Første oppskyting av Atlas 3 vellykket

Av Øyvind Guldbrandsen

Den første oppskytingen av en amerikansk bærerakett av typen Atlas 3A ble gjennomført 24. mai 2000. Dette var den 50. vellykkede Atlas-oppskytingen på rad og regnes som en vesentlig milepæl i utviklingen av Atlas 5, som skal debutere i 2002 og er Lockheed Martins bidrag i Evolved Expendable Launch Vehicle-programmet. EELV er to konkurrerende familier (den andre familien er Boeings Delta 4) engangsbæreraketter utviklet på oppdrag fra det amerikanske luftforsvaret (se notisene To EELV-familier i Smånytt om Romfart nummer 7, 1997 og EELV-finalistene i Smånytt om Romfart nummer 1, 1997).

Til tross for at Atlas opprinnelig ble utviklet for å sende atomladniger over til det daværende Sovjetunionen (se notisen Atlas fremdeles liv laga i Smånytt om Romfart nummer 3, 1995), drives Atlas 3, som den første vestlige bærerakett, av en russisk rakettmotor, betegnet RD-180. Utviklerne av Atlas 3 besluttet i 1995 å benytte RD-180 i 1.trinnet på raketten, som da ble kalt Atlas 2AR, på grunn av lav pris og bedre ytelser på fundamentale punkter som skyvkraft (kan attpåtil reguleres underveis) spesifikk impuls og forholdet skyvkraft/motorens masse, sammenlignet med den amerikanske rakettmotoren MA-5, som tidligere Atlas-versjoner benytter. (Se for øvrig også notisene Russiskdrevet Atlas i Smånytt om Romfart nummer 1, 1996 og Russiske rakettmotorer i vest i Smånytt om Romfart nummer 7, 1995).

RD-180 er en slags halv versjson av RD-170, med to i stedet for fire brennkamre og dyser. (Det vanligste er ett brennkammer m/dyse pr. rakettmototor.) RD-170 ble utviklet i Sovjetunionen til det senere kansellerte Energia/Buran-programmet, men benyttes fortsatt i Zenit-rakettenes 1.trinn. RD-180 og -170 har ca. 70 % av delene felles. Til RD-180 måtte blant annet mindre drivstoffturbopumper utvikles.

Utviklingen av RD-180 ble delt mellom russiske Energomasj, som utviklet RD-170 og bygger både den og RD-180, og amerikanske Pratt & Whitney, som også produserer RL-10 rakettmotoren som ble benyttet i Altas 3-rakettens andre trinn, som er av typen Centaur. Altas 3 benytter kun disse to rakettmotorene, fordelt på hvert sitt trinn, hvilket er enestående når det gjelder oppskytinger til en så høy bane som geostasjonær overføringsbane (GTO). Færre trinnfrakoblinger og 17 000 færre deler gir i teorien høyere pålitelighet. Tidligere Atlas-Centaur-modeller benytter unikt et 2,5-trinns system hvor to av MA-5 motorens tre dyser blir frakoblet underveis. Dessuten blir to rakettmotorer benyttet i Centaur-trinnet (hvilket igjen vil bli tilfellet med planlagte Atlas 3B, med økning i Altas 3s GTO-kapasitet fra 4 til 4,5 tonn som resultat) og på varianten Atlas 2AS er fire faststoffmotorer, som brenner parvis, påspent 1. trinnet.

Nyttelast på denne oppskytingen var den 3,2 tonn tunge kommunikasjonssatellitten Eutelsat W4, eid av den europeiske teleorganisasjonen med samme fornavn. W4 er en Alcatel Spacebus 3000 bygget ved Cannes i Frankrike og har 31 Ku-band transpondere som skal benyttes til Internett- og kringkastingstjenester over to så separate områder som Russland og Afrika sør for Sahara. 16 av de 19 «russiske» transponderne er kjøpt av det uavhengige medieimperiet Media-Most, som den senere tid har vært i konflikt med russiske myndigheter bla. for sine kritiske søkelys på krigen i Tjetsjenia og korrupsjon i Kreml. Mange påstår dette var den egentlige grunnen til at eieren av selskapet, V. Gusinskij, ble arrestert 13. juni, anklaget for blant annet underslag.