Russiske rakettmotorer i vest

Av Øyvind Guldbrandsen

På flere områder har utviklingen av rakettmotorteknologi kommet lenger i Russland enn i USA, hvor flere selskaper involvert i romtransport har fattet interesse for russiske rakettmotorer. Etter et par år med byråkratiske komplikasjoner fikk man i oktober 1995 gjennomført prøveavfyringer av de russiske rakettmotorene RD-120 og NK-33 ved henholdsvis Pratt&Whitney og Aerojet. RD-120 benyttes i Zenits andre trinn, og NASA ønsker motoren brukt i den planlagte X-34. NASA har dermed kommet i alvorlig konflikt med Rockwell, en av industripartnerne i X-34-programmet, som ønsker sin egen RS-27 i X-34, til tross for at NASA mener dette vil fordyre og forsinke X-34, samt gi denne delvis gjenbrukbare raketten lavere ytelse. NK-33 ble opprinnelig bygd til N-1s første trinn, men har siden ligget på lager, etter at N-1 og resten av Sovjetunionens bemannede måneprogram ble kansellert på 1970-tallet. Sammen med RD-180 utgjør den de russiske kandidatene til en planlagt oppgradert Atlas, Atlas 2AR. RD-180 er en planlagt todyseversjon av firedysemotoren RD-170, som benyttes i Zenits første trinn og i Energia påspente hjelperaketter. En endyseversjon, RD-190, blir også vurdert utviklet. Alle de nevnte rakettmotorer forbrenner parafin og flytende oksygen, mens RD-0120, som ble prøveavfyrt i et russisk/europeisk samarbeidsprosjekt tidligere i høst, brenner flytende hydrogen og oksygen. RD-0120 ble benyttet i Energias kjernetrinn, og vurderes brukt av NASA til den planlagte X-33 og Single Stage to Orbit (SSTO). Til SSTO vurderes også trippeldrivstoffmotorene RD-704, RD-701 og RT-500, som har vært under utvikling i Russland i lengre tid. Disse skal kunne veksle fra parafin til flytende hydrogen i løpet av oppskytingsfasen.