Mission to Mir (IMAX-film)

Av Ivar Johansen

Det er ikke alle gitt å få delta på en romferd, så vi vanlige, siviliserte mennesker får ta til takke med å se en av NASAs IMAX-filmer, som er laget i samarbeid med firmaet Lockheed Martin.

Undertegnede har tidligere sett NASA-filmen The Dream Is Alive et tosifret antall

ganger, og jeg tør si at nettopp en slik IMAX-film er det nærmeste man kommer en romfergetur.

Sommeren 1997 og 1998 hadde jeg den store glede å se den ferskeste IMAX-filmen av dem alle: Mission to Mir. Filmen hadde premiere på Spaceport USAs Galaxy Theatre ved Kennedy-romsenteret den 20. mai 1997, og for undertegnede var dette en ny, fantastisk opplevelse hvor følelsene relativt ofte fikk fritt utløp.

Filmen er naturlig nok basert på romsamarbeidet mellom ESA/NASA og russerne, og den russiske romstasjonen Mir spiller hovedrollen. Jeg håper i denne skildringen å dele Mission to Mir med NORs lesere.

Filmen tar oss først med til Bajkonur-kosmodromen i Kazakhstan hvor vi, takket være lerretet og den fantastiske lydeffekten på drøye 12 000 W, er til stede ved utrullingen av Sojuz-bæreraketten for den russisk/franske Cassiopée-ferden i begynnelsen av august 1996. Vi får se at bæreraketten blir heist opp i vertikal stilling etter å være blitt rullet ut ved hjelp av et lokomotiv, og blant alle folkene ved oppskytingsplattformen kan vi også skimte Jurij Koptev, sjefen for den russiske romadministrasjonen RKA, mens han blir intervjuet av ulike media. Ja, det er nok blitt større «armslag» enn tidligere for mediefolk på Bajkonur; det hele virket uformelt og rett og slett koselig der ute på oppskytingsplattformen.

Fra oppskytingsplattformen går vi litt tilbake i tid til Gagarin-treningssenteret i Stjernebyen utenfor Moskva, der vi følger Cassiopée-besetningen bestående av kosmonautene Gennadij Manakov og Pavel Vinogradov og Frankrikes første kvinne i rommet, Claudie André-Deshays, under treningen til ferden. Vi ser hvordan romdraktene blir tilpasset før vi er tilbake ved Bajkonur, hvor vi følger kosmonautene med fokus på André-Deshays der de tar plass i sin Sojuz-romkapsel. Via oppskytingskontrollen følger vi de siste sekundene før start, og idet raketten i sakte film løfter seg fra oppskytingsplattformen den 17. august 1996, er det bare å lene seg tilbake i komfortable teaterstoler og nyte det fantastiske synet av romhistoriens flittigste arbeidshest, Sojuz, idet den klatrer opp mot sin bane. Lydeffekten, fargene, ja, det hele er så virkelig...

Plutselig befinner vi oss i verdensrommet. Sola kommer opp over jordkrumningen, og romstasjonen Mir blir mer og mer synlig i sin bane med en ekvatorvinkel på 51,6°. Bildene vi nå får se er naturlig nok tatt fra romfergen Atlantis, og tar jeg ikke feil ble denne sekvensen tatt opp under STS-76-ferden. Vi får se noen fantastiske, detaljrike bilder av Mir, forsyningsromskipet Progress og transportfartøyet Sojuz. Joda, Mir ser ikke så verst ut på dette store og flotte lerettet, der man nå også får en følelse av hvor stor denne romstasjonen i virkeligheten er.

Om bord i Mir treffer vi på astronaut Shannon Lucid idet hun svever vektløs mot oss før hun åpner luka inn til forsyningsromskipet Progress. Hun gir en orientering om Progress, og vi blir så vitne til hennes kunnskaper i russisk der hun konverserer med kosmonautkollegene Jurij Onufrijenko og Jurij Ussatsjov. Lucid tar oss nå med tilbake i historien til den kalde krigen og en atombombespregning med årstallet 1946 som bakgrunn. Sir Winston Churchill og Den røde plass i Moskva stryker over lerretet før oppskytingen av Sputnik 1 den 4. oktober 1957 fanger våre øyne. Lucid kommenterer entusiastisk der hun «viser oss» amerikanernes første syv astronauter, Donald Slayton, Alan Shepard, John Glenn, Scott Carpenter, Virgil Grissom, Gordon Cooper og Walter Schirra, samt Jurij Gagarin idet han feires som helt i Moskva etter sin historiske ferd som det første menneske i verdensrommet den 12. april 1961. I det historiske perspektiv går vi nå logisk nok noen uker frem i tid til president John F. Kennedys tale den 25. mai 1961, hvor han blant annet sa: «Jeg mener at denne nasjonen bør forplikte seg til å nå det mål, før dette tiåret er omme, å landsette et menneske på Månen og bringe det trygt tilbake til Jorden.» Denne talen er som god musikk i ørene til en romfartsentusiast!!

Lucid kan fortelle oss at Kennedys tale inspirerte henne til å selge sykkelen sin for å få råd til å kjøpe seg et teleskop. Glimt fra den kalde krigen dominerer nå lerettet før vi tar oss en tur til Russland, der vi befinner oss ved «samlebåndet» til Khrunitsjev, produsenten av bæreraketten Proton. Vi stryker innom oppskytingene av romsondene Viking og Voyager med bæreraketten Titan 3 før turen går tilbake til Russland og Khrunitsjev, hvor det fokuseres på den fremtidige internasjonale romstasjonen og samarbeidet nasjonene imellom i dette gigantprosjektet. Kalde vinterbilder bringer oss tilbake til Den røde plass og kosmonautenes treningssenter i Stjernebyen utenfor Moskva, hvor fokus nå blir lagt på Mir-/romfergesamarbeidet og de innledende språk- og kulturbarrierene. Vi slår følge med kosmonaut Vladimir Dezjurov og hans barn og kone der de spaserer på en søndagstur mens snøen laver ned en kald dag over Stjernebyen. Mannskapet på STS-74 dukker nå opp på kosmonautsenteret, der de begir seg inn i Mir-simulatoren med astronautene Charles Precourt, Jerome Apt og William Readdy i kjølvannet.

IMAX-konseptet gir oss noen overveldende glimt inne i Mir-simulatoren, hvor vi også får glimt av kosmonautene Anatolij Solovjov og Nikolaj Budarin under trening til Mir-18-ferden.

Etter en snartur om bord i sentrifugen, hvor en av kosmonautene er spent fast mens han slynges rundt og rundt med økende hastighet, blir man takket være IMAX-effekten nesten helt uvel der man sitter i salen. Straks bærer det bokstavelig talt av gårde på en ny treningstur. Denne gangen er vi sammen med de amerikanske astronautene Michael Foale og Jerry Linenger, og nå dreier det seg om en såkalt parabol-flyvetur for å simulere noen sekunders vektløshet. Her er det selvfølgelig bare smil og latter mens man trener på forskjellige små gjøremål. Vel tilbake på bakken i Stjernebyen tar vi en tur innom gymsalene hvor kosmonautene og astronautene spiller litt fotball, og vi er innom vektrommet hvor André-Deshays meget konsentrert og innbitt løfter vekter.

Så er vi tilbake i hverdagen i Stjernebyen, rettere sagt hjemme hos familien Solovjov, hvor det serveres både kaker og kaffe og hvor vi føler hvor hjemmekoselig det er i deres leilighet. Ja, det er nesten så man kjenner duften av nytraktet kaffe i russiske omgivelser.

Med ett er vi ved Johnson-romsenteret i Houston, Texas, hvor vi tar del i treningen til Solovjov og Budarin samt språktimer hvor det å lære seg engelsk står på agendaen. Filmen bringer oss så hjem til astronaut Ellen Baker, hvor de russiske kosmonautene tar del i en tradisjonell, amerikansk grillaften med ditto store biffer og tilbehør. Bak i haven rundt matbordet finner vi også astronautene Marsha Ivins og Bonnie Dunbar. Samtalene bærer selvfølgelig preg av det forestående romferge-/Mir-prosjektet, og det snakkes engelsk fra russisk side og russisk fra amerikansk side.

Så går turen til Kennedy-romsenteret og oppskytingsplattform 39B. Kameravinkelen gir oss i salen inntrykk av å sitte nede i flammesjakta idet hovedmotorer og faststoffraketter våkner til liv. For en fenomenal effekt der hele romfergesystemet vugger litt frem og tilbake mens hovedmotorene gradvis bygger opp skyvekraften. Idet faststoffrakettene tenner, velter røyken liksom ut over oss i salen, og med en lydeffekt på drøyt 12 000 W er det som om et lite jordskjelv finner sted under oss. Jeg kjenner tårene presse seg frem i det romfergen Columbia løfter seg mens knitringen fra hennes faststoffraketter får hele salen til å riste. Dette er nesten litt for mye av det gode, så litt stillhet fra verdensrommet kommer som bestilt.

Vi ser nå ut av romfergen Atlantis idet stemningsfull musikk leder oppmerksomheten mot romstasjonen Mir under STS-71-ferden. Jordkrumningen kommer sigende inn fra høyre side på dette kjempelerrettet. Med en fargeprakt av dimensjoner er vi med ett om bord i lasterommet til Atlantis der den orange sammenkoblings-modulen fanger mesteparten av vår oppmerksomhet.

Det dreier seg om STS-74-ferden og den andre Atlantis-/Mir-sammenkoblingen. Fra vår posisjon i bunnen av lasterommet ser vi romstasjonen over oss idet vi nærmer oss sakte, men sikkert mens kommandør Kenneth Cameron teller ned mot sammenkoblingen. Nå får vi, takket være IMAX-kameraet i lasterommet, virkelig et inntrykk av hvor presist romfergen manøvreres. Denne sekvensen er nok noe av det aller flotteste som er festet til film i fra verdensrommet; jeg kjenner at jeg blir «frossen», og gåsehuden lar ikke vente på seg. Dette er helt utrolige bilder, og jammen er det godt med en Coca-Cola i beredskap der halsen kjennes som sandpapir...

Så er vi tilbake til den første sammenkoblingsferden, STS-71. Lukene mellom de to romfartøyene åpnes, og vi er vitne til det historiske håndtrykket den 29. juni 1995 mellom kommandør Robert Gibson og hans kosmonautkollega Dezjurov før Solovjov og Budarin i vektløs tilstand svever fra Atlantis og inn i Mirs hovedmodul, der STS-71-/Mir 18- og 19-mannskapene samles rundt bordet.

Fra logistikkarbeidet får vi også med oss overføring av forsyninger, inklusive en ny gyroenhet og vannbeholdere. Søkelyset rettes nå mot Norman Thagard der han selv leser kommentarene mens vi ser ham krabbe til køys i sin sovepose hengende om bord i Mir. Litt sosiale innslag tar over der Dunbar og Gennadij Strekaljov, for anledningen med gitar, synger duett. Thagard tar med seg sine Mir-18-kolleger om bord i Atlantis på en rundtur hvor kosmonautene virkelig får store øyne, mens Dunbar løper seg en tur på tredemøllen. Denne sekvensen om bord i Mir avsluttes med kameralinsene ut av kjernemodulen og ned mot Atlantis, og takket være en vidvinkellinse ser vi snuten av Atlantis med jordkrumningen som bakgrunn - et fantastisk skue med nydelige farger og oppløsning!!

Så går turen ned til bakken, eller rettere sagt til romfergenes rullebane ved Kennedy-romsenteret, hvor vi følger Atlantis' nedstigning og tydelig hører hydraulikken som trer i kraft i det hennes landingshjul kommer til syne. Landingen er som seg hør og bør like imponerende på IMAX-film som i virkeligheten, og etter utrulling er vi igjen om bord i Mir, hvor Mir-19-mannskapet snart skal forlate denne «jernbanestasjonen» i rommet. Vi følger Solovjov og Budarin der de sjekker ut sine Orlan-romdrakter før de inntar Sojuz-romkapselen. Vi følger spent med idet Sojuz TM-21 kobler seg fra Mir før vi tar imot kapselen under landingen på steppene i Kazakhstan.

Nærbildene av Sojuz-kapselen avslører at det har gått varmt for seg under tilbakevendingen gjennom atmosfæren, og det er meget spesielt å se hvordan kosmonautene bleke, men fattede bæres ut av kapselen før de inntar sine hvilestoler blant gresstuster og leire på bakken. Ikke så mye pomp og prakt der i gården, nei! Tilbake i Stjernebyen blir de mottatt av sine familier, og det er tydelig at Solovjov og Budarin virkelig har problemer med å gå. Beina er så tunge, så tunge...

Tilbake i rommet ser vi Mir mot det mørke verdensrommet under tittelen Et palass i rommet.

Nå er det den amerikanske astronauten John Blaha som har ordet idet han tar oss med gjennom Mirs kroker og kriker hvor store ventilasjonsslanger stort sett preger bildene. For en bakkebasert person kan det av og til virke noe rotete om bord i Mir, spesielt når det gjelder det å ta seg frem med store kolli og hvor man skal plassere de forskjellige komponentene. Så er det Lucids tur til å ta tredemøllen i bruk, og mens den amerikanske countryrock-gruppa Eagles i bakgrunnen synger den kjente sangen Hotel California, løper Lucid så svetten siler. Kanskje lå det relevante assosiasjoner mellom Mir og Hotel California i den litt tette luften om bord i Mir, eller var det bekvemmeligheten som et hotell på jordoverflaten har hun savnet? Blaha, som fremdeles har ordet, tar oss med inn i Priroda-modulen, hvor vi blant annet får se noen planteeksperimenter før vi, filmet fra Atlantis, får se Mir idet man flyr over det fantastiske Tibet. Nei, rent visuelt kommer man ikke nærmere jordbane enn det vi i salen er nå, og atter en gang blir man bare sittende helt målløs av beundring over hvor vakker vår egen jord er.

Som kjent ble Lucids opphold om bord i Mir lenger enn planlagt, og via forsyningsfartøyet Progress fikk hun sendt opp mer lesestoff, slik at fritiden om bord kunne disponeres på en nyttig og effektiv måte. Med gammeldagse bagasjestropper fikk hun lagret sitt bibliotek av bøker i plastkasser, og hun viser stolt frem alle bøkene hun leste under sitt opphold på drøye 188 dager. Ved siden av dette gikk dagene med til en masse eksperimentarbeid sammen med hennes kosmonautkolleger, noe som gjorde sitt til at et ekstra opphold om bord i Mir på drøye seks uker i og for seg ikke gjorde noe, hvilket hun selv kommenterte.

Så er vi igjen tilbake på Kennedy-romsenteret før oppskytingen av STS-79-ferden, og vi stifter bekjentskap med kommandør William Readdy oppe i «white room» før han krabber inn gjennom luken til Atlantis. Vi får med oss nok en fantastisk oppskyting, og med Readdy på øvre kabindekk nærmer man seg Mir nok en gang.

Lucid skal hjem, og vi skimter henne i sammenkoblingsmodulen der hun utålmodig venter på sin avløsning, Blaha. Luken åpnes, og bildene taler for seg selv der tårer og glede selvfølgelig preger Lucid som en bekreftelse på at hun endelig skal hjem til Moder Jord.

Atlantis kobler seg fra Mir, og vi er på nytt tilbake i fergens lasterom der vi ser romstasjonen bli mindre og mindre mens Lucid med blandede følelser vinker farvel til sitt hjem det siste halve året. Dagen etter landingen er vi på plass ved Ellington-flybasen utenfor Houston, hvor en stor velkomstseremoni er gjort i stand for Lucid, og hvor president Bill Clinton og NASAs administrator Daniel Goldin gjør stor stas på henne etter hennes opphold om bord i Mir.

Mission to Mir nærmer seg slutten, og med Mir mot en skydekket jordoverflate er en fantastisk opplevelse over. Mens Lucid konkluderer med at planeten Mars er vårt neste mål, må jeg bare konstatere at man nok en gang er privilegert som får lov til å dyrke denne interessen slik undertegnede fikk etter å ha sett denne filmen gang på gang ved Kennedy-romsenteret i 1997 og 1998.

Som dere skjønner, kjære lesere av Nytt om Romfart, er dette en film som på alle måter kan anbefales på det sterkeste, og som de fleste har fått med seg er det mulig å se IMAX-film på Aker Brygge i Oslo. I følge opplysningene som anmelderen sitter inne med vil NASA-filmen The Blue Planet bli satt opp i mai 1999 som en introduksjon til IMAX-formatet og den fantastiske virkningen dette gir med bildene fra verdensrommet. Mission to Mir vil bli satt opp senere i år.