STS-95: De gamle er eldst, også i rommet
Av Ivar Johansen
|
Artikkel publisert i Nytt om Romfart, 29. årgang, nummer 109, januar-mars 1999, sidene 30-35 av Norsk Astronautisk Forening/www.romfart.no.
|
Skriv ut
Tips bekjent
|
Alle eventyr begynner med «Det var en gang». STS-95 var i følge ferdplanen en ganske vanlig romfergetur, men med en besetning bestående av «seks astronauthelter og en amerikansk legende» kan vi nok se tilbake på STS-95 som et stort eventyr, i alle fall når vi snakker om publikums interesse, takket være presse og media. Når det gjelder presse og media på Kennedy Space Center (KSC) denne gangen, var det et kapittel for seg.
For går vi litt tilbake i historikken og ser på hvor mye presse og media som er akkreditert til hver romfergeferd, flater antallet raskt ut på drøyt 80-100 forskjellige radio- og fjernsynskanaler i snitt. Frem til 15. januar 1998 var pågangen av diverse media helt vanlig, men etter at NASA-administrator Daniel Goldin denne dagen på en pressekonferanse i Washington D.C. kunngjorde at senator og tidligere astronaut John Herschel Glenn skulle delta på en romfergeferd i løpet av senhøsten, tok media-interessen seg opp som aldri før.
Artikkelforfatteren holder løpende kontakt med pressesenteret på Kennedy-romsenteret minst én gang per uke, og det var artig å høre hvordan presse- og mediainteressen økte fra uke til uke. Først var det tomt for «car-passes», et identitetskort man setter på bilruta for å komme innenfor gjerdet på KSC. Så ble det umulig å finne tak over hodet i Brevard kommune og områdene rundt i en avstand av to til tre timers biltur fra KSC, og man snakket faktisk om de «gode gamle Apollo-dagene» når det gjaldt tilstrømning av interesserte radio- og TV-stasjoner og sist, men ikke minst, den vanlige amerikaner.
Sistnevnte hadde kanskje aldri hørt ordet «nyttelast», men et og annet pressemedlem hadde nok en aldri så liten peiling på hva det var. Men det var nok nasjonalhelten Glenn som fanget folkets interesse, og ser vi litt på forberedelsene til STS-95-ferden og måten Glenn taklet presse og media på, så står det meget stor respekt av ham der han utallige ganger penset inn på hvilken nyttelast som skulle være om bord, selv om spørsmålet egentlig var rettet mot ham personlig og hva de skulle gjøre i om bord i romfergen Discovery i løpet av den nesten ni dager lange ferden.
Forberedelser
Den siste offisielle romferge-/Mir-ferden, STS-91 med Discovery, endte med landing på rullebane 15 ved KSC klokken 20.00.18 norsk tid den 12. juni 1998. Dette var arbeidshestens 24. individuelle ferd. Denne landingen satte et fint punktum for et spennende kapittel i den bemannede romfartens historie, i og med at den amerikanske astronauten Andrew Thomas kom tilbake til Moder Jord etter 141 dager i rommet om bord i den russiske romstasjonen Mir. Fase1 i det internasjonale romstasjonssamarbeidet var dermed over.
Etter STS-91 ble Discovery tauet til hangar 2 i Orbiter Processing Facility (OPF), hvor nyttelasten ble deaktivert og forberedelsene til STS-95 kunne begynne. Man hadde jo meget god tid på seg i og med at det ble veldig stille oppskytingsmessig på romfergefronten fra 12. juni til planlagt oppskytingsdato for STS-95, som for lengst var berammet til 29. oktober 1998.
Men som vi vet, tar det tid å rekonfigurere de forskjellige nyttelaster, og inne i OPF-bygningene hersker det stor og målbevisst arbeidsro. Etter at Glenn ble «annonsert» som nyttelastspesialist den 15. januar 1998, tok det ikke mange dagene før han var på plass ved KSC sammen med astronaut Stephen Oswald.
Denne gangen skulle pressen ha sitt, og det ble knipset en rekke bilder om bord i romfergen Columbia av Glenn og Oswald for å danne en ramme om utnevnelsen til STS-95 i forskjellige presse- og mediekanaler. Tilbake i Houston kunne Glenn og hans kolleger trene videre mot ferden før de igjen var tilbake på KSC både i juli og august måned for å gjøre seg kjent med Spacehab-modulen, som var en av de primære nyttelastene denne gangen. Under den programmessige Crew Equipment Interface Test, som fant sted i begynnelsen av september, fikk astronautene sett på de forskjellige nyttelaster i detalj, noe som er rutine for samtlige mannskaper før hver eneste romfergetur. Inne i OPF gikk forberedelsene sin gang, og denne gangen var det en litt spesiell jobb som ble gjort eksteriørmessig på Discovery.
Som de fleste kanskje fikk med seg i fjor høst, kunne NASA høsten 1998 feire sitt 40-årsjubileum, og i forbindelse med dette fikk romfergeflåten et nytt utseende. Discovery var den første romfergen som fikk et nytt malingsmønster. På venstre vinge, hvor man fra før hadde påmalt det amerikanske flagget og «USA» (unntaket her er Columbia, som kun hadde flagget påmalt) fikk man nå NASAs gode, gamle «kjøttkake»-emblem i blått med en diameter på 1,83 m. Det samme emblemet er også påmalt hver side av skroget bakenfor lasteromsdørene og nedenfor konsollene med stillingskontrollmotorene. Her måler emblemet 71,12 cm, og det er en mann ved navn James Modarelli, som i sin tid jobbet ved NASAs Lewis Research Center, som er kunstneren bak dette velkjente emblemet. Emblemet ble designet på slutten av 1950-tallet, den gangen med en hvit ramme rundt den blå «kjøttkaka». Rammen ble fjernet og erstattet av en markant blåfarge rett før Apollo 7-ferden i oktober 1968.
På høyre vinge har alle romfergene fått det amerikanske flagget pluss fergens navn. Her hadde Columbia fra før kun «USA» påmalt, mens de andre tre hadde NASAs nyere logo fra 1972 samt romfergens navn. NASA-sjef Daniel Goldin har uttrykt håp om å vekke opp noe av NASAs gyldne tidsalder fra 1960-tallet ved hjelp av det gamle/nye «kjøttkake»-emblemet. Én ting er i alle fall sikkert: Romfergeflåten kler sin nye drakt.
Etter en klargjøringsfase som inkluderte en grundig inspeksjon fra nesetipp til haleror, og som beslagla 65 arbeidsdager i OPF, ble Discovery den 14. september transportert over til monteringsbygningen, hvor hun dagen etter ble spleiset sammen med sin drivstofftank, som denne gangen hadde identitetsnummer 98, og sine to faststoffraketter, med identitetsnumrene 69 og 97. Utrullingen til oppskytingsplattform 39B fant sted den 21. september, og nyttelasten ble installert i Discoverys lasterom fem dager senere. STS-95-astronautene fløy ned fra Houston i sine T-38 jetfly den påfølgende uken, slik at de kunne ta del i de rutinemessige evakuerings- og nedtellingsøvelsene, på fagspråket kalt Terminal Countdown Demonstration Test). Oppskytingsdatoen hadde lenge vært berammet til 29. oktober 1998, en dato som skulle bli spesiell på mange måter.
Nyttelast
For å ta en liten titt på de primære nyttelastene, foreslår jeg at vi begynner med Spacehab-modulen, som atter en gang er med om bord. På STS-95 er modulen med for 12. gang, og det er syvende gang at en modul av den enkle typen er med i rommet. Modulen måler 2,806 m i lengde, 3,416 m i høyde og 4,117 m i diameter. Ved bruk av modulen, som på denne ferden har en masse på 5386,9 kg, får astronautene 31,1 m3 mer volumplass til eksperimenter.
Eksperimentmassen utgjør denne gangen 2177,2 kg, og på STS-95 står Spacehab-modulen i det kommersielle tegn som aldri før, i og med at 70 % av de forskjellige sekundære eksperimentene om bord kommer fra bedrifter og organisasjoner utenfor NASA. Med en prislapp på 28 000 dollar per kilo eksperimentnyttelast tjener nå eierselskapet Spacehab Inc. godt med penger. Spacehab-modulen er som kjent koblet til en tunneladapter som bringer astronautene frem og tilbake fra romfergens midtre kabindekk.
Spartan 201-05
Denne nyttelasten var sist i rommet på STS-87 i månedsskiftet november-desember 1997, da under betegnelsen Spartan 201-04 (Shuttle Pointed Autonomous Research Tool For Astronomy 201-04). (Se artikkelen STS-87: En friflyver til besvær i Nytt om Romfart nummer 105, 1998, sidene 32-37.) På den ferden ble det vitenskapelige utbyttet heller begrenset grunnet flere menneskelige feil, noe som resulterte i at friflyveren ikke ble aktivisert riktig, samtidig som man ikke fikk tak i den igjen da man skulle løfte den inn i lasterommet. Dette resulterte i at to av astronautene måtte ut i lasterommet for manuelt å redde friflyveren, slik at den ikke gikk tapt.
Spartan 201-05 er fysisk identisk med 201-04, men det som skiller er litt annen programvare. Spartan flys for femte og siste gang i Spartan-programmet, og massen er denne gangen 1350,8 kg. Etter at astronaut Stephen Robinson har utplassert friflyveren via romfergens manipulatorarm på ferdens fjerde dag, vil dens jobb med å studere solvinden og Solens korona ta til. Etter en friflyvningsperiode på drøyt 55 timer i en avstand fra romfergen som kan variere mellom 112,6 til 160,9 km, vil friflyveren bli plukket opp igjen på ferdens sjette dag. Det er NASAs Goddard Space Flight Center i Greenbelt, Maryland, som er ansvarlig for Spartan-prosjektet.
HOST
Under STS-103, som er den tredje service- og vedlikeholdsferden til romteleskopet Hubble, i skrivende stund berammet til juni 2000, skal det som seg hør og bør installeres en del oppgradert, nytt utstyr. Av den grunn har man med seg en plattform som går under navnet Hubble Space Telescope Orbital Systems Test (HOST).
På denne plattformen har man montert litt forskjellig utstyr, inkludert et nytt kjølesystem for Hubble-teleskopets nærinfrarøde spektrometer og kamera, bedre kjent som NICMOS (Near-Infrared Camera and Multi-Object Spectrometer).
Dette kjølesystemet inneholder en fantastisk finmekanikk med små deler som med en rotasjonshastighet på 400 000 omdreininger per minutt vil gi vibrasjonsfri nedkjøling av NICMOS. Videre har man med seg oppgraderte utkast til nye datamaskiner og fiberoptikk som også skal testes. HOST-plattformen har en masse på 1270 kg, og er plassert midt i Discoverys lasterom. På en nyttelastbro plassert i lasterommet finner vi nyttelasten IEH-03 (International Extreme Ultraviolet Hitchhiker 03), som består av seks astronomiske instrumenter som skal studere restene av supernovaer og foreta detaljstudier av stjerner samt stjerneformasjoner. På denne nyttelastbroen finner vi også fire GAS-beholdere («Get Away Special») samt eksperimentet ATE (Advanced Technology Experiment).
Media og folk
I innledningen til denne artikkelen nevnte jeg presse og media der tankene gikk til mine og NORs kjære kontakter og venner i dagene før Discoverys oppskyting. Jeg husker at Susan Maurer, som er redaktør for KSCs internavis Spaceport News, sa til meg på telefonen et par dager før oppskyting: «Du kan være glad du er hjemme i Norge, Ivar. Hele området ser ut som en dyrehage.»
Ja, det kunne man nok få følelsen av, med nesten 3800 forskjellige akkrediterte TV- og radiostasjoner. TV-stasjonen CNN kjørte sitt eget løp, et løp som en romfartsentusiast slukte rått, selv om det medførte lite søvn og redusert arbeidsevne. Som om ikke heksegryta inne på KSCs presseområde var ille nok, var det ikke noe særlig bedre utenfor KSC i kommunen Brevard et par dager før oppskyting, for ikke å snakke om på selve oppskytingsdagen. Det strømmet folk til for å få en fin tilskuerplass over ett døgn før planlagt oppskyting, og det ble anslått at rundt 300 000 mennesker beleiret området rundt KSC mens nedtellingen gikk sin vante gang.
Ja, var det noen som nevnte Apollo-dagene? Amerikanerne er jo kjent for sin patriotiske holdning, og ved et par spisesteder i Titusville, som ligger bare noen kilometer vest for monteringsbygningen og oppskytingsområde 39, blinket det etter mørkets frembrudd store reklameskilt med teksten «Astronauts over 75 eat free».
Det hele var nesten uvirkelig å se via CNN, og man kunne male en viss mann på veggen for at man ikke var ringside. For de av oss som er så heldige å ha tilgang til CNN ble timene før oppskyting en meget stor opplevelse. Nå kan det selvfølgelig skrives bøker om akkurat dette, men jeg skal fatte meg i korthet. Vi skulle være vitne til at en nasjonallegende skulle tilbake i rommet drøyt 36 år etter sin første ferd, som fant sted 20. februar 1962, og som hadde en varighet på 4 timer, 55 minutter og 23 sekunder. Og som sidekommentator hadde CNN fått med seg fjernsynsveteranen og legenden Walter Cronkite, som sammen med programleder Miles O'Brian samt innbudte astronauter og andre personligheter lagde et mediashow som vil bli husket lenge. NRK sørget for at Erik Tandberg og Jan P. Jansen var representert i studio her hjemme i forbindelse med STS-95. Artikkelforfatteren og mange med ham har veldig mye å takke disse to for når det gjelder interessen for romfart, og det var veldig moro å se disse to parhestene sammen igjen.
Oppskyting
Via CNN kunne man nå følge alt STS-95-mannskapet foretok seg fra de spiste den tradisjonelle oppskytingsfrokosten til de var om bord i Discovery. Med president Bill Clinton og hans kone Hillary stående på taket til oppskytingskontrollen sammen med NASA-administrator Daniel Goldin var rammen om STS-95 som den skulle være denne 29. oktoberdagen 1998. Clinton er den første president i USA til å være representert ved en romfergeoppskyting i løpet av programmets 17-årige historie.
Discovery løftet seg fra oppskytingsplattform 39B klokken 20.19.34 etter en forsinkelse på nesten 20 minutter fra planlagt oppskytingstidspunkt. Det som forårsaket forsinkelsen var en alarm fra Discoverys varslingssystem på øvre kabindekk samt to privatfly som kom innenfor romfergens sikkerhetssone vest av plattform 39B.
Igjen må jeg litt tilbake til TV-bildene, som nede på midtre kabindekk, hvor Robinson, Glenn og Mukai satt, talte for seg selv. I oppskytingsøyeblikket fikk vi inntrykk av at saker og ting virkelig skjedde, og det som var virkelig gøy å se, var hvordan Robinson slo Glenn på skulderen et utall ganger som om han skulle ha sagt: «Ja, bestefar, nå bærer det av sted ut i verdensrommet igjen!» Men ting skjedde også utenfor romfergen, rettere sagt under Discoverys sideror, hvor luken til bremsefallskjermen sitter. Luken, som måler 45,7 cm x 55,8 cm og er laget i aluminium med en vekt på 4,98 kg, løsnet og falt av.
Kameraene på plattform 39B avslørte at luken, som løsnet fem sekunder etter at hovedmotorene tente, også traff den midtplasserte hovedmotor nummer én, som på denne ferden hadde serienummer 2043. Aluminiumsluken traff dysen til motoren, og heldigvis oppstod det ingen skade som fikk følger for motorens ytelse. Hadde derimot det skjedd, ville datamaskinene om bord slått av hovedmotorene før faststoffrakettene hadde våknet til liv.
Romfergesystemet klatret opp mot sin bane mens alle vi som var på bakken bare kunne nyte synet, og tørke en aldri så liten tåre iblant. Faststoffrakettene ble frakoblet i en høyde av 46,3 km og en hastighet av Mach 4,5, to minutter og to sekunder etter oppskyting. Også her var fjernsynet til stede, takket være små kameraer festet til den store drivstofftanken, og vi kunne følge frakoblingen fra losjeplass. Ferden var jo i og for seg historisk, og litt nostalgi må vi ha med oss når det gjaldt en av faststoffrakettene. Som kjent er disse satt sammen av segmenter, og et av disse segmentene hadde vært med siden STS-3 i 1982, mens et av støttestagene skrev seg fra STS-1 den 12. april 1981. Kanskje ikke tilfeldig at disse komponentene var valgt ut til nettopp STS-95?
Discoverys hovedmotorer ble slått av ved T+8 minutter og 24 sekunder, og drivstofftanken ble frakoblet noen sekunder senere. Dette var den andre gangen man brukte en drivstofftank av den superlette typen (se artikkelen STS-91: Siste møte mellom romfergen og Mir i Nytt om Romfart nummer 108, 1998, sidene 15-21). Romfergen og dens mannskap gikk nå inn i en bane med parametrene 498,1 km x 53,7 km og en ekvatorvinkel på 28,45°, en bane som ble gjort sirkulær med parametrene 555,6 km x 555,6 km ved en fem minutters avfyring av Discoverys banemanøvreringsmotorer ved T+47 minutter.
Arbeid i bane
Astronautene kunne nå så smått begynne å aktivisere de forskjellige eksperimentene om bord. Disse telte med smått og stort 83 stykker, hvorav Japan og ESA var representert med fem større prosjekter, mens ESA også hadde 28 sekundære nyttelaster om bord i Spacehab.
Nå var det selvfølgelig stor interesse rundt Glenn og hans andre møte med vektløsheten i bane rundt Jorden, som han kommenterte mens de befant seg i sitt tredje jordomløp. «For å bruke en forslitt, gammel frase: Jeg er vektløs og føler meg vel.» De samme ordene lød også gjennom eteren fra Mercury-romfartøyet Friendship 7 den 20. februar 1962. I løpet av ferden ble det holdt en rekke nasjonale og internasjonale pressekonferanser, hele seks stykker i tallet, hvor veteranen selvfølgelig stod i fokus.
Glenn var i glimrende form trass i sin alder på 77 år, og hans medisinske støtteapparat på bakken var meget imponert. Det er jo veldig vanlig at man blir kvalm og kaster opp en del som en reaksjon på vektløsheten, noe også Glenn hadde regnet med, men han viste at de gamle er eldst også i verdensrommet.
Han fikk sine 5,5 til 7 timer søvn per natt ikledd en hjelm og en stroppevest utstyrt med 21 forskjellige sensorer for å måle hvordan han reagerte på vektløsheten. Mukai hadde på seg det samme utstyret som Glenn, og via sensorene fikk man en mengde data om hjernen og det kardiovaskulære systemet.
Astronaut Scott Parazynski fikk klengenavnet grev Dracula om bord, i og med at han var ansvarlig for alle blodprøvene som ble tatt av Glenn og Spanias første astronaut i rommet, Pedro Duque. De måtte avgi hele 10 blodprøver og 16 urinprøver for å samle de data man trengte når det gjaldt nedbrytningen av muskelvev i vektløs tilstand forårsaket av utslipp av stressrelaterte proteiner. Foruten legenden om bord var et av ferdens høydepunkter utplasseringen av friflyveren Spartan. Dette fant sted på ferdens fjerde dag, den 1. november klokken 19.47 norsk tid, da astronaut Stephen Robinson slapp tak i friflyveren via manipulatorarmen mens Discovery passerte 555 km over Baja California.
Friflyveren fungerte prikkfritt denne gangen der den tok flotte bilder av Solens korona. Spartan ble plukket opp igjen den 3. november klokken 21.25 norsk tid etter at man hadde brukt det nye, lasteromsmonterte navigasjonssystemet Goddard Video Guidance Sensor. Dette systemet brukte lyset som ble reflektert fra Spartan som navigasjonshjelpemiddel, noe som vil være meget aktuelt under byggingen av den internasjonale romstasjonen (ISS), hvis første elementer allerede er i bane. STS-95 gikk etter hvert inn i sin siste fase, og på meningsmålinger gjort under ferden var det helt klart at interessen for NASA og romfergeprogrammet hadde fått et meget markant oppsving takket være Glenns tilstedeværelse om bord. På mange måter kan man nok se på dette som god taktikk fra NASAs side før det virkelige alvoret begynner med ISS og alle brikkene som skal settes sammen i bane rundt Jorden. Men først skulle altså Discovery tilbake til KSC, denne gangen uten fallskjermluke.
Landing
Alle eventyr må ta slutt, og på en av de siste pressekonferansene om bord ga mannskapet en hyllest til CNNs tidligere romfartsekspert John Holliman, som så tragisk ble drept i en bilulykke i september 1998. Han hadde virkelig sett frem til denne ferden.
Etter at luken til Discoverys bremsefallskjerm var falt av, vurderte man problemet og besluttet at man av sikkerhetsmessige årsaker ikke skulle bruke fallskjermen under landing denne gangen. Man visste ikke om fallskjermen og dens systemer hadde fått noen skade på en eller annen måte. Å droppe bruk av skjermen visste man ville være det beste, i og med at man tross alt hadde foretatt 45 landinger med romfergen før fallskjermen ble introdusert i romfergeprogrammet.
Discovery fløy inn over staten Florida, og kommandør Brown og pilot Lindsey satte hennes hovedhjul ned på rullebane 33 ved KSC den 7. november 1998 klokken 18.03.30 norsk tid etter 135 omløp rundt Jorden og en varighet på 8 dager, 21 timer, 43 minutter og 57 sekunder. Discovery rullet ut til full stopp over en lengre distanse enn vanlig i og med at bremsefallskjermen ikke ble tatt i bruk, og den 45. romfergelandingen på KSC var et faktum. Etter at astronautene hadde forlatt romfergen, ble de en etter en ønsket velkommen hjem av en mottagelseskomité som bestod av NASA-administrator Daniel Goldin, KSC-sjef Roy Bridges og presidenten for den japanske romorganisasjonen NASDA, Isao Uchida. Astronautene foretok den rutinemessige inspeksjonen av Discoverys buk og vinger, mens fjernsynsbildene kunne fortelle oss at veteranen Glenn var litt stumpete i gangen der han gikk. Det var tydelig at beina hans var litt tyngre, sammenlignet med «ungdommene» som utgjorde resten av STS-95-mannskapet, men det var jo kanskje ikke så rart for en 77-åring.
Inspeksjonen av Discoverys bremsefallskjerm noen timer etter landing avslørte at ingen skade var å se i det hele tatt, og kontraktøren United Space Alliance kunne dokumentere at luken som falt av hadde vært korrekt installert. Dagen etter, den 8. november 1998, var det duket for pressekonferanse med mannskapet til stede og kollega Lisa Malone fra public affairs som ordstyrer. Dette fant sted klokken 15.50 norsk tid, og etter at kommandør Brown hadde innledet og forklart litt om tilbakevendingen gjennom atmosfæren samt innflyvning og landing, var det duket for spørsmål fra et stappfullt pressesenter.
I løpet av den 40 minutter lange spørsmålsrunden fikk mannskapet ganske nøyaktig 20 spørsmål, hvorav 15 gikk til Glenn. Han svarte meget detaljert på alle spørsmål hvor det i hovedsak var lagt vekt på de forskjellige eksperimentene om bord.
Astronautene Duque fra Spania og Mukai fra Japan fikk også et par spørsmål som ble besvart på deres eget morsmål. Ferdspesialist Stephen Robinson, som hadde et kutt i panna, forklarte dette slik: «Jeg var på vei fra kabinen og inn gjennom tunnelen til Spacehab da det plutselig sa stopp. Litt dårlig konsentrasjon gjorde sitt til at jeg stanget, og det gjorde virkelig vondt i hodet en stund.» Glenn tok så ordet og sa: «Hvordan skal det gå når du blir eldre?»
Ja, han vant også pressekonferansen, John Herschel Glenn, der han henledet oppmerksomheten på romfergen Endeavour, som ute på oppskytingsplattform 39A stod klar for det store romstasjonseventyret og den første romfergeferden til ISS, STS-88/ISS-2A. Det er duket for en ny tidsalder innen bemannet romforskning.
|
