NEAR-landing på asteroiden Eros
Av Øyvind Guldbrandsen
|
Artikkel publisert i Romfart Ekspress, nummer 1, 2001 av Norsk Astronautisk Forening/www.romfart.no.
|
Skriv ut
Tips bekjent
|
Den 12. februar 2001 ble romsonden NEAR Shoemaker (av Near Earth Asteroid Rendezvous) historiens første romfartøy til å både forsøke og foreta en landing på en asteroide. Sonden var aldri konstruert for å foreta noen landing. På forhånd ble det oppgitt at det bare var 1 % sjanse for at man ville oppfange signaler etter landingen, som ble foretatt etter at alle sondens oppgaver var utført, drivstofftankene nesten tomme og driftsbudsjettet praktisk talt oppbrukt. NEAR hadde kretset rundt asteroiden 433 Eros siden februar 2000 og gjennomført et omfattende observasjonsprogram (se notisen Nært for NEAR i Smånytt om Romfart nummer 7, 2000). Blant annet er rundt 160 000 bilder og 11 millioner lasermålinger overført til Jorden.
Noe av hensikten med landingen var å overføre nærbilder av overflaten så lenge som mulig under nedstigningen. Det siste, som man fikk overført ca. 2/3 av, ble tatt i en høyde av 120 m og viser detaljer ned til 1 cm. Forskerne er overrasket over at overflaten er overstrødd med steiner på størrelse fra flere titalls meter ned til noen få cm.
Landingen skjedde med en hastighet på 1,5-1,8 m/s. De små dysene ble avtyrt flere ganger på vei ned for å holde hastigheten nede. NEAR har form av en avlang boks, med fire sol-paneler plassert som en stor propell rundt toppen. Sonden landet på skrå, hvor bunnen av sondekroppen (hvor de fleste instrumentene er plassert) og tuppen av to av solpanelene fungerte som «landingsben».
Uventet ble det etter landingen fortsatt oppfanget radiosignaler fra NEAR, først i form av en bærebølge som kun bekreftet at sonden hadde overlevd. Man hadde til hensikt å overføre data fra gammastrålespektrometeret, muligens også fra magnetometeret, noen dager etter landingen, men bekreftelse på at så var skjedd kom ikke før Romfart Ekspress gikk i trykken. Dataoverføring var vanskeliggjort av at kun rundstråleantennen, med en kapasitet på bare 10 biter/s fra Eros, kunne benyttes. Direktivantennen er fast montert og kan ikke dreies mot Jorden. Bilder blir det lite av, kameraet har kun en fjernfokusert telelinse som nå er mer eller mindre stappet ned i bakken.
|