Fridtjof Nansen (1861-1930)

Av Erik Tronstad

For de fleste av oss er Nansen kjent som polarutforsker. Han var imidlertid også en forsker av fremtredende internasjonalt format og diplomat.

Våren og sommeren 1882 deltok Nansen på en vitenskapelig ekspedisjon til Jan Mayen. Der ble han betatt av polarstrøkene og de arktiske forholdene. Før han for alvor rettet sin oppmerksomhet og energi mot Arktis, fullførte han sin universitetsutdannelse. I 1888 tok han doktorgraden i zoologi med en avhandling om nervesystemet hos laverestående dyr. Avhandlingen var så banebrytende at Nansen regnes som en av opphavsmennene til dagens teorier om nervesystemets oppbygning.

På Nansens tid visste man ingenting om de indre delene av verdens største øy, Grønland. Langs kysten var noen spredte bosettinger, det var alt. Ingen hadde noen gang begitt seg innover på øya. I vitenskapelige kretser var det den gang en rekke hypoteser og forestillinger om hvordan forholdene var i de indre delene av Grønland. Men ingen visste noe sikkert.

Nansen innså at den eneste måten å finne ut av dette på, var begi seg i vei innover Grønland. Verken fly eller egnede beltekjøretøyer fantes. Han kom til at den beste måten var å gå på ski. Alt de skulle ha med seg av utstyr, måtte de enten bære på ryggen eller dra etter seg på sleder.

Sammen med seg fikk Nansen fem andre menn. Han bestemte seg for å gå fra den ubebodde østkysten og til den bebodde vestkysten. Dermed hadde de ingen retrettmulighet, om de skulle møte på uoverstigelige problemer. De hadde ingen satellitt-telefon de kunne ta opp og bare ringe og be et fly komme og hente dem. Ei heller hadde de noen nødpeilesender, som de bare kunne aktivere med en forhåndsavtalt kode for å bli plukket opp av fly, slik våre dagers polfarere har. Verken radiosendere eller radiomottakere var oppfunnet, så ekspedisjonen hadde heller ikke tilgang på slike hjelpemidler. Og flyet var heller ikke oppfunnet. De var ganske enkelt totalt alene og helt overlatt til seg selv i isødet.

Mange syntes det var fullstendig meningsløst å legge i vei innover en ørken av snø og is, bare for å se hva som skjulte seg i de indre delene av Grønland. Mange eksperter mente planen rett og slett var idiotisk. De mente at ingen bare på ski, uten hundesleder, kunne krysse Grønland. Nansen ble også kritisert for å være uforsvarlig ved at han ikke startet fra en base, det vil si bosetting, han kunne vende tilbake til, om det oppstod problemer.

Og problemer fikk de seks brave menn. Ugunstige isforhold og dårlig vær påførte dem betydelige forsinkeler. Først så sent som 15. august 1888, da den korte arktiske sommeren var i ferd med å ta slutt, kunne de begynne oppstigningen mot bremassivet i vest. Turen ble svært anstrengende og farlig. De måtte ta seg opp til nesten 2700 m høyde og sno seg fremover mellom brede og dype bresprekker. Til tider falt temperaturen helt ned til −45 °C. En dårlig sammensatt proviant førte til at de fikk problemer med for lite fettinntak.

Til tross for alle farer, problemer og mangler greide de å gjennomføre planen sin. I slutten av september var de kommet seg ned fra isplatået og til vestkysten. Tidlig i oktober kom de frem til Godthaab, der de tilbrakte den påfølgende vinteren.

Ekspedisjonen ga store vitenskapelige resultater. Blant annet viste de at hele Grønlands indre er dekket av is. Mange forskere mente på forhånd det var isfritt der.

De store problemene, fysiske lidelsene og psykiske påkjenningene kryssingen av Grønland medførte, skremte ikke Nansen bort fra arktiske områder og forhold. Tvert imot skaffet de ham mye av den erfaring han kom til å trenge for det han i ettertid er mest kjent for: sin ferd over Polhavet i Fram.

Alt i 1884 hadde Nansen lest at vraket av den amerikanske båten Jeannette, som hadde sunket ved De nysibirske øyer, var blitt funnet nær sydspissen av Grønland. Vraket måtte ha blitt ført over Polhavet med polarisen. Det tydet på at det gikk en vestlig havstrøm gjennom dette havet.

Nansen kom på ideen om å seile en skute så langt øst som mulig, nord for Sibir. Der ville han la skipet fryse inn i isen, i håp om at det skulle bli fraktet nordover, og så nær Nordpolen som mulig. Ingen hadde gjort noe tilsvarende før, og ingen visste noe som helst om forholdene i disse områdene. Mange mente dette var et forholdsvis grunt hav, der det var store landområder.

Ferden med Fram startet fra Oslo 24. juni 1893. De fulgte norskekysten nordover, og var innom Vardø, før de la kursen østover langs sibirkysten og nord for Sibir. I slutten av september frøs Fram fast i isen, på 78° 50′ N og 133° 37′ Ø. Derfra ble skipet ført nordvestover med drivisen.

Ved 84° 4′ N og 102° Ø forlot Nansen skipet, sammen med Hjalmar Johansen. Da hadde Fram vært i isen i 1,5 år, og det var blitt 14. mars 1895. Nansen og Johansen ville prøve å ta seg frem til nordpolpunktet på ski, og med hjelp av hundesleder.

Etter en meget slitsom tur nådde de to 7. april 1895 frem til 86° 4′ N. Så langt nord hadde aldri noe menneske før vært. De innså at de ikke kunne nå polpunktet, og la kursen sydover igjen. Den 15. august 1895 kom de omsider frem til en av øyene i Semlja Frantsa Iosifa (Frans Josefs land), langt nordøst for Svalbard. Flere ganger under den svært strabasiøse ferden var de to nære på å omkomme i isødet.

Nansen og Johansen tilbrakte den påfølgende vinteren på Semlja Frantsa Iosifa. Der ble de til 19. mai 1896. Da bega de seg i vei videre. Omtrent én måned senere traff de tilfeldigvis og heldigvis på en annen ekspedisjon, under ledelse av Frederick Jackson. Han ønsket dem velkommen om bord, og seilte dem senere til Vardø, der de ankom 13. august 1896. En uke senere ankom Fram til Skjervøy.

Det var da gått hele tre år siden de forlot Norge. Om bord i Fram var det ikke noe radioutstyr, så ingen i verden utenfor Fram ante noe som helst om de var i live eller ikke.

Da de vendte tilbake til sivilisasjonen, var sensasjonen tilsvarende. Her i landet ble Nansen hyllet som en nasjonalhelt, han samlet store tilhørerskarer på foredragsturneer i Europa og USA, og han mottok en rekke æresbevisninger.

Ferden med Fram og Nansen og Johansens «utflukt» i isødet førte til en total omveltning i samtidens forestillinger om Polhavet og nordpolbassenget. Hans ekspedisjon anses i ettertid for å være den viktigste og dristigste av alle polarekspedisjoner.

Nansens ekspedisjoner brakte altså mye ny viten om både Grønland og Polhavet. «Og hva så?», kan man jo spørre. Hvilken nytte hadde man av det? Ingen fikk mer mat av det. Ingen syke ble friskere. Det ble ikke noe mindre slit i hverdagen for noen. I det hele tatt: ingen fikk noe bedre liv av Nansens oppdagelser.

Det var da heller ikke Nansens beveggrunn for det han gjorde. Grunnlaget for hans eventyrlige, strabasiøse og dristige - ja, rent ut sagt livsfarlige - ferder var forsker- og utforskertrang. Nansen skal en gang ha sagt: «Mennesket ønsker å vite. Og når det slutter å gjøre det, er det ikke lenger menneske.»

For ordens skyld må det her tilføyes at også etter Fram-ekspedisjonen deltok Nansen på flere ekspedisjoner i polarområdene, om enn ikke så spektakulære som den med Fram. Han ble en pioner innen havforskning (oseanografi) og tilstøtende fagområder, som meteorologi og biologi i havområder og arktiske områder. Fra 1897 var Nansen professor ved Universitetet i Oslo.

Nansen bidro sterkt til at Norges løsrivelse fra Sverige i 1905 ble så fredelig som den ble. Han brukte sin verdensberømmelse til å tale Norges sak i utlandet og der skape forståelse for Norges syn og handlinger. Nansen var også selv med i forhandlingene med den danske prins Carl i 1905, og som førte til at den danske prinsen kom til Norge som kong Haakon.

Fra 1920 og frem til sin død i 1930 nedla Nansen et formidabelt humanitært arbeid, i stor grad i forskjellige områder og blant ulike folkeslag i daværende Sovjetunionen. I 1922 fikk han Nobels fredspris, for arbeidet han til da hadde utført. Blant mange av folkeslagene han den gang hjalp, er Fridtjof Nansens navn selv den dag i dag meget velkjent og aktet.

Bakgrunnsbildet

Den amerikanske astronauten James Irwin på Månen, på Apollo 15. Irwin står ved siden av kjøretøyet som han og David Scott brukte til utforskning av landingsområdet.

Bilde: NASA

Publiseringsdato: 14.07.2003