EO-1, SAC-C og Munin skutt opp

Av Øyvind Guldbrandsen

Delta 2 (7320-10)-oppskytingen fra Vandenberg den 21. november 2000 var noe uvanlig for en Delta-rakett, ved at den brakte to primære (EO-1 og SAC-C) og en sekundær (Munin) nyttelast opp i bane.

Den 529 kg tunge Earth Observing-1 er den første av tre planlagte satellitter i NASAs New Millennium-teknologiprogram beregnet på studier av jordoverflaten. (Første NM-romfartøy var Stardust. Se notisen Stardust samler «stardust» i Smånytt om Romfart nummer 7, 2000.) Ved å benytte ny teknologi er de tre instrumentpakkene i EO-1 lettere, rimeligere og mer kapable enn tilsvarende instrumenter på tidligere satellitter. Ett eksempel er EO-1s primærinstrument, Advanced Land Imager, som sammenlignet med ETM Plus, det ene instrumentet om bord på Landsat 7 (se notisen Landsat 7 skutt opp i Smånytt om Romfart nummer 3, 1999), har fjerdeparten av massen, forbruker femteparten så mye strøm, men produserer bilder med minst samme oppløsning og i tre ekstra (totalt ni) spektralbånd og gir en datastrøm på totalt 300 Mbit/s, det dobbelte av Landsat 7.

En av de syv teknologiene som testes i EO-1 er et navigasjonsprogram som vil fly satellitten i samme bane som Landsat 7, men ca. 1 minutt (435 km) etter. Fra før kretser allerede NASAs jordobservasjonssatellitt Terra (se notisen Terra skutt opp i Smånytt om Romfart nummer 1, 2000) i denne 705 km høye, solsynkrone polbanen. Ihenholdsvis juli 2001 og juni 2003 skal Terras kompanjonger Aqua og Aura (tidligerehenholdsvis EOS PM-1 og EOS Chemistry) slå følge i samme bane.

Her kretser også den 474 kg tunge Satelite de Aplicaciones Cientificas-C, som er produsert i Argentina, med bidrag fra Brasil, Danmark, Frankrike, Italia og USA. SACs 11 instrumenter skal studere både jordoverflaten og miljøet i verdensromet. Den svenske, 6 kg tunge nanosatellitten Munin skal blant annet studere polarlys.