Landsat 7 skutt opp

Av Øyvind Guldbrandsen

Jordressurssatellitten Landsat 7, et samarbeid mellom NASA og U.S. Geological Survey, ble vellykket skutt opp med en Delta 2 7920-rakett fra Vandenberg AFB i California den 15. april 1999. Dermed har Landsat 5, som ble skutt opp i mars 1984, omsider fått en avløser. Landsat 6 gikk tapt på grunn av mislykket oppskyting. Oppskytingen av Landsat 7 har vært utsatt i rundt et år på grunn av diverse tekniske problemer (se notisene Forsinkelser i Smånytt om Romfart nummer 2, 1999 og Forsinkelser og kanselleringer i Smånytt om Romfart nummer 3, 1998). Landsat 7 og 5 kommer til å bli brukt parallelt så lenge dette er hensiktsmessig. Banene er synkronisert for at man skal få krysskalibrert satellittenes instrumenter mot hverandre.

Landsat 7 har ett instrument, kalt Enhanced Thematic Mapper Plus, som skanner jordoverflaten i et 185 km bredt belte i åtte spektralbånd etter hvert som satellitten beveger seg fremover i sin 705 km høye solsynkrone polbane. Pikseloppløsningen er 30 meter, med unntak av termisk infrarødt, hvor den er 60 meter, og et pankromatisk (svart/hvitt) bånd med 15 m oppløsning. Det skannede beltet deles opp i ett eller flere kvadratiske scener som om nødvendig lagres i satellittens 380 gigabiter datahukommelse (nok til ca. 100 scener) før telemetrioverføring med 150 Mb/s til en av flere bakkestasjoner. Blant disse er NASAs nye 11 m antenne på Svalbard. TDRS-satellitter vil ikke bli benyttet. Landsat 7 har kapasitet til å produsere 400-450 scener i døgnet. Scenene selges for den relativt rimelige prisen det koster å råprosessere dem, i størrelsesorden 3000-5000 kr/stk.

Den 2,1 tonn tunge og 800 millioner dollar dyre (inkludert fem års drift) Landsat 7 blir trolig den siste av NASAs store jordressurssatellitter i Landsat-serien, som startet med Landsat 1 i juli 1972. Etterfølgerne skal bli mindre og helst private satellitter. NASA skal fokusere på selve utviklingen av ny teknologi, samt de kommende EOS-miljøovervåkningssatellittene, som sammen med Landsat 7 er hovedkomponentene i det som har vært kjent som NASAs Mission to Planet Earth.