Mercury-programmet, del 3
Av Per Olav Sanner
|
Artikkel publisert i Nytt om Romfart, 29. årgang, nummer 112, oktober-desember 1999, sidene 38-43 av Norsk Astronautisk Forening/www.romfart.no.
|
Skriv ut
Tips bekjent
|
Etter de stort sett vellykkede ferdene til John Glenn og Scott Carpenter henholdsvis 20. februar og 24. mai 1961, hver med en varighet på tre omløp rundt Jorden, tok NASA sikte på å la Mercury-fartøyet gjennomføre seks omløp på neste ferd, Mercury-Atlas 8. Det var ikke lenger tvil om at Mercury teknisk sett var i stand til å oppholde seg i rommet over en slik periode, og man ønsket nå å gradvis utnytte systemet for det det var godt for.
Opprinnelig hadde NASAs ingeniører tenkt å la Mercury-Atlas 8 foreta sju omløp rundt Jorden. Imidlertid oppdaget man at dette skapte problemer i forbindelse med utplasseringen av skipene og flyene som skulle delta i arbeidet med å plukke opp romskipet og astronauten etter ferden, og for enkelhets skyld ville man derfor nøye seg med seks omløp. Til forskjell fra tidligere ferder skulle landingen nå finne sted i Stillehavet.
MA-8 skulle bli en ferd av rent teknisk karakter. På MA-6 hadde man hatt som mål å utforske fartøyets og astronautens evne til å tåle oppholdet i rommet, og på MA-7 hadde man i tillegg prøvd å gjennomføre noen enkle, vitenskapelige eksperimenter. På begge ferder hadde drivstofforbruket vært høyere enn planlagt, og på MA-7 bidro dette til å gjøre ferden relativt dramatisk.
Det var klart at forbruket av drivstoff til stillingskontroll måtte reduseres kraftig dersom lengre ferder med Mercury skulle bli mulige. Man besluttet derfor tidlig at kun et minimum av eksperimenter skulle inkluderes i ferdplanen, slik at behovet for å manøvrere ble holdt i sjakk. En annen fordel ved dette var at behovet for elektrisk kraft avtok. Lavere strømforbruk var nemlig også en viktig forutsetning for at det lille Mercury-fartøyet skulle klare en lengre ferd.
Walter M. Schirra (1923-2007) skulle fly MA-8. Han hadde vært reserve for MA-7. Hans oppgave var kort og godt å spare så mye drivstoff og elektrisk kraft som mulig. De eneste vitenskapelige eksperimentene omfattet følgende: Schirra skulle prøve å få øye på lyset fra en xenon-lampe ved Durban i Sør-Afrika og fra fire lysbluss ved Woomera i Australia. Videre skulle han fotografere værfenomener og geografiske trekk ved leilighet.
Ett eksperiment bestod i at noen paneler med ulike materialer var montert på kapselens utside. Man ønsket å undersøke materialenes varmebestandighet under tilbakevendingen gjennom atmosfæren. Eksperimentet krevde ingen innsats fra Schirras side.
En ferd etter læreboken
MA-8 tok av fra oppskytingskompleks 14 på Cape Canaveral klokken 07.15 lokal tid 3. oktober 1962. Bare få sekunder etter start fikk ferdkontrollørene litt å tygge på da raketten uventet begynte å dreie rundt lengdeaksen. Dreiningen stanset av seg selv, hvilket forhindret et automatisk avbrudd av oppskytingen. Resten av oppskytingen gikk som forventet. Det eneste unormale var at Atlas-raketten brant 10 s lenger enn planlagt. Dette resulterte i en største banehøyde på 283 km, hvilket var rekord i Mercury-programmet.
Kapselen, som Schirra hadde gitt navnet Sigma 7, skilte lag med bæreraketten og begynte å snu seg rundt slik at varmeskjoldet pekte i ferdretningen. Dreiningen foregikk langsomt og under kontroll av det automatiske styringssystemet, og knapt noe drivstoff ble brukt. Schirra rapporterte at stillingskontrollmotorene sørget for en nøye innretting av kapselen og oppførte seg akkurat som forventet.
Som Glenn og Carpenter fulgte Schirra den utbrukte bæreraketten med øynene for å bedømme avstanden til denne. Sigma 7 nærmet seg Kanari-øyene, og Schirra begynte å prøve ut det manuelle styringssystemet. Han fant dette mindre nøyaktig enn det automatiske. Over Afrika koblet han igjen inn den automatiske styringen.
I nærheten av Zanzibar merket Schirra at det begynte å bli varmt i trykkdrakten. Han prøvde å rette på problemet ved å skru ned drakttemperaturen noe. Dette så ut til å hjelpe midlertidig. På det meste beskrev Schirra varmen som sammenlignbar med det han opplevde når han slo plenen utenfor huset sitt i Houston en varm sommerdag. Han ble temmelig tørst, men unnlot å åpne visiret for å drikke da dette ville gjøre det vanskeligere for drakttemperaturen å stabilisere seg.
Da Schirra fløy over Australia rettet han kapselens nese nedover, slik at han kunne observere det planlagte lysblusset over Woomera. Det eneste lyset han så viste seg å stamme fra et lynglimt. Skyer over Woomera sørget dessverre for at selve blusset forble usynlig.
Schirra konsentrerte seg nå om å gjøre observasjoner gjennom kapselens periskop. Han oppdaget raskt at han ikke kunne se noen verdens ting gjennom det på Jordens nattside, og på dagsiden hadde han ikke bruk for periskopet da det var enkelt å benytte trekk på jordoverflaten til å bestemme kapselens stilling i rommet. På dagsiden av det første omløpet forsøkte Schirra å rette inn kapselen manuelt ved hjelp av det han kunne se av Jorden gjennom vinduet. Dette var helt uproblematisk. På nattsiden kunne han bruke Månen til det samme formålet.
Alle andre systemer om bord oppførte seg eksemplarisk, og etter det første omløpet var under ett kilogram drivstoff av en beholdning på over 25 kg var gått med.
Da Schirra passerte Australia på det andre omløpet, prøvde han seg på manuell innretting av kapselen ved å observere diverse himmellegemer. Dette foregikk på Jordens nattside, og viste seg å være noe vanskeligere. Ikke minst skyldtes dette at stjernekartene han hadde med seg forutsatte at ferden startet klokken 07.16 lokal Florida-tid, mens starten faktisk fant sted ett minutt tidligere. Synsfeltet som vinduet tillot var også litt snaut. Dette gjorde det vrient for Schirra å finne stjernebildene han var på utkikk etter.
Under passeringen av nattsiden meddelte Schirra at han hadde «en gledelig melding til en viss John Glenn». Schirra observerte nemlig også de berømte «ildfluene» Glenn, og senere Carpenter, hadde sett på utsiden av fartøyet sitt. Dette var små frostpartikler som ble ristet løs fra kapselen når astronauten dunket i veggen.
Etter at prøvene av den manuelle styringen var gjennomført, koblet Schirra ut kapselens gyroer og skrudde av strømforsyningen. Kapselen begynte dermed å drive fritt i bane uten å kompensere for avdrift ved å avfyre stillingskontrollmotorene. Denne tilstanden skulle vare gjennom hele det tredje omløpet rundt Jorden for å redusere drivstoff- og strømforbruket.
Nå benyttet Schirra anledningen til å prøve et eksperiment som ikke stod i ferdplanen. Han valgte seg ut tre skiver på instrumentpanelet foran seg, lukket øynene og prøvde å berøre skivene i blinde. Han bommet bare tre ganger på ni forsøk, og pekefingeren havnet aldri lenger enn fire-fem centimeter fra målet. Det virket med andre ord ikke som om vektløsheten medførte noen betydelig disorientering.
Schirra hadde nå en relativt stille periode om bord, og spiste og drakk fra de medbragte tubene med fersken og oppmalt kjøtt. Bespisningen i romfartens tidligste dager representerte ikke akkurat noen større gastronomisk nytelse (om enn muligens astronomisk), men uten mat og drikke duger som kjent helten ikke.
Over Det indiske hav skrudde Schirra på strømmen igjen for å sjekke at den tidligere utkoblingen ikke hadde skapt problemer. Fortsatt fungerte alle systemer prikkfritt, og Schirra fikk beskjed fra bakken om at han hadde klarsignal for de resterende tre omløpene.
Da Sigma 7 fløy over California koblet Schirra ut strømmen og gyroene igjen. Nå begynte han et program med observasjoner og fotografering av jordoverflaten. Han tok bilder hele veien fra den amerikanske vestkysten til Cuba. Over Zanzibar ble han bedt om å se etter den gigantiske, ballongformede Echo-satellitten, men denne fikk han aldri øye på.
Schirra fortsatte å ta bilder på fjerde omløp. Han observerte også overgangen mellom Jordens dag- og nattside og lynaktivitet i atmosfæren. Under overflyvningen av USA ble kommunikasjonen mellom ham og John Glenn på bakken i et par minutter kringkastet direkte til folk som fulgte med i radio og fjernsyn.
Et problem dukket opp under det fjerde omløpet. Fuktighet samlet seg på innsiden av Schirras visir, sannsynligvis forårsaket av kjølesystemet i drakten. Selv om han måtte bevege hodet for å finne et sted å se ut gjennom visiret, foretrakk han foreløpig å ikke åpne visiret. Dette for ikke å destabilisere temperaturen i drakten.
Da han tok fatt på det femte omløpet, spøkte Schirra med at han nå hadde sin første anledning siden desember året før til å slappe av. Kort etter stod en ny runde prøver av det manuelle styringssystemet for døren. Med dette vel overstått fortsatte han å fotografere og observere Jorden. Forsøket på å observere xenon-lyset fra Durban falt i fisk da byen og dens omgivelser for øyeblikket lå midt inne i et kraftig regnskyll.
Ved inngangen til sjette omløp viste drivstoffmålerne at Schirra ennå hadde igjen henholdsvis 81 % og 80 % i tankene for de automatiske og manuelle styringssystemene. Alle systemer om bord fungerte perfekt.
Det var med en viss motvilje Schirra begynte forberedelsene til landingen. Han pakket vekk utstyret han hadde brukt i bane og gjennomgikk sjekklisten for tilbakevendingen. Ingen problemer dukket opp her heller, og Schirra rakk nok en runde forsøk på å nå instrumentene i blinde.
Rett før Sigma 7s tre bremseraketter ble avfyrt over Stillehavet var drivstoffbeholdningen fortsatt hele 78 % i begge tanker. Schirra var imponert over hvor godt det automatiske styringssystemet holdt kapselen i riktig stilling under avfyringen. Drivstoffet gikk dog raskt unna: Da bremserakettene hadde gjort jobben sin gjenstod 52 % til 53 %.
Den automatiske styringen fortsatte å slurpe i seg drivstoff under turen ned gjennom atmosfæren. Forbruket var ikke på noen måte betenkelig stort, men Schirra var ikke særlig fornøyd med denne «sløsingen» ettersom han hadde klart å spare så godt på drivstoffet i bane.
Turen ned gjennom atmosfæren forløp uten vansker og dramatikk. Hovedfallskjermen foldet seg pent ut i en høyde av 4500 m, og dermed var ferden så godt som i boks. Schirra tok sjansen på å si at han regnet med å havne på elevator nummer tre på USS Kearsarge, et hangarskip som skulle plukke opp kapselen.
Fullt så presist ble nedslaget (heldigvis) ikke. Sigma 7 landet 7,2 km fra skipet, men dette var nær nok til at besetningen og diverse tilstedeværende mediefolk om bord kunne følge kapselen med øynene under landingen. Ikke så mye som en dråpe vann lekket inn i kapselen mens den lå og duppet i bølgene i påvente av dykkerne som skulle feste en flytering til den, og Schirra ba om å bli tauet bort til bergingsskipet, slik at han slapp å forlate sitt tørre og komfortable fartøy før det stod på dekk.
Ønsket ble innvilget, og Sigma 7 ble heist om bord i Kearsarge med Schirra inni. Etter å ha forlatt kapselen mottok Schirra gratulasjoner per telefon fra president John F. Kennedy, visepresident Lyndon B. Johnson og en lettet fru Schirra. Deretter måtte han finne seg i å bli grundig undersøkt av legene, som ville se hvorvidt oppholdet i jordbane hadde påvirket ham. Bortsett fra at pulsen og blodtrykket var noe høyere enn normalt de første timene etter landing når Schirra stod, fant man ingen tegn til forandring.
Det største problemet på ferden, den høye temperaturen i trykkdrakten, skyldtes at gjennomstrømningen i draktens kjølesystem var blitt redusert fordi noe silikon som fungerte som smøring i en ventil hadde tørket ut og løst seg opp.
Sigma 7 hadde også klart seg meget bra gjennom ferden. Både fartøy og astronaut hadde gjennomført en ferd på 9 timer, 13 minutter og 11 sekunder helt etter læreboken, og de ansvarlige for Mercury-programmet kunne nå se frem mot en ferd på over ett døgns varighet.
Mercury tøyer grensene
Sett under ett var ferden med MA-8 så vellykket at enkelte mente man burde droppe resten av Mercury-programmet. Dette ønsket gjorde seg gjeldende dels fordi man for lengst hadde nådd hovedmålet, en ferd på tre omløp rundt Jorden, og dels fordi man anså det for å være fornuftig å gi seg mens leken var god, med andre ord før man risikerte en ulykke.
Innad i NASA tvilte man ikke på at en ny ferd av enda lengre varighet var nødvendig. Man var allerede i gang med å utvikle Gemini-romfartøyet, som skulle romme to astronauter på ferder av inntil to ukers varighet, men første bemannede ferd med Gemini skulle først finne sted i 1964, og man trengte en ny Mercury-ferd for å fylle gapet både tidsmessig og utviklingsmessig.
9. november 1962 bestemte man seg for å la MA-9 gjennomføre hele 22 omløp rundt Jorden. Ferden ville ta over 34 timer, og således dramatisk utvide amerikanernes erfaringsgrunnlag i rommet. Astronauten som skulle fly denne rekordferden var L. Gordon Cooper (1927-). Han hadde vært reserve for Schirra på MA-8, og skulle nå selv ha Alan B. Shepard (1923-1998) som reserve. Shepard ble første amerikaner i rommet da han 5. mai 1961 fløy Mercury-Redstone 3 i en kastebane til en høyde av 187,5 km.
Mange utfordringer stod for døren før en slik ferd kunne starte. For det første måtte man utvide sporings- og kommunikasjonsnettverket for romfartøyet betraktelig, og likeledes måtte antallet skip og fly som skulle delta i bergingsarbeidet etter landingen (inkludert en eventuell nødlanding) økes. Amerikanske styrker utplassert i alle havområder kapselen kom til å fly over talte 28 skip, 171 fly og 18 000 mann!
Videre måtte kapselen medbringe ekstra mengder vann, oksygen og drivstoff og større batterier. På MA-9 skulle man prøve å gjennomføre et antall vitenskapelige eksperimenter, og utstyr for dette måtte tas med, herunder tre-fire kameraer. Alt dette bidro til å øke kapselens masse betraktelig, og ingeniørene måtte arbeide hardt for å spare inn tilstrekkelig vekt andre steder til at fartøyet ville komme seg trygt inn i bane. En av de største vektbesparelsene bestod i at det relativt unyttige periskopet ble fjernet, og man tok også ut en del andre systemer som hadde vist seg overflødige.
Cooper valgte å kalle kapselen Faith 7. Navnet skulle symbolisere hans tro på Gud, landet og kollegene. Navnevalget vakte en viss uro i enkelte NASA-kretser. De mest nervøse så for seg at man ved en eventuell gjentagelse av landingen til Mercury-Redstone 4 i 1961, der kapselen sank, ville se avisoverskrifter av typen «NASA loses Faith». Neppe særlig oppbyggelig for den nasjonale selvfølelsen, men Cooper fikk viljen sin.
14. mai 1963 tok Cooper plass i Faith 7 ute på oppskytingskompleks 14. Både kapsel, rakett og astronaut var klare til start, men reservekontrollsenteret på Bermuda rapporterte om problemer med en radar. Problemene ble snart rettet, men så viste det seg at servicetårnet rundt raketten ikke lot seg trekke vekk da motoren på et diesel-lokomotiv ikke ville starte. Lokomotivet ble reparert, men nå hadde man på ny fått radarproblemer på Bermuda, og det var ikke annet å gjøre enn å utsette oppskytingen til neste dag. Cooper, som faktisk hadde sovet en god stund under utsettelsene, tok det hele med ro, og benyttet ettermiddagen til å fiske.
MA-9 lettet fra startrampen klokken 08.04 lokal tid 15. mai 1963 og satte kursen mot verdensrommet. Da Atlas-raketten hadde gjort jobben sin og skilt lag med Faith 7 utbrøt en fornøyd Cooper at romfartøyet virket «nøyaktig som i reklamen».
Cooper kunne knapt nok tro sine egne øyne da han få minutter etter start oppdaget at han allerede hadde krysset Atlanterhavet og befant seg over Afrika. Da han passerte Zanzibar fikk han vite at banen var god nok til minst 20 omløp. Etter det første omløpet fungerte alt om bord så godt at Walter Schirra, som bemannet radiosambandet på Cape Canaveral, sa: «You son-of-a-gun, I haven't got anything to talk about... I'm still higher and faster, but I have an idea you're going to go farther.» Alan Shepard stemte i og sa: «All of our monitors down here are overjoyed. Everything looks beautiful.»
Det eneste Cooper hadde å klage på i de første to omløpene var en oljeaktig film på utsiden av vinduet. Denne stammet sannsynligvis fra eksos fra rakettene i redningstårnet da dette ble kastet av under oppskytingen. Da han fløy over Det indiske hav for annen gang duppet han av noen minutter.
Nær tre og en halv time ut i ferden frigjorde Cooper en liten, kuleformet gjenstand utstyrt med xenon-lys. Denne skulle brukes til å teste hans evne til å finne og følge et blinkende fyr i en tangentiell bane. Kulen forlot kapselen, men først på det fjerde omløpet fikk han øye på den ved solnedgang. Han observerte kulen også på omløp nummer fem og seks, og han så lyset fra en sterk xenon-lampe ved Bloemfontein i Sør-Afrika.
Cooper fulgte ferdplanen i detalj, spiste og drakk, samlet urinprøver og målte kroppstemperatur og blodtrykk. Igjen skulle legene på bakken få noe å arbeide med.
Et ballongeksperiment tilsvarende det som uten hell ble forsøkt utført på MA-7 startet under sjette omløp. En drøyt halvmeter stor ballong av mylar skulle slippes ut i enden av en rundt 30 m lang line for å undersøke bremseeffekten fra den tynne atmosfæren som fantes i Coopers banehøyde. Ballongen ville imidlertid ikke forlate sin lagringsplass i kapselens nese, så eksperimentet måtte oppgis.
Ved inngangen til det syvende omløpet arbeidet Cooper med å måle strålingen i bane og å pumpe væske fra en tank til en annen. Ti timer etter start fikk han offisielt klarsignal for minst 17 omløp. Ferdkontrollen hadde ingen nevneverdige problemer å arbeide med, og banen var så tilnærmet perfekt at man var på nippet til å begynne å kjede seg nede i Houston.
Omløp nummer åtte var preget av intenst arbeid fra Coopers side. Han fortsatte med strålingsundersøkelsene, spiste kveldsmat, fotograferte India og Tibet og kontrollerte at systemene om bord var klare til å skrus av på de neste fem omløpene, hvor det var meningen at han skulle sove.
Cooper var dog så godt i gang med arbeidet og så ivrig at han ikke klarte å slappe av riktig ennå. Også på niende omløp tok han bilder av Sør-Amerika, Afrika, India og Tibet. Over Himalaya-fjellene kunne han se både veier, elver og hus nede på bakken. Han hevdet at han til og med kunne se røyken fra piper på husene. Dette var så oppsiktsvekkende at man på bakken trodde Cooper innbilte seg ting, men senere undersøkelser viste at han høyst sannsynlig ikke rapporterte mer enn han hadde dekning for.
I ferdens fjortende time falt Cooper endelig i søvn. Han ble plaget noe av at temperaturen i drakten vekselvis ble for høy eller lav. Gjennom hele hvileperioden vekslet han mellom å sove, fotografere, lese inn statusrapporter på bånd og justere drakttemperaturen. Likevel sov han godt nok til at han følte seg relativt uthvilt.
På omløp nummer fjorten sjekket Cooper systemene om bord igjen, og både oksygen- og drivstoffbeholdningene var mer enn store nok. Faktisk gjenstod 69 % av drivstoffet i det automatiske styringssystemet og 95 % i det manuelle.
Klokker på bakken og om bord måtte synkroniseres på det femtende omløpet. På Jorden var det nå gått ett døgn siden oppskytingen, men tiden i Faith 7 lå 16 s bedre an. Presidenten i El Salvador sendte gratulasjoner per radio, og ett omløp senere, over Afrika, var det Coopers tur til å sende en hilsen til afrikanske statsledere som akkurat da møttes i Etiopia.
Nå ble all oppmerksomheten hans viet fotografering av zodiakallyset. Bildene viste seg etter ferden å være av laber kvalitet, men de var likevel gode nok til at forskerne kunne få noe ut av dem. Deretter konsentrerte Cooper seg om å ta fotografier av jordoverflaten som skulle brukes til å utvikle navigasjons- og styringssystemer for Apollo-programmet. Coopers lett spøkefulle klage lød: «Man, all I do is take pictures, pictures, pictures!»
Også omløp nummer sytten og atten var preget av vitenskapelige observasjoner. Cooper tok værfotografier i infrarødt og fortsatte strålingsmålingene og de medisinske forsøkene. Temperaturen i trykkdrakten hadde nå stabilisert seg på et behagelig nivå, og ferdkontrollen kunne tidvis høre Cooper synge i det attende og nittende omløpet.
Det første problemet av betydning dukket plutselig opp i omløp nummer nitten. Et varsellys på instrumentpanelet indikerte at kapselen var i ferd med å bli bremset opp. Cooper var sikker på at varselet måtte være galt, men ferdkontrollen så alvorlig på saken da den kunne få konsekvenser for den planlagte oppbremsingen mot slutten av ferden.
På neste omløp sviktet instrumentene som viste kapselens stilling i rommet, og på omløp nummer tjueen oppstod en kortslutning som resulterte i at det automatiske styringssystemet mistet elektrisk kraft. Ferden var ikke lenger noen søndagstur, for disse siste problemene var meget alvorlige.
På bakken jobbet man nå intenst med å finne ut av de tekniske feilene. Cooper meldte også at karbondioksidnivået i romfartøyet begynte å stige. Han var rolig, men fastslo gjennom sin form for understatement at «things are beginning to stack up a little».
Omløp tjueto var det siste, og Cooper fyrte av Faith 7s bremseraketter over Det indiske hav. Til tross for problemene som nå plaget Faith 7, landet Cooper i god behold snaut 6,5 km fra bergingsskipet USS Kearsarge, like sør for Midway Island i Stillehavet. Ferden hadde vart i 34 timer, 19 minutter og 49 sekunder, og dette var nesten fire ganger lengre enn ferden med MA-8.
Cooper var offiser i det amerikanske flyvåpenet, og søkte på korrekt vis om tillatelse til å få komme om bord i hangarskipet, som tilhørte sjøforsvaret. Søknaden ble innvilget, og 40 minutter etter landing kunne teknikere åpne luken til Faith 7s indre, der en varm og svett Cooper lå og smilte fra øre til øre.
Legenes undersøkelser av Cooper viste at han hadde gått ned flere kilo under ferden på grunn av væsketap, men ellers var han i fin form. Han uttalte at det ikke burde være noe problem å fly en enda lengre ferd med Mercury. Han hadde da i tankene en foreslått ferd kalt MA-10. Her hadde man planer om å holde kapselen i rommet i hele tre døgn. Dette ville presse Mercury-fartøyets muligheter til det ytterste og danne en naturlig overgang til Gemini-programmet.
Faktisk var man kommet langt med planleggingen av MA-10. Løsninger på de fleste tekniske problemer det måtte tas tak i forelå allerede, og det var uformelt blitt besluttet at Alan Shepard skulle fly ferden dersom den ble aktuell. Han hadde allerede døpt romfartøyet Freedom 7 II, og var en aktiv pådriver for at NASA burde gjennomføre ferden. (Det er sannsynlig at Cooper i så fall ville vært hans reserve, både fordi han hadde erfaring fra en lang ferd og fordi de andre Mercury-astronautene allerede var blitt overført til Gemini- og Apollo-programmene.) Imidlertid kunngjorde NASA-administrator James E. Webb 12. juni 1963 at tiden var inne for å avslutte Mercury-programmet. Man hadde oppnådd alle de mål man hadde satt for Mercury, og nå var det viktigere å konsentrere seg om Gemini og Apollo.
Cooper hadde på MA-9 vist verdien av å ha en aktivt deltagende person om bord i et romfartøy. De tekniske problemene som materialiserte seg mot slutten av ferden kunne ha ført til tap av fartøyet dersom Cooper ikke hadde grepet inn. Faktisk styrte han kapselen manuelt under turen ned gjennom atmosfæren!
Mercury, NASAs første bemannede romprogram, ble avsluttet i det stille, men var en stor suksess. Nå lå veien åpen for Gemini-programmet, og deretter ventet selve Månen.
Historisk interesserte lesere kan ha glede av å vite at Sigma 7 og Faith 7 er utstilt i henholdsvis Alabama Space & Rocket Center i Huntsville, Alabama og Johnson-romsenteret i Houston, Texas.
| 
