Sergei Pavlovitsj Koroljov (1907-1966)

Av Erik Tronstad

Dette bildet av Koroljov skal være tatt under Jurij Gagarins ferd i Vostok 1.

Koroljov regnes gjerne som grunnleggeren av det sovjetiske romprogrammet. Mens han levde, var hans identitet ukjent for omverdenen. Han ble bare omtalt som «sjefkonstruktøren».

Sergei Koroljov ble født 30. desember 1906 (12. januar 1907 regnet i den gregorianske kalender, som Russland gikk over til å bruke så sent som i 1917). Fødestedet var byen Zhitomir i det som i dag er Ukraina.

Alt som ung gutt ble han interessert i flyvning, og han gjorde det godt på skolen. I 1924, 17 år gammel, ble han tatt opp som student ved Kiev polytekniske institutt. Der kom han inn i en krets av glideflyentusiaster.

I 1926 begynte Koroljov ved Bauman tekniske høyskole (MVTU) i Moskva. Høyskolen var den fremste tekniske høyskolen i Russland og sammenliknes i dag gjerne med Massachusetts Institute of Technology (MIT) i USA. Han var ferdig ved MVTU i 1929.

Interessen for væskerakettmotorer ble vekket hos Koroljov i 1930. Han var hovedsakelig interessert i fly, ikke i raketter. Derfor var han nå mest opptatt av hvordan slike motorer kunne brukes som fremdriftssystemer for fly.

To år senere, i 1931, begynte Koroljov ved Det sentrale institutt for aero- og hydrodynamikk, TsAGI. Året etter, i juli 1932, ble han utnevnt til sjef for en gruppe som forsket på jetfremdrift, GIRD. Dette var et av de første statsstøttede forskningssentrene for rakettutvikling i Sovjetunionen.

Som Verein für Raumschiffahrt i Tyskland og Robert Goddard i USA, var det også i Russland organisasjoner som tidlig i 1930-årene utviklet og testet væskeraketter av økende størrelse.

GIRD ble i 1933 omorganisert til et institutt, RNII, der Koroljov ble nestleder. Ved RNII ledet Koroljov utviklingen av kryssermissiler og et bemannet, rakettdrevet fly.

Koroljov var blant de mange millioner uskyldige som ble rammet av Josef Stalins brutale utrenskninger. Representanter for NKVD dukket 22. juni 1938 opp hjemme hos Koroljov og tok ham med seg. NKVD (russisk forkortelse for Narodnyj komissariat vnutrennykh del) var den gang egentlig innenriksdepartementet i Sovjetunionen. I perioden 1934-1941 hadde NKVD blant annet ansvaret for landets hemmelige politi. Betegnelsen NKVD ble derfor ofte brukt synonymt med dette.

Koroljov ble beskyldt for undergravingsvirksomhet, muligens fordi han ønsket å arbeide med fly drevet av væskemotorer, istedenfor faststoffmotorer. Han skulle visstnok ha brukt for mye penger på et prosjekt som RNII ikke anså å ha høyeste prioritet.

Noen rettssak mot Koroljov ble det ikke. Han skal ha blitt slått og deretter kommet med en «tilståelse». Dommen lød på 10 års fengsel. Neste stopp var en av Gulag-leirene i Sibir.

Senere fikk Koroljov vite at anklagen mot ham kom fra Valentin Petrovitsj Glusjko, en av landets fremste konstruktører av rakettmotorer. Dette førte til et livslangt fiendskap mellom de to. Dessuten ble Koroljov konstant mistenksom overfor andre sjefkonstruktører.

Før Koroljov kom frem til Gulag, tilbrakte han flere måneder underveis på den transsibirske jernbanen og på et fangefartøy i Magadan. Deretter tilbrakte han et år med manuelt arbeid i gullgruvene i Kolyma, som var blant de mest fryktede Gulag-leirene. Omtrent 30 % av de innsatte, flere titusener, døde hvert år.

Flere av de andre ansatte i RNII ble også arrestert. Gruppens militære leder ble henrettet. Hver eneste person av betydning som arbeidet ved instituttet ble henrettet i 1937-1938. Koroljov var meget heldig som i det hele tatt overlevde. Han yndlingsuttrykk skal ha vært: «Vi kommer til forsvinne sporløst, alle sammen.»

Oppholdet i fangenskap merket Koroljov for livet. Han mistet alle tennene, brakk et kjevebein og fikk hjerteproblemer. Han ble meget reservert og forsiktig.

Stalin innså etter hvert betydningen av å ha ekspertise innen flyvning i krigen som grep om seg i Europa og Asia. Han sørget for at mange slike folk ble hentet ut fra leirer de var i, for å hjelpe Den røde hær med å utvikle nye våpen.

Det ble etablert et system med egne fangeleirer, «sjarasjkaer». De var produksjonsbedrifter i fengsler, der man utnyttet fangenes kunnskaper og talenter.

I mars 1940 ble Koroljov fraktet tilbake til Moskva og plassert i det beryktede Butyrskaja-fengselet. Underveis tilbake vestover, fra Kolyma, fikk han skjørbuk og holdt på å dø.

Få måneder senere, 10. juli 1940, ble dommen han redusert til 8 års opphold i arbeidsleir. Grunnlaget for dette var falske anklager om spionasje. Spesialkommisjonen som felte dommen, ble ledet av Lavrentij Berija, lederen for Stalins hemmelige politi.

Koroljov ble reddet av den kjente flykonstruktøren Andrei Tupolev, som selv var fange. Tupolev hadde vært Koroljovs veileder i flykonstruksjon i 1929 og ba om å få Koroljov overført til sjarasjka TsKB-29. I september 1940 ble Koroljov sendt dit.

I 1942 greide Koroljov å bli overført til en annen sjarasjka, som ble ledet av ovenfor nevnte Glusjko. Der oppholdt Koroljov seg til i 1944. Han levde i konstant frykt for å bli skutt, på grunn av de militære hemmelighetene han kjente til.

De sovjetiske myndighetene «benådet» Koroljov 27. juli 1944. Glusjko og Tupolev var blant mange andre som ble benådet ved samme anledning.

Den 8. september 1945 reiste Koroljov til Tyskland, sammen med mange andre sovjetiske raketteksperter. Formålet med reisen var å vurdere det tyske V-2-programmet. Mens han var der, ble Koroljov utnevnt til leder for en avdeling i den nyopprettede NII-88 i Podlipki, nordøst for Moskva. (Podlipki ble senere omdøpt til Kaliningrad, deretter til Koroljov.) NII-88 fikk ansvaret for utvikling og produksjon av raketteknologi basert på tysk utstyr. Formålet var å utvikle langdistanseraketter.

I 1952 meldte Koroljov seg inn i det sovjetiske kommunistpartiet. Medlemsskap der var helt nødvendig, om han i fremtiden skulle ha noen sjanser til å få penger fra myndighetene til prosjektene sine.

Koroljov ved Kapustin Jar-kosmodromen i 1953.

Mens Koroljov forberedte oppskytingen av den første R-2-raketten, fikk han 1. april 1953 klarsignal til å starte utviklingen av verdens første interkontinentale rakett, R-7.

For at Koroljov skulle kunne konsentrere seg om utviklingen av R-7, ble andre av hans prosjekter overlatt til et nytt konstruksjonsbyrå. Leder for det ble Mikhail Kuzmitsj Jangel. Dette var det første av flere konstruksjonsbyråer som senere ble etablert, etter hvert som Koroljov hadde utviklet en ny teknologi. Flere av dem skulle senere komme til å konkurrere med byrået som Koroljov selv ledet.

R-7 hadde et første trinn som bestod av flere klynger av rakettmotorer. Motorene, RD-107 og RD-108, var utviklet og bygd av en gruppe under ledelse av Valentin Glusjko, mannen som i sin tid anga Koroljov til det hemmelige russiske politiet. Som drivstoff benyttet disse motorene en blanding av flytende oksygen og parafin. Den første oppskytingen av langdistanseraketten R-7 fant sted 21. august 1957.

Selv om Koroljov i disse årene i stor grad arbeidet med rakettvåpen, drømte han om å erobre verdensrommet. Den drømmen skulle han selv få være med på å realisere.

Bare vel seks uker etter oppskytingen av den første interkontinentale R-7-raketten, gjentok Koroljov og hans medarbeidere bedriften med en ny, litt annerledes R-7. Oppskytingen ble en verdenssensasjon. Denne R-7 ble skutt opp 4. oktober 1957 og plasserte historiens første satellitt, Sputnik 1, i bane rundt Jorden.

Sputnik 1 ble utviklet og bygd på mindre enn én måned. Konstruksjonen var meget enkel. Den bestod av en polert metallkule, en sender, isolasjon og batterier. Koroljov overså selv byggingen av satellitten.

Allerede i 1953 hadde Koroljov foreslått å bruke R-7 til å skyte opp en satellitt i jordbane. Han foreslo også å sende en hund opp i verdensrommet.

Bare uker etter Sputnik 1 fulgte Sputnik 2, nå med historiens første levende vesen i jordbane, hunden Laika. Så fulgte første legeme som traff Månen, Luna 2 (skutt opp 12. september 1959, traff Månen neste dag), og så første romfartøy som tok bilder av Månens bakside, Luna 3 (skutt opp 4. oktober 1959, tok bildene av Månens bakside 7. oktober 1959 og sendte dem til Jorden 18. oktober 1959).

Koroljov fotografert i juli 1954. Hunden foran ham skal ha vært med i en av kapslene som ble skutt opp i verdensrommet og kom ned igjen, uten å ha vært i jordbane.

Utover i 1950- og 1960-årene ledet Koroljov utviklingen av flere generasjoner av rakettvåpen, bæreraketter, vitenskapelige og militære satellitter. En, riktignok sterkt modifisert, versjon av R-7 er fortsatt en av arbeidshestene i dagens russiske romprogram. Utseendemessig ser de to første trinnene av dagens Sojuz-bæreraketter ut omtrent som R-7 i sin tid gjorde.

Til tross for disse suksessene, var det bemannede ferder som var Koroljovs største drøm. Fra 1949 til 1959 ble det skutt opp flere raketter med kapsler som vendte tilbake, uten å ha vært i jordbane. Noen ganger var det dyr med i kapslene, for å skaffe kunnskap om hvordan de reagerte på ferder ut i rommet og vektløshet.

Mot slutten av 1950-årene startet Sovjetunionen for alvor forberedelsene til bemannede romferder. I 1960 og 1961 ble det skutt opp flere satellitter med hunder om bord. De skaffet verdifulle biologiske data om opphold i rommet og fungerte som utprøving av Vostok-romfartøyet.

Den 12. april 1961 kom så den historiske dagen da et menneske for aller første gang ble plassert i jordbane. Jurij Aleksejevitsj Gagarin ble historisk og verdensberømt da han gjennomførte ett omløp rundt Jorden i Vostok 1. Bare en begrenset krets med mennesker visste at hovedmannen bak denne bragden het Sergei Koroljov. Alle andre, både i Sovjetunionen og utenfor, hørte ham bare omtalt som «sjefkonstruktøren».

Koroljov (til høyre) sammen med Jurij Gagarin. (Energia)

Ytterligere fem bemannede Vostok-ferder ble gjennomført, en av dem med historiens første kvinne i rommet, Valentina Vladimirnova Teresjkova.

Etter Vostok ønsket Koroljov å konsentrere ressursene om utviklingen av Sojuz-romfartøyet. Det skulle ta med flere romfarere samtidig, møte og koble seg sammen med andre romfartøyer i jordbane. Den mektige sovjetiske statsministeren Nikita Sergejevitsj Khrusjtsjov hadde imidlertid andre planer for landets bemannede romprogram.

I USA hadde NASA allerede kunngjort noen av planene for landets andre generasjon av bemannede romfartøyer, Gemini, etterfølgeren til Mercury. Mens både Vostok og Mercury hadde plass til bare én romfarer om bord, skulle Gemini ha plass til to. Med Gemini skulle man blant annet foreta møter mellom to romfartøyer i jordbane, et bemannet Gemini-romfartøy skulle koble seg til et ubemannet romfartøy og Gemini-astronauter skulle begi seg utenfor romfartøyet på romvandringer. Alt dette var noe NASA måtte beherske for senere å kunne sende Apollo til Månen og tilbake.

Med Sputnik, Luna og Vostok hadde Sovjetunionen gang på gang utført bedrifter i verdensrommet før USA. Over hele verden hadde disse bedriftene gitt masse god propaganda for Sovjetunionen, til stor glede for Khrusjtsjov. Han utnyttet dette for alt det var verdt, blant annet som «bevis» for at det kommunistiske system var det kapitalistiske overlegent.

Det var klart at USAs Gemini ville være ferdig til bruk og i drift før Sovjetunionens Sojuz. Dermed ville det bli USA som fikk æren av å sende opp det første bemannede romfartøyet med mer enn én romfarer om bord, som kunne gjennomføre det første møte mellom to romfartøyer, som kunne gjennomføre den første sammenkoblingen mellom to romfartøyer og som kunne utføre den første romvandringen.

For Khrusjtsjov var det helt uakseptabelt at disse propagandagevinstene skulle tilfalle USA. Khrusjtsjov ga Koroljov ordre om å sørge for at Sovjetunionen ble det første landet til å utføre mange av disse bedriftene.

Koroljov skal visstnok ha motsatt seg Khrusjtsjovs forslag. Vostok var bygd for bare å frakte én person. Landingen foregikk ved at setet som romfareren satt i, ble skutt ut fra kapselen i omtrent 7000 m høyde og landet i fallskjerm. Et slikt system kunne ikke brukes om det var to eller tre romfarere om bord. Dessuten hadde Sovjetunionen ikke klar en bærerakett som hadde kapasitet til å skyte opp et romfartøy med tre mennesker om bord.

Khrusjtsjov skal ha vist liten forståelse for slike tekniske innvendinger. Han skal ha gjort det klart for Koroljov at om han ikke kunne greie det, så ville Khrusjtsjov gi oppgaven til en av de andre sjefkonstruktørene i landets romprogram, Vladimir Nikolajevitsj Tsjelomei.

Det var ingen sjanse for at Sojuz kunne bli ferdig tidsnok til å brukes. Isteden laget Koroljov en spesialutgave av Vostok, der alt utstyr som ikke var absolutt nødvendig, var fjernet. Slik ble romfartøyet Voskhod til.

De tre romfarerne som skulle være med på den første ferden, måtte til og med på slankekur for å redusere vekten. Romfartøyet hadde ikke noe unnslipningssystem. Om noe galt skulle skje med bæreraketten på oppskytingsrampen eller under oppskytingen, var det ingen måte å berge bort romfarerne på. Kapselen var så trang at det var umulig for de tre å ha romdrakter, noe som ytterligere reduserte sikkerheten deres.

Slik ble Voskhod 1 skutt opp 12. oktober 1964. For første gang ble det skutt opp et romfartøy med mer enn ett menneske om bord, en ny propagandagevinst for Sovjetunionen. De tre om bord var Vladimir Milhailovitsj Komarov, Konstantin Petrovitsj Feoktistov og Boris Borisovitsj Jegorov. Etter litt over ett døgn i rommet, landet de 13. oktober 1964.

Mens Voskhod 1 var oppe i rommet, var dramatiske politiske omveltninger på gang i Sovjetunionen. Khrusjtsjov var i ferd med å bli avsatt. Fra sitt hvilested ved Svartehavet hadde han tidlig under ferden en lystig telefonsamtale med kosmonautene i rommet. Bare noen timer senere slo konspiratørene til. Khrusjtsjov fløy til Moskva for å møte dem, men han tapte maktkampen.

Overføringen av makt og autoritet tok mange timer. Kosmonautene ble holdt i landingsområdet i flere dager, mens den triumferende velkomsten til Moskva ble utsatt og planene lagt om. Da de tre Voskhod-kosmonautene endelig foretok sin seremonielle parade, ble de møtt av andre ledere enn de hadde snakket med fra rommet.

Offisielt overtok Leonid Iljitsj Bresjnev som partileder (førstesekretær i kommunistpartiet) 15. oktober 1964, mens Aleksej Nikolajevitsj Kosygin samtidig overtok som statsminister. Khrusjtsjov innehadde begge disse posisjonene, inntil han ble styrtet.

Med Khrusjtsjov borte fra maktens tinde, var den sterkeste drivkraften for sovjetiske propagandastunt i rommet borte. Likevel fortsatte planleggingen av og forberedelsene til den neste Voskhod-ferden.

Etter å ha utstyrt Voskhod-konstruksjonen med en luftsluse, ble Voskhod 2 skutt opp 18. mars 1965. Om bord var Pavel Ivanovitsj Beljajev og Aleksej Arkipovitsj Leonov.

Alt på det andre omløpet rundt Jorden bega Leonov seg ut av romfartøyet. Der oppholdt han seg i om lag 10 minutter, før han skulle inn igjen. Den oppblåste romdrakten var imidlertid så stiv at Leonov hadde store problemer med å komme inn gjennom luftslusen. Situasjonen var svært alvorlig og kunne ha ført til at både Leonov og Beljajev omkom. Etter å ha sluppet noe luft ut av romdrakten, greide Leonov å komme seg inn.

Da de skulle avslutte ferden og vende tilbake til Jorden, sviktet hovedbremserakettmotorene. De skulle ha bremset romfartøyet så mye ned at det kom inn i jordatmosfæren og startet tilbakevendingen. Ett omløp senere greide kosmonautene manuelt å starte nedbremsingen. Muligens skjedde dette med reservemotorer som bare Voskhod hadde, ikke det opprinnelige Vostok-romfartøyet.

Tilbakevendingsmodulen på Voskhod 2, der de to kosmonautene satt, skulle nå ha blitt koblet fra utstyrsmodulen. Noe gikk imidlertid galt. De to modulene ble hengende delvis fast i hverandre. Dette førte til kraftige kast og slingringer i de to modulene, inntil vaierne mellom dem brant over.

Den ustabile oppførselen til de to sammenhengende modulene gjorde at Voskhod 2 fikk en annen tilbakevendingsbane enn normalt. For det første ble de to romfarerne utsatt for atskillig høyere g-belastning enn planlagt. For det andre landet Voskhod 2 nesten 400 km fra det planlagte landingsstedet.

Voskhod 2 landet 19. mars 1965 i et tett skogsområde 180 km fra Perm. Bakken var helt dekket med snø, som noen steder var opptil 2 m dyp. Temperaturen var rundt -5 °C. I den tette skogen var det umulig for helikoptere å lande.

Et helikopter så kapselen samme dag og slapp ned varme klær. Likevel måtte de to tilbringe en meget kald og utrivelig påfølgende natt i romfartøyet. Neste dag nådde redningsmannskaper frem til dem.

Koroljov, og andre, mente at de to romfarerne ganske enkelt måtte kunne heises opp i et helikopter. Lederen for det sovjetiske flyvåpenet, Konstantin Vershinin, mente det var for farlig og la ned forbud mot dette. Derfor måtte Beljajev og Leonov tilbringe enda en natt i romfartøyet på bakken, før de omsider kom seg bort fra stedet.

Alle var meget lettet over at de to kosmonautene hadde overlevd og at den dramatiske ferden endte så bra. Selv om den viktigste pådriveren bak disse ferdene, Khrusjtsjov, var borte fra maktens tinde, eksisterte det lenge etter Voskhod 2 planer om flere Voskhod-ferder. Slik skulle det imidlertid aldri bli.

Hva verken Koroljov eller andre visste, var at dette skulle bli den siste bemannede sovjetiske romferden Koroljov fikk oppleve.

Uvitende om det brukte Koroljov nå det meste av sin energi på landets program for å sende mennesker rundt Månen og landsette dem der. Her inngikk versjoner av Sojuz-romfartøyet og den enorme N1-bæreraketten. Så sent som 1. august 1964 gjorde Sentralkomiteen i det sovjetiske kommunistpartiet et formelt vedtak om at landet skulle satse på å sende mennesker til Månen og få dem tilbake igjen.

Den 3. desember 1960 hadde Koroljov for første gang et hjerteslag. Da ble det oppdaget at han også hadde en nyrelidelse. Den hadde sitt opphav i de brutale forholdene i Stalins arbeidsleire. Legene anbefalte Koroljov å arbeide mindre, et råd han helt overså.

I løpet av 1962 ble hans generelle helse stadig dårligere. Han fikk en indre blødning, som gjorde at han i all hast måtte fraktes til sykehus. I 1964 oppdaget leger uregelmessigheter i hjertefrekvensen hans. Koroljov tilbrakte det året 10 dager på sykehus etter et hjerteproblem. Like etterpå fikk han en betennelse i galleblæren.

I desember 1965 skal leger ha oppdaget en blødende polypp i Koroljovs tykktarm. Den 5. januar 1966 ble han innlagt på sykehus, for et rutinemessig kirurgisk inngrep.

Den 14. januar 1966 ledet Sovjetunionens helseminister, Boris Petrovskij, selv inngrepet. Petrovskij var en erfaren kirurg, som selv mens han var minister, jevnlig arbeidet som kirurg.

Inngrepet startet med flere komplikasjoner. Koroljov hadde ikke fortalt at kjeven var blitt brukket under tortur i fengsel i 1938. En følge av dette var at det var vanskelig å få munnen hans helt vidåpen. Koroljovs uvanlig korte nakke forsterket problemet og gjorde det umulig for legene å få et vanlig intubasjonsrør ned i lungene hans. Dette, og andre forhold, gjorde at man valgte å bruke vanlig anestesi, selv om legene var usikre på tilstanden til Koroljovs hjerte.

Mens Petrovskij fjernet en polypp for vevsanalyse, oppstod det kraftige blødninger. Under inngrepet oppdaget man en svulst, som hadde vokst seg inn i endetarmen og bekkenveggen. Oppdagelsen av svulsten, som var ondartet og stor som en knyttneve, var et sjokk for alle i operasjonssalen.

Petrovskij innså at Koroljovs liv hang i en tynn tråd og fikk inn en fremtredende kreftspesialist, Aleksander Visjnevskij. De to fullførte operasjonen, fire timer etter at den startet. En halv time senere stoppet Koroljovs puls. Flere gjenopplivningsforsøk var mislykkede. Koroljov var død, bare to dager etter å ha fylt 59 år.

Dødsfallet var et voldsomt sjokk for alle Koroljovs kolleger, bekjente og landets politiske ledelse. Ingen hadde hatt noen anelse om at Koroljovs helse hadde vært i så dårlig forfatning. De fleste leger mente etterpå at uansett om Koroljov var blitt operert eller ikke, ville han høyst hatt noen måneder igjen å leve.

Det offisielle sovjetiske nyhetsbyrået Tass brakte 16. januar 1966 nyheten om hans død. For første gang fikk verden vite navnet til personen som utenfor de innerste sirkler i sovjetisk romvirksomhet tidligere bare hadde vært omtalt som «sjefkonstruktøren». Bak kulissene var det for øvrig atskillig uenighet om man skulle la Tass offentliggjøre navnet til Koroljov i meldingen om hans død.

Koroljov fikk en storslagen statsbegravelse 18. januar 1966. Det var mange år siden Moskva hadde sett en tilsvarende begravelsesseremoni. Bare det var en klar indikasjon på hvilken betydning denne, for verden til da ukjente, mannen hadde hatt for sovjetisk romvirksomhet. Noen av landets fremste politiske ledere, med førstesekretær Leonid Bresjnev i spissen, plasserte egenhendig urnen med Koroljovs aske i Kreml-muren.

I Vesten var man den gangen ikke klar over Koroljovs betydning for utviklingen av rakettvåpen, bæreraketter, bemannede og ubemannede romfartøyer i Sovjetunionen.

Senere dannet det seg et inntrykk av at sovjetisk romvirksomhet ble drevet av en monolittisk organisasjon der Koroljov hadde vært øverste leder, og den som i stor grad hadde ideene til og overså konstruksjon og bygging av bæreraketter og romfartøyer. I dag vet vi at de faktiske forhold var helt annerledes.

Sovjetunionen hadde på Koroljovs tid, og i flere tiår etterpå, ingen sentral organisasjon for sivil romvirksomhet, slik som USA hadde (og har) i NASA. I Sovjetunionen var det flere store konstruksjonsbyråer, noen av dem avleggere fra Koroljovs byrå.

Hvert av disse konstruksjonsbyråene hadde sin egen «sjefkonstruktør», som Sergei Pavlovitsj Koroljov, Mikhail Kuzmitsj Jangel, Valentin Petrovitsj Glusjko og Vladimir Nikolajevitsj Tsjelomei. Alle disse hadde sine egne ideer og tanker om hva slags bæreraketter, rakettmotorer, drivstoffer og romfartøyer Sovjetunionen skulle satse på.

Hver «sjefkonstruktør» og hvert konstruksjonsbyrå sloss for sine prosjekter og søkte direkte mot den politiske ledelse for å få bevilgninger til seg. Hver av dem hadde også sine egne «beskyttere» i Politbyrået og Kreml-hierarkiet. Flere ganger var det store stridigheter mellom «sjefkonstruktørene».

Situasjonen i USA var fundamentalt annerledes. Planene for USAs sivile romvirksomhet ble trukket opp av NASA og landets politiske ledelse. Alle bevilgninger gikk til NASA. NASA stod for valg av tekniske løsninger, utvikling av mange nødvendige teknologier og bygging av noe utstyr. Kontrakter på både teknologiutvikling, konstruksjon og bygging av utstyr ble også i stor grad satt ut til private industribedrifter.

Private industribedrifter i USA hadde i Sovjetunionen sine paralleller i konstruksjonsbyråene. I USA var det helt utenkelig at lederen for en privat bedrift skulle lansere sine egne ideer om hva landet skulle foreta seg innen romvirksomhet og så gå direkte til regjeringen eller Kongressen og be om penger til dette. Men slik var altså systemet i Sovjetunionen.

Også i USA var det selvsagt stor konkurranse mellom private bedrifter innen romvirksomhet. Konkurransen var imidlertid på et helt annet plan enn i Sovjetunionen.

I USA var det NASA som fastsatte hva som skulle utvikles eller bygges innenfor en kontrakt. Så konkurrerte private bedrifter på pris og med forslag til tekniske løsninger om kontrakten. I Sovjetunionen kom et konstruksjonsbyrå (en bedrift) selv med forslag om hva den mente landet burde satse på, og gikk så direkte til den politiske ledelse for å få penger til å gjennomføre planene.

Utover i 1960-årene hadde derfor Koroljov en atskillig striere tørn med å få penger til sine prosjekter, enn Wernher von Braun og kollegene hans i NASA hadde.

Sitatet

Uttalelsen skal ha kommet enten etter at Sputnik 1 eller Vostok 1 (med Jurij Gagarin) var skutt opp.

Konstruksjonsbyrået som Koroljov en gang ledet, heter i dag Energia. Energia bygger fortsatt de bemannede Sojuz-romfartøyene og de ubemannede forsyningsromfartøyene av typen Progress. Bildet nedenfor er tatt under klargjøringen av Progress M-50 i august 2004.

Legg merke til den store, blå veggdekorasjonen, som viser Sergei Koroljov. Ved siden av ham står, transkribert fra kyrriliske til latinske bokstaver: «Doroga k zvjezdam otkrita», som betyr: «Veien til stjernene er åpen».

Bilde: Energia

Bakgrunnsbildet

Bakgrunnsbildet er et lite utsnitt av et område nede til venstre fra bildet nedenfor. Bildet viser Keplers supernovarest. Dette er restene etter en supernova som dukket opp på himmelen 9. oktober 1604, og ble observert av Johannes Kepler.

Det eneste som i dag vises i synlig lys av denne supernovaen, er gassfilamentene som er spredt rundt utover i dette bildet.

Bildet ble tatt med Hubble-romteleskopets avanserte kartleggingskamera i august 2003.

Bilde: NASA, ESA og Hubble Heritage Team (STScI/AURA)

Publiseringsdato: 12.12.2005