregelmessighetene var at stillingskontrollsystemet forbrukte noe mer drivstoff enn planlagt i automatisk modus, at kabintemperaturen i kapselen økte litt og at fuktighetsnivået begynte å stige. Dette var dog ikke kritiske problemer. De to siste kunne Glenn selv regulere, mens det første lot seg kontrollere ved at Friendship 7 fikk drive fritt på deler av omløpet.
Glenn måtte likevel bruke en del drivstoff i manuell modus for å gjennomføre observasjoner og kontrollere kapselens posisjon og stilling. Selv om det fortsatt var nok igjen til å holde kapselen på rett kjøl under tilbakevendingen gjennom atmosfæren, måtte forbruket i bane forsøkes holdt på et minimum for å sikre en stor nok margin.
Da Friendship 7 fløy over Australia for tredje gang ba Glenn, som var oberstløyt-nant i det amerikanske marinekorpset, Cooper om å viderebringe til lederen for korpset at han nå hadde logget minimumsflytiden som var krevet for februar, fire timer!
Dramatikk
Det nærmet seg nå landing. Den endelige beskjeden om å la pakken med bremse-raketter bli værende på fikk Glenn av astronaut Walter M. Schirra (1923-2007) i California. Rakettene ble avfyrt da romskipet nærmet seg kysten av California, og Glenn orienterte kapselen slik at den hadde korrekt vinkel i møtet med atmosfæren.
Både for Glenn og bakkemannskapene ble landingen en thriller. Da han passerte Cape Canaveral på vei mot Atlanterhavet, beskrev han situasjonen utenfor vinduet som en virkelig ildkule. Han så hvordan én av de tre stroppene som holdt bremserakettene på plass flagret utenfor vinduet etter å ha brent av, og hørte lyden av små gjenstander som strøk langs kapselen.
Kort etter gikk kapselen inn i perioden med sterkest temperaturbelastning. Kapselen ble nå innhyllet i et lag av ioniserte gasser som forhindret radiokommunikasjon med bakken. I denne mest kritiske fasen var Glenn helt overlatt til seg selv, og ferdkontrollørene kunne ikke gjøre annet enn å bite negler i påvente av at kontakten skulle bli gjenopprettet.
Glenn så nå hvordan brennende stykker av bremserakettene raste forbi utenfor. Han var bekymret for at rakettpakken allerede hadde falt av og at det var selve varmeskjoldet som var i ferd med å gå i oppløsning, men siden han ikke kunne gjøre noe fra eller til, fortsatte han med arbeidet sitt.
Til stor lettelse for Glenn klarte varmeskjoldet jobben sin bra, men da kapselen var forbi perioden med den største varmebelastningen begynte den å vingle så kraftig at Glenn ikke kunne styre den manuelt. Kapselen dreide gjentatte ganger mer enn ti grader til siden, og stod i fare for å snu seg med nesen (og fallskjermseksjonen) nedover. Tankene for automatisk og manuell stillingskontroll gikk tomme ett til to minutter før den første, stabiliserende fallskjermen automatisk skulle foldes ut, og vinglingen tiltok igjen. Situasjonen ble såpass kritisk at Glenn bestemte seg for å folde ut fallskjermen manuelt, men akkurat i det han skulle til å trykke på knappen, spratt skjermen ut av seg selv.
Først nå kunne Glenn føle seg sikker på at han ville komme fra ferden med helsen i behold. Alle systemer fungerte etter planen på resten av turen. Antenneseksjonen ble frakoblet, og hovedfallskjermen foldet seg pent ut og bremset kapselen ned til korrekt landingshastighet. Glenn koblet ut låsene som holdt varmeskjoldet, og hørte hvordan det falt på plass i landingsposisjonen med et dunk. Skjoldet hadde altså hele tiden vært låst, og all dramatikken rundt avslutningen av ferden kokte ned til en instrumentfeil på bakken.
Friendship 7 landet rundt 64 km fra det planlagte punktet 4 timer 55 minutter og 23 sekunder etter start, og ble plukket opp av destroyeren USS Noa under en halv time etter landingen. Glenn var både varm og sliten etter ferden, men ellers i fin form. Han hadde ikke merket noe til ubehaget Titov hadde følt i rommet. Kort etter mottok han gratulasjoner per telefon fra president John F. Kennedy. Glenn ble så overført til hangarskipet USS Randolph for videre legeundersøkelser og debriefing. Disse fortsatte i to dager på Grand Turk Island i Bahamas og én dag på Cape Canaveral.
Etterspill
Gratulasjoner strømmet inn fra hele verden. Mange land så ferden som et tegn på at USA var i ferd med å ta igjen Sovjetunionen, med den følge at maktbalansen mellom supermaktene ble gjenopprettet. 26. februar deltok Glenn med familie i en parade i Washington D.C. sammen med visepresident Lyndon B. Johnson. Langs ruten stod rundt 250 000 mennesker som ønsket å hylle astronauten trass i regnværet. Glenn orienterte en samlet Kongress om ferden, og ble neste dag beæret med en offisiell mottagelse i De forente nasjoners hovedkvarter i New York. Da Glenn 3. mars besøkte hjembyen New Concord i Ohio, som hadde en befolkning på 2300 personer, var 75 000 mennesker møtt frem for å få et glimt av helten!
Etter grundig inspeksjon ble Friend-ship 7 sendt ut på et fjerde omløp rundt Jorden, denne gangen som hovedattraksjon på en rekke utstillinger i 17 land. På årsdagen for ferden ble det lille romskipet permanent stilt ut i det nasjonale fly- og rommuséet i Smithsonian Institution, Washington D.C.
For Glenn selv ble det ingen flere omløp rundt Jorden før i oktober/november 1998, da han deltok som nyttelastspesialist på romfergeferd STS-95. (Se artikkelen John Glenn flyr igjen i Nytt om Romfart nummer 106, 1998, sidene 22-25 for bakgrunnen for dette og artikklen STS-95: De gamle er eldst, også i rommet i Nytt om Romfart nummer 109, 1999, sidene 30-35 for en rapport fra ferden.) Han forlot NASA i 1964 og arbeidet i det private næringsliv inntil han i 1974 ble innvalgt i Senatet, hvor han fortsatt sitter. Han planlegger å gå av ved utløpet av sin fjerde periode i januar 1999.
Betydningen av John Glenns første ferd i rommet kan vanskelig overvurderes. Etter i årevis å ha ligget bak Sovjetunionen i romkappløpet, hadde USA endelig klart å redusere motpartens forsprang. Ennå var det langt igjen til man kunne tangere, eller til og med slå, Titovs rekordlange ferd i august 1961, men man hadde sett at Mercury hadde et betydelig vekstpotensiale, og snart ville man fly ferder av lenger varighet og større kompleksitet. Til forskjell fra sine sovjetiske kolleger hadde dessuten de amerikanske astronautene styrt sine fartøyer og tatt selvstendige avgjørelser, og til tross for at amerikanske raketter ennå var svakere enn de sovjetiske, begynte det å bli åpenbart at landet rent teknologisk lå foran Sovjetunionen.
MA-6 var akkurat den vitamininnsprøytningen både NASA og det amerikanske folk trengte for å se med optimisme på fremtiden i verdensrommet, der president Kennedy mente at USA måtte delta og ikke stå tilbake for noen.
Programmet fortsetter
Neste ferd i programmet, MA-7, skulle være en tilnærmet kopi av MA-6. Selv om MA-6 sett under ett hadde vært vellykket, var det fortsatt mange ting NASA ønsket å få utprøvd bedre før organisasjonen gikk i gang med lengre ferder. MA-7 skulle derfor også gjøre tre omløp. På visse hold ble dette sett på som overdrevent forsiktig av NASA, men i utgangspunktet var målet for Mercury-programmet nettopp å fullføre tre omløp, og NASA aktet ikke å ta sjanser bare for å sette nye rekorder. Man søkte å få bekreftet erfaringene fra MA-6, og dessuten var det et mål å gjennomføre ferden med et lavere drivstofforbruk. Dette siste var tvingende nødvendig om man skulle ha håp om å holde Mercury i bane over lang tid.
NASA ønsket også å øke ferdens vitenskapelige innhold. Glenn hadde gjort en god jobb også på dette området på sin ferd, og nå som man hadde mer erfaring fant ferdplanleggerne rom for noen flere eksperimenter.
Det første gikk ut på at en mangefarget ballong skulle slippes ut i enden av en line fra kapselen. Poenget var her å undersøke de reflekterende egenskapene til de ulike fargene og graden av luftmotstand i denne banehøyden.
Eksperiment nummer to omfattet en gjennomsiktig glassbeholder der innsiden var utformet slik at astronauten kunne observere hvordan en væske oppførte seg i vektløs tilstand. Dette var viktig for å kunne bygge hensiktsmessige drivstofftanker i fremtidige romfartøyer.
Tredje eksperiment omfattet fotografering av horisonten i dagslys gjennom blå og røde filtre. Eksperimentet var ventet å ha betydning for navigasjonsstudier i forbindelse med Apollo-programmet. I eksperiment nummer fire skulle man prøve å finne frem til de beste bølgelengdene for meteorologisk fotografering fra satellitter, og i det femte stod studier av visse atmosfæriske forhold på programmet. En siste oppgave var fotografering av landområder i Nord-Amerika og Afrika. Dette hadde sammenheng med at man ville finne ut mer om trekk ved steder der meteoritter hadde slått ned, og var nært knyttet til studier av andre planeters overflater.
Bytte av astronaut
Opptakten til MA-7 fikk en uventet vri. Allerede i november 1961 hadde NASA kunngjort at Donald K. Slayton (1924-1993) skulle fly denne ferden, med Walter M. Schirra som reserve. Forberedelsene til ferden gikk som normalt, helt til NASA 15. mars 1962 meldte at Slayton ville ble erstattet av Scott Carpenter. Årsaken var at Slayton tidvis hadde uregelmessig hjerterytme, eller fibrillasjoner. Situasjonen var blitt oppdaget i august 1959, men få av legene NASA hadde konsultert den gangen og senere hadde sett den som noe problem. I høyden strakte enkelte seg til å si at Slayton godt kunne fly, men at det kanskje ville være bedre å sende en astronaut med en mer tilnærmet perfekt hjerterytme dersom det var mulig. Slayton selv hadde ikke vært klar over tilstanden før NASAs leger oppdaget den, og han opplevde den ikke som ubehagelig eller som noen begrensning på sin evne til å fungere optimalt under alle forhold.
Beslutningen om utskiftningen ble tatt av NASA-administrator James E. Webb. Som romorganisasjonens øverste ansvarlige følte han det tryggest å ikke legge usikkerheten forbundet med Slaytons hjerte til alle de andre ukjente faktorene rundt en romferd. (Slayton kom tilbake på flystatus i 1972, og fløy sin første og eneste ferd i 1975 i Apollo-Sojuz-testprosjektet.)
At det ikke ble Walter Schirra som steppet inn for Slayton, overrasket mange, inkludert Schirra selv. Han hadde jo tross alt lenge trent nettopp for å kunne overta dersom noe skjedde med Slayton. NASA mente imidlertid at Carpenter var bedre forberedt, ettersom han akkurat hadde avsluttet en intens treningsperiode som reserve for John Glenn. Som plaster på såret fikk Schirra vite at han uoffisielt var tatt ut til å fly MA-8 senere på året.
En god start...
Nedtellingen for MA-7 24. mai 1962 forløp uten nevneverdige tekniske problemer. Den eneste grunnen til at oppskytingen ble noe utsatt var at Solen trengte litt ekstra tid på å løse opp morgentåken på Cape Canaveral. Ferden opp i bane gikk også svært glatt, og baneparametrene var 268 km x 161 km.
Carpenters første oppgave i bane var å dreie kapselen sin, Aurora 7, rundt med varmeskjoldet i fartsretningen. På Glenns ferd hadde dette skjedd automatisk. Carpenter greide å redusere drivstofforbruket kraftig i denne operasjonen gjennom sin manuelle styring.
Instrumentene om bord fungerte normalt, unntatt en innretning som hadde til oppgave å holde øye med horisonten. Denne var stilt 20° feil, og Carpenter var ikke umiddelbart oppmerksom på feilen.
Carpenter gikk straks i gang med å observere Atlas-raketten og å ta fotografier. Han ble forsinket i forhold til ferdplanen fordi det viste seg noe problematisk å skifte film i kameraet. Under passeringen av Jordens nattside over Det indiske hav oppdaget han at strølys fra ferdklokken forhindret ham i å oppnå fullt nattsyn, noe som påvirket de astronomiske observasjonene.
Over Australia var det meningen at Carpenter skulle se etter bluss skutt opp fra Woomera, men som under MA-6 var eksperimentet mislykket på grunn av tykt skydekke.
På de to første omløpene jobbet Carpenter seg gjennom en tettpakket liste av stillingsendringer for Aurora 7, men manøvrerte også en god del på egen hånd. Ved flere anledninger kom han også i skade for å starte det automatiske styringssystemet, som begynte å bruke drivstoff i tillegg til det Carpenter brukte i manuell modus. Han fikk flere påminnelser om å spare drivstoff, men forbruket forble i høyeste laget.
Ballongeksperimentet ble startet på begynnelsen av omløp nummer to, og ble bare delvis vellykket fordi ballongen ikke blåste seg skikkelig opp. Følgelig ble det ikke rare resultatene av reflektivitetsstudiene, men luftmotstanden lot seg i noen grad måle. Ballonglinen viklet seg rundt kapselens nese under noen manøvrer, og da Carpenter prøvde å frigjøre ballongen, ble den likevel hengende etter romskipet. Dette hadde ingen betydning for sikkerheten, men var til irritasjon.
Ved starten av det tredje omløpet hadde Carpenter brukt opp mer enn halvparten av drivstoffet sitt, og han fikk beskjed om å la fartøyet drive fritt for å spare resten til tilbakevendingen.
Glenns ildfluer viste seg også for Carpenter. Han oppdaget at han kunne få dem til å sverme ved å dunke i kapselveggen, og trakk snart konklusjonen at kapselens ytterside var dekket av et tynt frostlag.
Forsøket på å spare drivstoff førte frem, og da tilbakevendingstidspunktet nærmet seg var det fremdeles tilstrekkelig igjen til å foreta en trygg landing.
...men en uryddig landing
Mens han forberedte avfyringen av bremserakettene, rapporterte Carpenter at han lå noe etter skjemaet fordi han hadde brukt tid på å teste ildflueteorien sin. Dette problemet ble påtagelig da det automatiske stabiliseringssystemet ikke klarte å holde romskipet i korrekt stilling for avfyringen. Carpenters etterslep økte nå fordi han måtte prøve å finne ut hva som var galt. Igjen kom han til å aktivere både det manuelle og det automatiske styringssystemet samtidig, slik at drivstofforbruket ble fordoblet.
På grunn av problemer med automatikken måtte Carpenter avfyre bremserakettene manuelt, og dette skjedde tre sekun-der etter tidsplanen, hvilket forskjøv landingspunktet med 24 km. I avfyringsøyeblikket var Aurora 7 heller ikke korrekt innrettet, noe som delvis kan forklares ved å henvise til den feilmonterte horisontfølgeren nevnt ovenfor. Dette førte til en ytterligere forskyvning på 282 km. Som om ikke dette var nok, var ytelsen til bremserakettene 3 % lavere enn forventet, og landingspunktet ble forskjøvet med enda 97 km. Hadde ikke Carpenter reagert såvidt raskt som han gjorde da avfyringsautomatikken sviktet, ville landingsavviket vært enda større.
Først etter avfyringen fant Carpenter ut at det automatiske styringssystemet var koblet inn. Han koblet det ut, bare for å oppdage at tankene for det manuelle systemet var tomme, til tross for at instrumentene viste at 6 % gjenstod. Det automatiske systemet hadde igjen 15 %, vel å merke ifølge instrumentene, som nå hadde vist seg å ikke være så pålitelige. Det som var igjen måtte spares til den delen av nedstigningen der kapselen ville bli kastet omkring av aerodynamiske krefter.
Det automatiske systemet gikk tomt for drivstoff allerede i en høyde mellom 24 og 21 km. Dersom kapselen nå hadde vippet ut av stilling ville både den og Carpenter ha blitt kremert, men heldigvis var fartøyet relativt stabilt. Perioden der kapselen var uten radiokontakt med bakken var utvilsomt temmelig spennende for folkene i ferdkontrollen, men de kunne hele tiden følge Aurora 7 på radar, og alt så ut til å gå bra.
Til tross for at romskipet begynte å bevege seg godt utenfor toleransegrensene i en høyde av 15 km, bestemte Carpenter seg for å vente så lenge som mulig før han eventuelt overstyrte automatikken og foldet ut stabiliseringsfallskjermen. Denne spratt ut ved 7,6 km, og da Aurora 7 passerte 2,9 km fulgte hovedfallskjermen etter. Resten av landingssekvensen var rutinepreget, selv om Carpenter landet utenfor radiorekkevidde 4 timer, 56 minutter og 5 sekunder etter start. Ferdkontrollen visste omtrent hvor romskipet hadde landet, men ikke i hvilken forfatning det eller astronauten var. Denne usikkerheten ble formidlet videre til folk som fulgte med i radio og fjernsyn, og den kjente ankermannen for fjernsynsselskapet CBS, Walter Cronkite, erklærte med alvorlig og beveget stemme på direkten at det var mulig at Amerika hadde mistet en astronaut.
Lettelsen var derfor stor da et helikopter fra hangarskipet USS Intrepid kunne fortelle at Carpenter var funnet i god behold. Da det ankom, satt han i en flåte ved siden av kapselen og koste seg med sjokolade fra nødrasjonen. Det fortelles imidlertid av sjefen i ferdkontrollen, Cristopher Kraft, var rasende over Carpenters tilsynelatende somling og rot i det siste omløpet rundt Jorden, og på stedet erklærte at «den mannen skal aldri fly for meg igjen». Til Carpenters forsvar bør det legges til at en god del av «rotet» skyldtes ting som lå utenfor hans kontroll, selv om det også er klart at han nok kunne ha spart en del kritisk drivstoff og lettere ha fulgt ferdplanen dersom han hadde tøylet sin entusiasme og begrenset manøvreringen av kapselen.
Uansett ble det aldri noen ny ferd på Carpenter. Han tok permisjon fra NASA i perioden 1965 til 1967 for å delta i et forskningsprosjekt under vann i regi av U.S. Navy, og forlot romorganisasjonen i 1967. I årene etterpå arbeidet han som konsulent, og i 1991 debuterte han som spenningsforfatter. Bøkene hans har så langt fått relativt god mottagelse.
Aurora 7 ble etter landingen plukket opp av destroyeren USS Pierce, og befinner seg i dag i Hong Kong Space Museum, Hong Kong.
NASA hadde nå erfaring fra to bemannede ferder på tre omløp hver. De fleste mente at tiden var moden for å gå et skritt videre. De største optimistene håpet at den neste ferden ville vare et døgn, men før man kunne ta et så langt skritt var det nødvendig å demonstrere at kapselens systemer var gode nok. Spesielt måtte man få ned drivstofforbruket til stillingskontrollmotorene.
27. juni 1962 kunngjorde NASA at Walter Schirra skulle fly seks ganger rundt Jorden med MA-8 samme høst, og at hovedmålet skulle være å demonstrere mest mulig økonomisk bruk av Mercury-fartøyets ressurser. Etter en langsom knoppskyting og en dramatisk blomstring var Mercury-programmet omsider på vei mot full modning.
| 
