Mislykket oppskyting av første oppgraderte Ariane 5

Av Øyvind Guldbrandsen

Bare 16 døgn etter uhellet med SES-satellitten (se notisen Mislykket Proton-oppskyting av Astra 1K i Romfart Ekspress nummer 8, 2002) ble romfartsbransjen rammet av en enda verre ulykke. Om kvelden den 11. desember sviktet en europeisk Ariane 5-rakett rundt tre minutter etter start fra Kouoru i Sør-Amerika. Den og to satellitter, som ifølge enkelte ikke-konsistente kilder hadde en samlet verdi av 750 millioner euro (hvorav 150 millioner euro for bæreraketten), falt ned i Atlanterhavet få minutter senere.

Det var den første 2. generasjons Ariane 5-raketten, kalt Ariane 5 EC-A, som ble benyttet på denne ulykksalige Ariane V157-ferden. Ariane 5 EC-A skal ha større nyttelastkapasitet enn den forrige versjonen, Ariane 5G. EC-A er blant annet utstyrt med en ny, 20 % kraftigere hovedmotor i kjernetrinnet, Vulcain 2. De første analysene av telemetridataene fra oppskytingen tyder på at nettopp denne motoren begynte å få problemer 96 sekunder etter start (T+96 s). Frakoblingen av de to store faststoffmotorene ble likevel foretatt etter planen ved T+137 s. Ved rundt T+180 s (3 minutter) forverret motorproblemene seg betraktelig. Dette skal ha ført til at rakettens kurs ble ustabil og at alt kom ut av kontroll like etter at nyttelastdekselet var blitt frakoblet ved T+187 s, i en høyde av 113 km (raketten fortsatte til en høyde av 150 km før alt satte kursen mot Jorden igjen).

Ved siden av Vulcain 2 har Ariane EC-A mer drivstoff i faststoffmotorene. Viktigste forbedring er imidlertid et nytt øvre trinn (som aldri fikk vist hva det dugde til), betegnet ESC-A, som forbrenner flytende hydrogen og oksygen (LH₂/LO₂). Denne drivstoffkombinasjonen er betydelig mer effektiv, men vanskeligere å håndtere enn nitrogentetraoksid/usymetrisk dimethylhydrasin (N₂O₄/UDMH), som de 13 foregående Ariane 5-rakettenes øvre trinn har benyttet. Ariane 5s kjernetrinn har alltid benyttet LH₂/LO₂.

Til sammen skal oppgraderingene gi Ariane 5 EC-A en nyttelastkapasitet på 10 tonn til geostasjonær overføringsbane (GTO), fire tonn mer enn Ariane 5G. Poenget er å kunne skyte opp to store kom­mu­ni­ka­sjons­sa­tel­litter om gangen, og dermed øke lønnsomheten av Ariane-oppskytinger. Til tross for den økte kapasiteten skal ikke prisen på de nye Ariane 5-rakettene økes særlig.

Men det vil nok forsikringspremiene gjøre. Allerede etter Proton-ulykken to uker tidligere var det klart at 2002 ville bli et nytt, dårlig år for selskaper involvert i satellittforsikring. De siste par årene har de samlede kravene etter tap av satellitter (både under oppskyting og i bane) vært flere hundre millioner dollar høyere enn premiene. I 2001 var kravene for eksempel på 830 millioner dollar, mot 490 millioner dollar i premier. Den sannsynlige premieøkningen vil slå tilbake på satellitteierne, som allerede sliter med dårlige tider og vansker med å få solgt transponderkapasitet.

Ariane V157 var den fjerde mislykkede Ariane 5-oppskytingen av de totalt 14 påbegynte (den forrige fadesen er omtalt i notisen Dårlig Ariane 5-oppskyting av Artemis i Romfart Ekspress nummer 5, 2001). I dagens globale oppskytingsmarked, med mere rakettkapasitet enn nyttelaster, vil denne dårlige statistikken gjøre det ekstra vanskelig for Arianespace å få solgt oppskytinger. For øvrig gjenstår kun to oppskytinger med den etter hvert meget pålitelige, men ulønnsomme Ariane 4.

Det er foreløpig uvisst om det blir endringer i planene for ESAs kometsonde Rosetta, som var planlag skutt opp med Ariane 5-rakett den 12. januar 2003. Rosetta skal benytte G-versjonen, men man ønsker klarhet i hvorfor det gikk galt på Ariane V157 før den kostbare Rosetta legger i vei. Dersom sonden ikke kommer opp før utgangen av januar 2003 må man gå over til en annen, og betydelig forsinket ferdplan.

Satellittene som gikk tapt på Ariane V157 var Eutelsats kommunikasjon- og kringkastingssatellitt Hot Bird 7 og den franske teknologitestsatellitten Stentor.

Eutelsats forrige satellitter, Hot Bird 6 og W5, ble for øvrig skutt opp med hver sin amerikanske EELV-rakett, som med sine vellykkede jomfruturer må antas å ha fått et forsprang på Ariane 5 (se notisene Første oppskyting av Atlas 5/EELV vellykket i Romfart Ekspress nummer 5, 2002 og Første oppskyting av Delta 4/EELV vellykket i Romfart Ekspress nummer 8, 2002).

Stentor har vært under utvikling siden 1996 og kostet 480 millioner euro, inkl. 70 millioner for den lite heldige oppskytingen. Av dette har CNES bidratt med 385 millioner euro, de private selskapene Alcatel og Astrium med 75 millioner euro og DGA med 20 millioner euro.

Arianespace og ESA vil antakelig holde seg til planene om å fase ut Ariane 5G til fordel for Ariane 5 EC-A innen 2005. Det ble for en tid siden planlagt å produsere flere Ariane 5-versjoner parallelt, men man fant at dette ville bli for omstendelig (se avsnittet om Ariane 5 i notisen Forsinkelser og kanselleringer i Smånytt om Romfart nummer 3, 1998 samt notisen Vellykket Ariane 502 i Smånytt om Romfart nummer 7, 1997).

Man akter også å fortsette utviklingen av Ariane 5 EC-B. Denne skal ha et større øvretrinn, også det med LH₂/LO₂, og en ny rakettmotor som kan startes og stoppes flere ganger, noe rakettmotoren til ESC-A-trinnet (som er lånt fra Ariane 4s tredjetrinn) ikke kan. Ariane EC-B skal debutere i 2006 og få en nyttelastkapasitet på 12 tonn til GTO.