STS-70: TDRS-7

Av Øyvind Guldbrandsen

Den hakkespettutsatte romfergeferden STS-70, som også var den 70. romfergeferden, kom til slutt i gang den 13. juli 1995, bare fem dager etter at Atlantis landet etter STS-71. Denne gang var det Discovery som gikk til værs med en besetning på fem og kommunikasjonssatellitten TDRS-7 montert på et IUS øvre trinn som primær nyttelast. Dette var siste gang romfergen ble brukte til å bringe en TDRS opp i bane. Kombinasjonen TDRS/IUS ble seks timer etter oppskytingen sendt ut av Discoverys lasterom mens romfergen kretset rundt Jorden i en høyde på knappe 300 km. IUS' første trinn sendte deretter TDRS inn i en geostasjonær overføringsbane, mens andretrinnet seks timer senere sørget for å gjøre banen sirkelformet i en høyde av rundt 35 000 km og dessuten redusere ekvatorinklinasjonen fra de opprinnelige 28 gradene til null. Fra sin plass i den nå geostasjonære banen skal TDRS-7 fungere som reserve for tre andre TDRS-satellitter som allerede er operasjonelle. (TDRS 1 og 3 er bare delvis i drift, mens TDRS-2 gikk tapt under Challenger-ulykken.) TDRS-satellittenes viktigste oppgave er å være kommunikasjonsbindeledd mellom romfergen samt en del viktige satellitter i lav jordbane og deres respektive bakkekontroller. Under deler av STS-70 ble romfergen for første gang styrt fra et nytt ferdkontrollsenter i Houston. Frem til 1997 skal dette gradvis ta helt over for det gamle, «klassiske» Houston-kontrollrommet, som har vært benyttet på alle amerikanske bemannede romferder siden midten av 1960-årene. En annen nyvinning på STS-70 var at en av de tre hovedmotorene som ble benyttet under oppskytingen, var av en modifisert type, såkalt Block 1, som er konstruert for å være mer pålitelige og ha bedre ytelse enn de gamle motorene. STS-70 ble avsluttet med landing på Kennedy-senteret den 22. juli 1995.