Ionemotoren til Deep Space 1 virker

Av Øyvind Guldbrandsen

Den 24. november 1998 klarte man å få i gang ionemotoren på Deep Space 1, den første romsonden i NASAs New Millennium-program. Deep Space 1 ble skutt opp fra Cape Canaveral 24. oktober 1998 (se notisen Deep Space 1 i Smånytt om Romfart nummer 7, 1998) og opplevde de første ukene både problemer med denne motoren og at sonden gikk inn i sikkerhetsmodus ved flere anledninger, til dels på grunn av problemer med autonavigasjonssensorene. At komplikasjoner skulle oppstå var var imidlertid langt fra uventet, ettersom den primære hensikten med New Millennium-programmet er å teste ny teknologi. Ansvarlige for prosjektet har uttalt at det ville vært skuffende om alt fungerte knirkefritt, ettersom dette ville betydd at man ikke hadde vært aggressive nok i valget av nyskapende teknologi til ferden.

Man antar at årsaken til at ionemotoren de første ukene etter oppskytingen med en gang slo seg av hver gang den ble slått på skyldtes fragmenter som kortsluttet de to elektriske gitrene ved dyseutgangen som aksellererer xenonioner for å produsere skyvekraft. Fragmentene har senere forsvunnet, muligens fordampet. Motoren er siden blitt brukt på flere nivåer mellom 20 og 78 millinewton uten nevneverige problemer. Energiforbruket er da på 0,5-2 kW. På halv styrke (48 mN, eller 4,9 gram) har motoren en spesifikk impuls på 2900 sekunder. På 73 mN skyvekraft (1,9 kW, det meste uten at solpanelene må suppleres av batteriene) forbrukes 200 g drivstoff i døgnet, nok til å gi den 485 kg tunge sonden en hastighetsendring på 13 m/s. Ionestrålen kan vektorreguleres for å gi stillingskontroll langs to akser og dermed redusere stillingskontrolldysenes hydrasinforbruk.