Lunar Prospector finner vannis

Av Øyvind Guldbrandsen

Det gikk mindre enn to måneder etter oppskytingen før NASA-forskerne med ansvaret for månesonden Lunar Prospector offentliggjorde innfrielsen av et av prosjektets hovedmålsettinger, nemlig å få bekreftet om det finnes vann på Månen. Det er sondens nøytronspektrometer som har detektert vann, eller rettere sagt tilstedeværelsen av hydrogenatomer, som NASA-forskerne antar er kjemisk bundet til oksygenatomer og ligger spredt som iskrystaller i månestøvet ved begge polområdene. Konsentrasjonen av is later til å være ganske lav, trolig rundt 0,5-1 %, men for en fremtidig månebase skulle det ikke være spesielt problematisk å nyttegjøre seg dette. Det blir også gjort oppmerksom på at nøytronspektrometeret bare kan registrere hydrogenatomer ned til en dybde av om lag 50 cm og at det derfor kan finnes mer is dypere ned. Anslagene av mengdene vannis som er registrert varierer ganske mye, men et typisk tall ligger på noen titalls millioner tonn.

Vannets vitale betydning til drikking, vanning (til hermetiske månedrivhus) etc. er udiskutabelt, og med solenergidrevet elektrolyse kan det spaltes til oksygen (viktig i seg selv) og hydrogen. Hydrogen/oksygen er den mest effektive kjemiske drivstoffkombinasjonen i praktisk bruk. Isfunnet har imidlertid resultert i en del pussige kommentarer i media, for eksempel at det i fremtiden vil være nyttig å lande på Månen og tanke opp drivstoff for å dra videre til Mars. Dette virker tungvint da det krever mer energi å bringe et romfartøy fra Jorden til å myklande på Månen enn på Mars, siden man der nesten helt og holdent kan benytte atmosfæreoppbremsing (aeroskjold og fallskjermer, jfr. Mars Pathfinder). Som returdrivstoff til Jorden er det derimot midt i blinken å benytte Månens egne ressurser. Etter hvert kan det også vise seg lønnsomt å bygge opp drivstoffdepoter i jordbane av spaltet månevann. Mange later også til å ha oversett at nesten 89 % av massen i vann utgjøres av oksygenatomene, som man helt siden Apollo-ferdene har visst finnes i til dels rikelige mengder bundet til diverse bergarter på Månen. Dermed er det først og fremst hydrogen fremtidige månefarere slipper å dra med seg til Månen. Men selv om dette er svært lett (rundt 70 g pr. liter for flytende hydrogen) vil det bety enorme besparelser når trafikken til Månen en gang måtte ta av.

Av hensyn til eventuelle kverulantlesere av Smånytt om Romfart kan vi ta med at Lunar Prospector ikke helt er den første NASA-ferden til Månen siden Apollo 17, som meldt i forrige SOR (notisen Lunar Prospector skutt opp i Smånytt om Romfart nummer 1, 1998) og i mer eller mindre samtlige øvrige publikasjoner om ferden. I juni 1973 ble Explorer 49 skutt opp og plassert i bane rundt Månen. Sondens oppgave var imidlertid å observere langbølgeradiokilder i verdensrommet, fra Jupiter til det intergalaktiske rom. Månebane ble valgt for å komme på avstand fra den kunstige radiostøyen fra Jorden, og fordi man ved å registrere når radiokildene ble okkultert av Månen kunne gjøre en brukbar posisjonsbestemmelse av kildene.

NASA-utforskningen av Månen fra dens umiddelbare nærhet ble videre ikke avsluttet med Apollo 17 i 1972. Helt frem til 30. september 1977 hadde man kontakt med ALSEP, instrumentpakkene plassert ut på måneoverflaten av Apollo 12, 14, 15, 16 og 17-astronautene. Av økonomiske grunner ble instrumentene da slått av. Til da var over 153 000 kommandoer sendt til og rundt 1 Terabit (1000 milliarder biter) data mottatt fra instrumentene, som blant annet registrerte 10 000 måneskjelv og 2000 meteorittnedslag.