STS-73 med U. S. Microgravity Laboratory

Av Øyvind Guldbrandsen

Romfergeferden STS-73 med Columbia kom i gang den 20. oktober 1995, mer enn tre uker forsinket. Dette var den 72. romfergeoppskytingen, og gang nummer 100 at at amerikansk bemannet romfartøy ble sendt inn i kretsløp rundt Jorden. Banen lå denne gangen i en høyde av 291 km, inklinert 39° til ekvator. Blant de syv astronautene var også Catherine Coleman, omtalt som «norgesvenn» i en del norske aviser tidligere i høst. Hovednyttelast på ferden var U. S. Microgravity Laboratory 2 (USML-2), bestående av en syv meter lang Spacelab-modul med over 30 forskjellige mikrogravitasjonseksperimenter hvor astronautene jobbet døgnkontinuerlig i to skift. Blant nyvinningene på ferden kan det nevnes et digitalt TV-komprimeringssystem (slikt har jo kommet på moten nå) som muliggjorde overføring av opptil seks TV-kanaler samtidig fra romfergen. På denne måten kunne flere eksperimenter i romfergen overvåkes samtidig av forskjellige forskergrupper på bakken, samtidig som de kunne instruere astronautene om eventuelle justeringer i eksperimentarbeidene. For første gang ble også TV-bilder overført «live» fra bakken til et amerikansk romfartøy. (I Mir har man allerede hatt glede av dette i flere år). Hensikten med dette er blant annet å kunne vise astronautene hvordan ting som har gått galt, skal fikses. Astronautene slipper dermed å øve inn en uendelig mengde slike eventualiteter på forhånd. Disse metodene, kalt «interaktiv vitenskap», vil bli mye benyttet på den planlagte internasjonale romstasjonen. Columbia landet ved Kennedy-romsenteret den 5. november 1995, etter 226 kretsløp og nesten 16 døgn i rommet, den nest lengste romfergeferden til nå.