Wernher von Braun (1912-1977)

Av Erik Tronstad

Wernher von Braun fotografert med en Saturn 1-bærerakett i bakgrunnen. (NASA)

Wernher Magnus Maximilian von Braun begynte 18 år gammel på det tekniske universitetet i Charlottenburg i Tyskland. Etter møter med rompionerer som Hermann Oberth, Willy Ley, Rudolf Nebel og Johannes Winkler ble von Braun interessert i romfart og rakettvitenskap. Snart ble han medlem i Verein für Raumschiffahrt (VfR, «Foreningen for romfart»). Foreningen ble dannet i Breslau 5. juni 1927, og var den første i verden i sitt slag. Gjennom sitt medlemskap der kom han snart til å arbeide med rakettutvikling og senere med romfart.

I 1932 begynte von Braun å arbeide for den tyske hæren, for å utvikle raketter for våpenbruk. Der kom han i kontakt med kaptein Walter Dornberger, og fikk et stipend som gjorde at han kunne ta doktorgraden. Han gjorde det med en avhandling om rakettmotorer som brukte flytende drivstoff.

Ferdig med doktoravhandlingen viet han seg helt til utvikling av raketteknologi. Han knyttet til seg flere av medlemmene fra VfR som medarbeidere. Den første raketten de utviklet, kalte de A1. Den veide 150 kg og hadde en skyvekraft på 3000 N. Problemer med A1 førte til en videreutviklet versjon kalt A2.

I 1935 var gruppen vokst til 80 personer, som testet fem ganger kraftigere rakettmotorer. Dornberger kom til at Kummersdorf, hvor de da holdt til, var et for lite sted for utprøving av de større rakettene, som de hadde på tegnebrettet.

Under letingen etter et bedre egnet sted å være, foreslo von Brauns mor et område ved munningen av elven Peene (Peenemünde). Det lå 140 km nord for Berlin, i det baltiske hav. Dornberger likte området og mente det var godt egnet til deres formål.

I Peenemünde utviklet de en mer avansert rakett, A4, med formål å frakte våpen, det vil si bomber. A4 kunne frakte et stridshode på ett tonn over en strekning på 360 km. Dette våpenet er i ettertid bedre kjent som V2. Første prøveoppskyting kom i oktober 1942.

Med den økende aktiviteten rundt A4 og andre våpensystemer, økte også størrelsen på von Brauns organisasjon. Etter hvert nådde den opp i 6000 mennesker.

Gestapo arresterte von Braun 15. mars 1944. Årsaken var at von Braun åpent hadde snakket om muligheten for å bruke raketter til romferder, istedenfor å rose våpenet som skulle vinne krigen for Tyskland. Etter at von Braun hadde sittet flere uker i fengsel i Stettin, grep Hitlers rustningsminister Albert Speer og Hitler selv inn. De fikk von Braun løslatt og overlatt til Dornberger, som nå var blitt general.

Fra begynnelsen av september 1944 og til slutten av mars 1945 ble omtrent 5500 V2-rakettvåpen skutt ut fra Tyskland mot Storbritannia og det europeiske kontinent. Hele 2000 ble sendt mot London.

Sent våren 1945 forstod von Braun og kretsen rundt ham at Tyskland stod for fall. Sammen med sin bror, Magnus, og svært mange av sine medarbeidere, deriblant Dornberger, overga von Braun seg til amerikanerne 2. mai 1945.

De ble overført til USA og satt til å arbeide med rakettvåpensystemer for det amerikanske forsvaret. Fra høsten 1945 og til april 1950 arbeidet von Braun og medarbeiderne hans ved Fort Bliss i Texas, nær grensen til Mexico. For det meste arbeidet de med å klargjøre og prøve ut V2-raketter, som så ble skutt opp fra White Sands i New Mexico.

Våren 1950 ble von Braun og hans organisasjon flyttet til Redstone Arsenal ved Huntsville i Alabama. Der utviklet de Redstone-raketten, et bakke-til-bakke-våpen. Første Redstone ble skutt opp fra Cape Canaveral i Florida 20. august 1953.

Året etter, i 1954, følte von Braun at tiden var inne til å begynne å arbeide med det som hadde vært forbudte tanker i nazi-Tyskland, nemlig å bruke raketter til romferder. Han laget en rapport om dette, som det imidlertid ikke kom noe ut av.

I 1955 ble von Braun og medarbeiderne hans amerikanske statsborgere. Samme sommer begynte de å arbeide med Jupiter-raketten, som baserte seg på Redstone. Flere oppskytinger av Jupiter fulgte i de neste par årene.

Så kom 4. oktober 1957. Sovjetunionen skjøt opp historiens første satellitt, Sputnik 1, et teknologisk sjokk for USA. USA hadde et satellittprogram på gang, Vanguard, men det var plaget av problemer. Oppskytingen av Sputnik 1 fikk den amerikanske forsvarsministeren til å beordre von Brauns gruppe til snarest, og innen mars 1958, å ha klar en rakett. Den skulle skyte opp en satellitt, som skulle lages ved Jet Propulsion Laboratory.

Med USAs første satellitt, Explorer 1, på toppen, ble Juno 1-bæreraketten skutt opp fra Cape Canaveral klokken 04.48 norsk tid 1. februar 1958. Lokal tid i Florida var dette klokken 22.48 dagen før, 31. januar 1958. Juno 1 var en firetrinns bærerakett basert på Jupiter-raketten, med en Redstone-rakett som første trinn.

Den amerikanske romorganisasjonen NASA (National Aeronautics and Space Administration) ble dannet 1. oktober 1958. Et drøyt år senere, 14. januar 1960, ble det bestemt at von Brauns organisasjon skulle skilles ut fra forsvaret og bli George C. Marshall Space Flight Center (MSFC), og skulle forbli ved Redstone Arsenal i Huntsville, Alabama. Senteret kom i drift 1. juli 1960, og fikk ansvaret for utviklingen av alle bæreraketter for NASA. Det overtok Redstone-bæreraketten, som skulle brukes i Mercury-prosjektet, Atlas-bæreraketten for samme formål, forskjellige versjoner av Saturn-bæreraketten og væskemotoren F1.

Den 25. mai 1961 erklærte president John Fitzgerald Kennedy at USA satte seg som mål å sende et menneske til Månen og få det trygt tilbake til Jorden, innen tiårets utgang. Det skulle skje med et Apollo-romfartøy, skutt opp med en Saturn 5-bærerakett.

Omfanget av Saturn 5-prosjektet gjorde at MSFC og von Braun måtte konsentrere seg om denne bæreraketten. De øvrige bærerakettene MSFC hadde arbeidet med, ble fordelt på ulike andre organisasjoner.

Første oppskyting av en Saturn 5 var ubemannet og kom 9. november 1967. Etter ytterligere ubemannede oppskytinger kom den første bemannede med Apollo 8 i desember 1968. Det var første gang mennesker ble sendt ut til Månen, og i bane rundt dette himmellegemet. I juli 1969 ble en Saturn 5-bærerakett brukt til å skyte opp de første menneskene som landet på Månen, i Apollo 11.

Året etter, i 1970, flyttet von Braun fra MSFC og Huntsville og til Washington, D.C. Der ble han NASAs øverste leder for fremtidige programmer. I juli 1972 sluttet von Braun i NASA, og begynte i en stilling i Fairchild Industries, som øverste leder for teknologi og utvikling. Med sviktende helse sluttet han der 31. desember 1976. Wernher von Braun døde 16. juni 1977.

Bakgrunnsbildet

Apollo 12 på toppen av den gigantiske Saturn 5-bæreraketten, før oppskytingen i november 1969.

Bilde: NASA

Publiseringsdato: 14.07.2003