Arthur Charles Clarke (1917-2008)

Av Erik Tronstad

Clarke fotografert i 1978, på kongressen til International Astronautical Federation (IAF) i München, Tyskland. (© Erik Tronstad)

Clarke var en av de mest kjente forfattere av fantastisk litteratur («science fiction») på 1900-tallet.

Alt som barn ble Clarke interessert i vitenskap, og bygde sitt første teleskop bare 13 år gammel. Som skoleelev begynte han å skrive «fantastiske» historier og leste også den type litteratur, blant annet verker av Herbert G. Wells og Jules Verne.

I 1936 flyttet han til London, der han ble medlem av The British Interplanetary Society (BIS). BIS, som ble stiftet i 1933, beskjeftiget seg med problemene omkring bygging av raketter og det å ferdes i rommet. En periode var Clarkes leilighet i London identisk med BIS' hovedkvarter, med ham som formann fra 1949.

Under den andre verdenskrig var Clarke i Royal Air Force, hvor han arbeidet med radar. Etter krigen begynte han å studere ved King's College i London. Der tok han i 1948 graden «Bachelor of Science» med fremragende resultater i fysikk og matematikk.

I 1945, 12 år før den første satellitten ble skutt opp, skrev Clarke en teknisk artikkel, som senere har fått stor praktisk betydning. Der beskrev Clarke hvordan en satellitt i geostasjonær bane kan brukes som et aktivt kommunikasjonsrele mellom to vidt forskjellige steder på Jorden. Han pekte på at en slik satellitt ville bruke like lang tid på et omløp rundt Jorden, som Jorden bruker på å rotere om sin egen akse. Dermed ville satellitten se ut til å holde seg svevende over et gitt punkt på ekvator. Sett fra satellitten ville samme side av Jorden hele tiden vende mot den. Følgelig ville satellitten være ypperlig egnet til å formidle kommunikasjonssignaler mellom to vilkårlige steder på den delen av Jorden, uten at det måtte graves ned eller henges opp noen kabler.

Siden 1960-tallet er det skutt opp hundrevis av kommunikasjonssatellitter, som er plassert i geostasjonær bane. I dag er dette en industri med en omsetning på flere milliarder dollar hvert år.

For å ære Clarke for dette forslaget, kan man av og til se ordet Clarke-bane brukt om den geostasjonære banen. Dog er det langtfra i vanlig bruk.

Den første romanen Clarke fikk publisert, skrev han i løpet av tre uker sommeren 1947. Fra 1952 har han vært forfatter på heltid.

En gang tidlig i 1950-årene fattet Clarke interesse for dykking og undervannsaktiviteter. Temaer omkring disse aktivitetene har han behandlet i flere bøker og artikler.

I desember 1954 besøkte Clarke for første gang Colombo på Sri Lanka (som den gang hette Ceylon). Han ble så betatt av øya at han flyttet dit i 1956, og har siden bodd der.

Clarke giftet seg i 1954 med Marilyn Mayfield, et ekteskap som varte i 10 år. I ettertid sa han om dette: «Ekteskapet var dømt til å mislykkes fra starten av. Det var tilstrekkelig bevis på at jeg ikke er den typen som bør være gift. Dog mener jeg at enhver burde gifte seg én gang.»

I 1962 ble Clarke helt lam etter et ulykksalig slag mot hodet. Etter at han kom seg igjen, innledet han et samarbeid med filmregissøren Stanley Kubrick. Våren 1964 slo han seg midlertidig ned i Hotel Chelsea i New York, for å skrive en roman om en romreise. Den ble grunnlaget for romanen og filmen 2001: A Space Odyssey, som kom i 1968. Manuskriptet til filmen laget han sammen med Kubrick, og sistnevnte regisserte filmen.

Frem til 1982 skrev Clarke bøkene sine på en skrivemaskin. Etter at han da fikk sin første datamaskin, gikk han helt over til å bruke tekstbehandling.

Clarke har skrevet flere titalls bøker. Han har mottatt en rekke priser for sitt forfatterskap.

I boken Profiles of the Future: An Inquirey into the Limits of the Possible lanserer Clarke sine tre lover, som sier følgende:

1. Når en fremtredende, men eldre, forsker sier at noe er mulig, har han nesten helt sikkert rett. Når han sier at noe er umulig, tar han høyst sannsynlig feil. Clarke definerer adjektivet «eldre» som: «I fysikk, matematikk og astronautikk betyr det over 30 år gammel, på andre områder utsettes det senile forfallet tidvis til 40-årene. Selvsagt finnes det lysende unntak. Enhver nyutdannet forsker vet imidlertid at forskere over 50 år ikke egner seg til annet enn styremøter. De må for all del holdes borte fra laboratoriet.»
2. Den eneste måten å finne grensene for hva som er mulig, er å begi seg litt utenfor dem, inn i det umulige.
3. Enhver tilstrekkelig avansert teknologi er umulig å skille fra trolldom.

Clarke skal også ha uttalt følgende:

Enhver ny ide må gjennom tre faser:

1. Det er umulig
2. Det er mulig å gjøre det, men ikke verdt det
3. Det var en god ide hele tiden

Muligens er denne formuleringen inspirert av den tyske filosofen Arthur Schopenhauer (1788-1860), som har uttalt: «Enhver sannhet må gjennom tre stadier: Først blir den latterliggjort, deretter møter den voldsom motstand, før den til slutt aksepteres som selvinnlysende.»

Sitatet

For omkring 65 millioner år siden falt en omtrent 10 km stor asteroide ned på det som i dag er Yucatan-halvøya i Mexico. Det enorme nedslaget laget et krater med en diameter på omtrent 200 km, kalt Chicxulub-krateret. I havet utenfor oppstod en stor tsunami (kjempeflodbølge). Kolossale mengder støv ble slynget opp i atmosfæren og spredte seg der over store deler av kloden.

Følgene av nedslaget var katastrofale: Alle større landdyr, blant dem dinosaurene, døde ut. Totalt sett anslår man at 75 % av alt liv på Jorden ble utryddet.

Dette er ikke den eneste masseutryddelsen av livsformer vi kjenner til fra Jordens tidligere historie. Det har vært flere av dem, noen enda mer dramatiske enn den som skjedde for 65 millioner år siden. Du kan lese mer om dette i artikkelen Shiva-teorien i Nytt om Romfart nummer 110, 1999, sidene 32-37.

Som Clarke sier: «Dinosaurene er ikke her lenger, fordi de ikke hadde noe romfartsprogram.» Clarkes poeng er at også vi står i en viss fare for å bli utryddet på tilsvarende måte, selv om sannsynligheten i løpet av et menneskes levetid er svært liten. Det eneste som kan sikre oss mot å bli utryddet på denne måten, er et aktivt romfartsprogram.

Om vi i tide oppdager at et stort legeme har kurs for Jorden, kan vi kanskje gjøre noe for å unngå at det treffer Jorden. Den eneste måten det kan skje på, er ved bruk av en eller annen form for romfartsteknologi. En annen måte å sikre seg mot at mennesket som art blir utryddet på denne måten, er å etablere bosetninger på andre kloder. Igjen er det bare romfarten som gjør det mulig.

Bakgrunnsbildet

Tegningen skal vise den store asteroiden, som for 65 millioner år siden falt ned i havet ved det som i dag er Mexico. I forgrunnen ses et par flyvende øgler, som snart ikke lenger eksisterer.

Bilde: Don Davies/NASA

Publiseringsdato: 19.03.2004