Deep Space 1

Av Øyvind Guldbrandsen

Deep Space 1, den første romsonden i NASAs New Millennium-program, ble skutt opp fra Cape Canaveral den 24. oktober 1998, for øvrig den første Delta-raketten av versjonen Delta 2-7326, også kalt Delta Med-Lite. Denne benytter bare tre faststoffmotorer (mot normalt ni) og en noe mindre faststoffmotor i tredjetrinnet (Star 37FM i stedet for Star 48). Oppskytingen var blitt utsatt i tre måneder (se notisen Forsinkelser og kanselleringer i Smånytt om Romfart nummer 3, 1998).

Etter oppskytingen kom det indikasjoner på at romsonden ikke hadde skilt seg fra det øvre trinnet. Det tok også noen nervepirrende minutter før man klarte å opprette kontakt med sonden.

Den primære hensikten med New Millennium-programmet er ikke å utforske himmellegemer, men å teste ut ny teknologi på relativt rimelige ferder. Noe av det mest interessante av de 12 avanserte teknologiene på den 485 kg tunge Deep Space 1 er en ionemotor som sender ut ionisert xenon-gass med en hastighet på hele 30 km/s på maksimal styrke (2,5 kW). Dette gir en spesifikk impuls (mål som kan forklares med hvor store hastighetsendringer en rakettmotor kan utføre pr. masseenhet drivstoff) på 3100 sekunder, dvs. at den utnytter drivstoffet nesten ti ganger så effektivt som kjemiske rakettmotorer. Skyvekraften er dog bare på maksimalt 9,4 g, men de 81 kg drivstoff skulle vare til 15 måneders kontinuerlig forbruk på halv motorstyrke.

Motoren ble startet for første gang den 10. november, men stanset etter bare 4,5 minutter. Sonden gikk også inn i sikkerhetsmodus flere ganger. I skrivende stund har man ennå ikke klart å få startet ionemotoren på nytt. Den må startes senest i januar 1999 for at DS 1 skal kunne sendes mot sitt første mål, asteroiden 1992 KD, som da vil bli passert i en avstand av 5-10 km i juli 1999. Det vil også kunne bli mulig å fly forbi kometene Wilson-Harrington i januar 2001 og Borrelly i september 2001.

I tillegg til en plasmainstrumentpakke har Deep Space 1 fire fjernmålingsinstrumenter som alle er integrert inn i den samme optikken: et infrarødt og et ultrafiolett bildedannende spektrometer, samt et CCD og et CMOS-kamera. Sondens datasystem vil selv avgjøre hvor nært den skal fly de forskjellige himmellegemene den skal studere. Automatisk navigasjon foretas ved å sammenligne bilder av verdensrommet fra kameraene med et referansekart i datahukommelsen som inneholder posisjonene til 250 000 stjerner og baneparametrene til 250 asteroider.

Energi til ionemotoren og de øvrige systemene kommer fra to solcellepaneler med vingespenn på 11,8 m. Solpanelene benytter lineære Fresnel-linser som konsentrerer sollyset slik at antall solceller kan reduseres og panelene gjøres lettere.