Ionemotoren om bord i Deep Space 1 i drift

Av Erik Tronstad

Motoren startet klokken 23.53 norsk tid tirsdag 24. november 1998. Den første natten ble motoren kjørt med en forholdsvis lav effekt, på 500 W. Onsdag morgen økte man effekten først til 885 W, senere til 1300 W. Høyeste effekt motoren kan kjøres på er 2500 W. Da gir den en skyvekraft på 90 millinewton. Det tilsvarer omtrent kraften fra et A4-ark som hviler på en hånd.

Ionemotoren ble første gang forsøkt startet 10. november 1998 (se Startproblemer for Deep Space 1s ionemotor (Kortnytt 1998-112)). Da stoppet motoren etter bare 4,5 minutter.

Motoren inneholder blant annet to metallgittere som ligger meget nær hverandre og har høy spenning. En sannsynlig grunn til at motoren ved første gangs bruk slo seg av, er at det har vært en eller flere partikler som har ligget mellom de to gitrene og skapt en ledende kontakt mellom dem. Dermed vil de ha forårsaket en kortslutning. Man regner med at temperaturforandringer og ulike manøvrer som har vært gjort med Deep Space 1 siden 10. november, har innvirket på disse partiklene. Da man igjen satte spenning på gitrene, kan det ha fordampet eventuelle rester etter partiklene.

Under forsøk på bakken er det forholdsvis vanlig at nye ionemotorer slår seg selv av. Det samme har man observert på satellitter i jordbane. Deep Space 1 er første romfartøy som er sendt ut av jordbane og bort fra Jorden, og som benytter en ionemotor.

En ionemotor har typisk, som man skjønner av ovenforstående, svært liten skyvekraft. Partiklene fra den sendes imidlertid ut med langt større hastigheter enn eksosgassene fra en kjemisk rakettmotor. Ved at en ionemotor kan være i drift i mange måneder, kan den gi et romfartøy en langt større hastighetsendring enn enn tilsvarende kjemisk motor. Derfor er det stor interesse for fremtidig bruk av ionemotorer i rommet.