Orbcomm og «big-LEOs»

Av Øyvind Guldbrandsen

Noe av det «hotteste» på satellittfronten de nærmeste par årene er konstellasjoner av satellitter i lave eller middels høye, inklinerte jordbaner som skal tilby eiere av håndholdte satellittmobiltelefoner muligheten til å ringe fra hvorsomhelst til hvorsomhelst på kloden. Det av disse såkalte big LEO-systemene som har kommet lengst, er Iridium, som skal bestå av 66 satellitter i 780 km høye polbaner i seks plan. De første Iridium-satellittene skal opp til neste år. De mest aktuelle konkurrentene til Iridium er Globalstar, planlagt bestående av 48 satellitter i 1390 km høye baner og Odyssey og Inmarsat-P, som begge skal bestå av 12 satellitter i rundt 10 400 km høye baner. Alle fire systemer planlegges operative fra år 1998-1999. Med unntak av Inmarsat P, som er dannet av den internasjonale Inmarsat-organisasjonen, er det amerikanske selskap som står bak alle systemene, men de inkluderer også partnere fra en rekke andre land. Iridium regnes som det teknisk mest avanserte, kommunikasjonen skal for eksempel formidles direkte fra den ene til den neste satellitten og så videre. Satellittene i de andre systemene vil sende kommunikasjonen ned til en av mange bakkestasjoner, som formidler den videre via bakkenettverk. Prateprisen antas å bli rundt $3 i minuttet for Iridium og $1 i minuttet for de andre, i tillegg til abonnementsavgifter. Little LEOs betegner mindre ambisiøse satellittsystemer, hvor det kun er korte tekstmeldinger som skal bringes kloden rundt. Orbcomm er navnet på det mest fremskredne av disse systemene. I slutten av 1996 skal systemet være komplett utbygd med 26, senere kanskje 36 satellitter i lave jordbaner. De to første ble skutt opp med en Pegasus-rakett 3. april i år. Etter flere uker med store problemer med begge satellittene ser det nå ut til at de virker som de skal.