Til hovedsiden
    

   
    Bli medlem
    Siste nytt
    Artikler
    Bildeserier
    Temasider
    Bildearkiv
    Foredrag
    Effekter til salgs
    Lenker
    Spørsmål og svar
    Spør oss
    Prosjektoppgave
    Om oss
    NAF på Facebook
    Kontakt oss
    Nettstedskart
    Hovedsiden
Sitat

Gresk ordtak

Av Erik Tronstad

 

Skriv ut | Tips en bekjent

 

Bakgrunnsbildet

Bildet viser stjernesystemer under dannelse i den interstellare gass- og støvtåken M16. På bildet er noen av de nyfødte stjernene i ferd med å komme ut av det som amerikanske astronomer med sans for slående forkortelser kaller EGG (Evaporating Gaseous Globules). Noen like slående norsk oversettelse har jeg ikke forsøkt å finne, men det dreier seg altså om en spesiell type tette, interstellare gasskyer som nærmest «fordamper». Disse første interstellare EGGene er selvsagt funnet i tåken som bærer navnet Ørnetåken. Den ligger omtrent 7000 lysår borte, i stjernebildet Serpens.

M16

Bilde: Jeff Hester, Paul Scowen (Arizona State University) og NASA

«Astronomene har lenge fundert på hvilke prosesser som kontrollerer størrelsene på stjerner og gjør at de har de størrelsene de har,» sier Jeff Hester (Arizona State University). «I M16 kan vi nå se minst én slik prosess utfolde seg rett foran øynene våre.»

På de unike bildene Hester og kollegene hans har tatt med Hubble-romteleskopets nye vidvinkel/planetkamera (WFPC2), trer EGGene fram i tuppen av fingerliknende strukturer, som strekker seg ut fra enorme søyler av kald gass og støv i Ørnetåken. Søylene - som gjerne kalles «elefantsnabler» - står ut fra «veggen» i en enorm sky av molekylært hydrogen, omtrent som stalagmitter som reiser seg opp fra gulvet i en hule. (Med «molekylært hydrogen» menes bare at hydrogenet i skyen i hovedsak består av hydrogenmolekyler, ikke hydrogen splittet opp i hydrogenatomer.) Inni de flere lysår lange gasstårnene er tettheten av den interstellare gassen stor nok til at den kan kollapse under sin egen vekt. Slik dannes unge stjerner som fortsetter å vokse etter hvert som de samler opp mer og mer masse fra omgivelsene.

Hubble-romteleskopets bilder gir et godt innblikk i hva som skjer når en strøm av ultrafiolett stråling fra nære, unge, varme stjerner varmer opp gassen langs overflaten av søylene, og slik nærmest «koker» den bort i det interstellare rommet. Astronomene kaller denne prosessen for fotofordampning. (Ordet «foto» kommer jo av det greske ordet «fos», som betyr «lys». «Fotofordampning» betyr da en fordampning som skyldes lys eller stråling.) På bildene fra Hubble-romteleskopet framstår fotofordampende gass som spøkelsesaktige strømmer av gass bort fra hovedskyene av gass og støv. Gass fra forskjellige områder fordamper med ulik hastighet. EGGene, som har større tetthet enn omgivelsene, blir igjen etter at gassen rundt dem er blitt borte.

«Det er omtrent som en storm i en ørken,» sier Hester. «Etter hvert som vinden blåser bort den lettere sanden, avdekkes tyngre steiner som har vært begravd i sanden. Den ultrafiolette strålingen i M16 avdekker imidlertid ikke steiner, men tettere, eggeliknende skyer av gass som omgir stjerner, som dannes inni de gigantiske gassøylene.»

Noen EGG ser ut til bare å være små utbulninger på overflaten av søylene. Andre er blitt mer fullstendig avdekket. De ser nå ut som «fingre» av gass som trenger ut fra den større skyen. «Gassfingrene» har vært beskyttet mot fotofordampning fordi de har ligget i skyggen av andre EGG. Noen EGG er blitt helt atskilte fra den større gassøylen de i sin tid kom fra, og ser nå ut som tårer i rommet.

Ved å sette sammen disse bildene av EGG på forskjellige avdekkingsstadier, er Hester og kollegene hans i ferd med å få helt ny innsikt i hvordan stjerner og omgivelsene deres ser ut før de blir stjerner. «Dette er første gang vi har sett prosessen som danner stjerner, blitt avdekket gjennom fotofordampning,» sier Hester. «På sett og vis likner det mer på arkeologi enn astronomi. Den ultrafiolette strålingen fra nærliggende stjerner gjør gravearbeidet for oss, og vi studerer det som avdekkes.»

Før eller senere vil fotofordampning hindre videre vekst i de gryende stjernene, ved at den sprer gasskyen de kommende stjernene «livnærer» seg av. Hester og kollegene hans mener stjernene i M16 fortsatte å vokse etter hvert som de ble tilført mer og mer gass, inntil fotofordampningen av det omkringliggende materialet sørget for å skille dem fra dette.

Denne prosessen er helt forskjellig fra den som bestemmer størrelsen på stjerner som dannes alene i isolasjon. Noen astronomer mener at om en stjerne overlates til sine egne mekanismer, vil den fortsette å vokse inntil den får stor nok masse til at kjernefysiske fusjonsprosesser kommer i gang i dens indre. Når det skjer, begynner stjernen å sende ut en sterk «vind» som «blåser» bort resten av materialet rundt den. Hubble-romteleskopet har tatt detaljerte bilder av denne prosessen i de såkalte Herbig-Haro-objektene.

Hester funderer også på at fotofordampning faktisk kan hemme eller hindre dannelsen av planeter rundt slike stjerner. «Det er ikke klart fra de nye dataene om stjernene i M16 har nådd det stadium der de har dannet støvskiver, som så kan bli planetsystemer,» sier Hester. «Dersom slike støvskiver ennå ikke er blitt dannet, vil de aldri bli det.»

Publiseringsdato: 12.06.2003

 
 

Alt stoff på romfart.no/.com/.org er opphavsrettslig beskyttet.
romfart.no/.com/.org eies og drives av Norsk Astronautisk Forening.