NOAA-14

Av Øyvind Guldbrandsen

Den amerikanske sivile meteorologiske satellitten NOAA-J ble den 30. desember 1994 skutt opp i en solsynkron polbane med en Atlas-E, for øvrig den nest siste av disse opprinnelig interkontinentale rakettvåpnene på lager. Vel plassert i bane ble satellitten omdøpt NOAA-14. Den er utstyrt med syv instrumenter pluss utstyr for søk- og redningstjenester. NOAA-14 skal erstatte den syv og et halvt år gamle NOAA-11, som i høst mistet et av sine bildedannende instrumenter. Denne avløsningen skulle egentlig NOAA-13 ha tatt seg av, men den sviktet totalt 12 døgn etter oppskytingen i 1993. NOAA-14 er en såkalt ettermiddagssatellitt, det vil si at den alltid passerer ekvator nordover til samme lokale til om ettermiddagen. Den skal fungere i tandem med morgensatellitten NOAA-12. Værsatellitter i polbane gir en dekning av høye breddegrader, som ikke kan sees av de geostasjonære værsatellittene. Ytterligere fem NOAA-satellitter er planlagt skutt opp: NOAA-K skal erstatte NOAA-12 rundt 1996, deretter følger NOAA-L, -M, -N og -N-prime, den siste rundt år 2003. Deretter blir satellittene av en ny type, som skal dekke både sivile og militære værvarslingsbehov. De militære har i dag egne værsatellitter i polbane.