Pang-start for Delta 3
Av Øyvind Guldbrandsen
|
Artikkel publisert i Smånytt om Romfart, nummer 6, 1998 av Norsk Astronautisk Forening/www.romfart.no.
|
Skriv ut
Tips bekjent
|
Noen spør seg kanskje om Florida startet feiringen av det kommende årtusenskiftet litt på forskudd, etter at det for andre gang på bare to uker ble en diger eksplosjon av det alle trodde skulle være en satellittoppskyting.
Det var den første oppskytingen av den nye Delta 3-raketten som endte i en ildkule 71 sekunder etter start den 26. august 1998, 14 dager etter at Titan 4A avsluttet sin karriere med en lignende salutt. Nyttelasten på denne ulykksalige debutferden var kommunikasjonssatellitten Galaxy 10, som dermed føyer seg inn på listen over satellitter tilhørende PanAmSat som noe mer eller mindre fundamentalt galt har skjedd med det siste året.
Årsaken til den mislykkede oppskytingen oppgis å være at datasystemene som tok seg av styringen om bord i raketten overreagerte. Som en følge av dette ble hydraulisk olje som brukes til å justere dysene på tre av de seks faststoffmotorene som tenner ved start uttømt kort tid før motorene var utbrent, uheldigvis på et tidspunkt da dysene pekte i en retning som fikk raketten til å tippe over og bryte sammen av aerodynamiske krefter.
Feil kommandoer fra styringssystemene var som kjent også årsaken til den mislykkede oppskytingen av Ariane 501/Cluster (da som følge av programvarefeil, se notisen Mislykket Ariane 501 i Smånytt om Romfart nummer 4, 1996) og til den nevnte Titan 4A-ulykken i august 1998 (se notisen Titan 4A eksploderte i Smånytt om Romfart nummer 5, 1998). I det sistnevnte tilfelle skal dette ha skjedd fordi systemene ble nullstilt etter et 15 millisekunder langt strømavbrudd 39 sekunder etter start.
Utviklingen av Delta 3 startet i 1995 for å holde tritt med de stadig større kommersielle satellittene, og er kun blitt bekostet med private midler. Delta 3 har en nyttelastkapasitet til geostasjonær overføringsbane på om lag 3850 kg, mot 1850 kg for Delta 2. Delta 3s ni faststoffmotorer er noe større enn Delta 2s, og den er utstyrt med et nytt høyeffektivt, kryogenisk øvre trinn i stedet for Delta 2s hypergolske 2. trinn og faststoff 3. trinn. Delta 2 regnes å ha en pålitelighet på rundt 98 %, det høyeste i verden etter russernes Sojuz-rakett, som fortsatt skal ligge på over 99 %.
Produksjonen av Delta 2 kommer til å fortsette i hvert fall i noen år til. Til tross for de store forandringene håpet Delta-produsent Boeing (opprinnelig McDonnell Douglas, se notisen Boeing sluker McDonnell Douglas i Smånytt om Romfart nummer 2, 1997) på å overføre Delta 2s høye pålitelighet til Delta 3, noe som altså foreløpig ikke later til å ha vært noen særlig suksess.
|