Månen II

Av Øyvind Guldbrandsen

De fleste er av den oppfatning at jorden har én naturlig måne, selve Månen. Stor var derfor overraskelsen da amatørastronomen Bill Yeung i september 2002 oppdaget en prikk som kretset rundt Jorden i stor avstand, i en bane ingen i farten kunne huske at det tidligere var sett eller plassert noen satellitt eller lignende i.

Påfølgende observasjoner og beregninger viste at prikken, betegnet J002E3, i april 2002 var blitt fanget inn fra en bane rundt Solen via Jord-Sol-L1-punktet, og havnet i ellipseformet bane rundt Jorden som strakk seg fra om lag 0,2 til 1 millioner kilometer unna Jorden (rundt halvparten til over 2,5 ganger Månens avstand), med omløpstid på om lag åtte uker. Den tidligere banen rundt Solen hadde i snitt ligget like innenfor Jordens bane. Omløpstiden rundt Solen hadde derfor vært litt raskere enn Jordens, slik at den omtrent hvert 30. år ville ha tatt igjen Jorden med en runde.

Finregning viste at den sist var i nærheten av Jorden i mars 1971, og at den da glapp ut av kretsløp rundt Jorden via det samme L1-punktet (et gravitasjonsbalansepunkt mellom Jorden som Solen som ligger 1,5 millioner kilometer unna Jorden). Dette matcher godt med når tredjetrinnet til Apollo 12s Saturn 5-bærerakett kan ha unnsluppet Jorden. Apollo 12 var historiens andre bemannede månelandingsferd, med oppskyting i november 1969. Etter oppskytingen i november 1969 klarte Jordens gravitasjonsfelt bare så vidt å inntil videre beholde holde bærerakettens tredjetrinn, betegnet S-4B, i en svært langstrakt bane rundt seg.

Observasjoner av J002E3s lysstyrke passer også godt med hva man kan forvente for et S-4B-trinn. Dessuten viser spekteret tydelig tilstedeværelse av titaniumdioksid, som ble brukt i trinnets maling

Beregninger fremover i tid viser at på det syvende av denne nye serien med omløp rundt Jorden, i juni 2003, vil apogeum i J002E3 sin bane igjen komme så nærme L1 at J002E3 på ny forsiktig slynges inn i den omtrent samme banen rundt Solen som før. Nærmere forklart: Store halvakse i den noe avlange banen til J002E3 peker nokså stabilt i samme retning i forhold til et fast punkt i Universet. Men grunnet Jordens gang rundt Solen beveger L1-punktet seg én gang rundt Jorden i løpet av et år, sett i forhold til Universet. Etter om lag ett år vil apogeun i J002E3 sin bane rundt Jorden igjen ligge omtrent på linje mellom Jorden og Solen, og ikke langt unna L1, og enkelt fortalt vil Solens gravitasjon da «dra» J002E3 ut av den nåværende banen rundt Jorden og inn i bane rundt seg selv.

Men rundt 30 år senere skulle J002E3 være tilbake hos oss igjen.