Status for Deep Space 1

Av Erik Tronstad

I løpet av de siste ukene har man prøvd ut flere av de avanserte systemene om bord i Deep Space 1.

Ionemotoren om bord ble startet igjen 18. desember 1998, etter en lengre pause. (Se Ionemotoren i Deep Space 1 fungerer fint (Kortnytt 1998-124).) Samtidig ble kontrollen av romfartøyet overlatt fra bakkekontrollen og til AutoNav. Dette systemet, som er én av 12 nye teknologier Deep Space 1 skal prøve ut, skal selv kunne bestemme romfartøyets posisjon i Solsystemet. AutoNav tar bilder av kjente asteroider og sammenlikner posisjonene deres med posisjonene til bakgrunnsstjerner. Fordi AutoNav vet hvor asteroidene og de langt fjernere stjernene er, kan det ut fra slike bilder finne ut hvor i Solsystemet det befinner seg.

AutoNav tok kontroll om bord ved å gi fremdriftssystemet ordre om å sette trykk på tankene med xenon til ionemotoren. Så ga det stillingskontrollsystemet ordre om å rette Deep Space 1 i riktig stilling i rommet, før AutoNav ga ionemotoren beskjed om å starte. Motoren dyttet da romfartøyet i riktig retning.

Den 21. desember 1998 ble ionemotoren igjen stoppet, i noen timer. I pausen ba AutoNav romfartøyet om å vende seg i rommet slik at kameraet kunne ta nye bilder av asteroider og stjerner. Bildene gjør det mulig for konstruktørene av AutoNav å forbedre programmene som behandler disse bildene om bord.

Etter nevnte pause på noen timer, ble ionemotoren igjen startet. AutoNav slo motoren av igjen 5. januar 1999. Det avsluttet første del av forsøkene med ionemotoren. I løpet av den perioden hadde motoren en driftstid på 850 timer, med 59 korte avbrudd. Hovedårsakene til disse korte motorkuttene er at motoren skal beskytte seg selv mot partikler som svever rundt og treffer den. En kopi av ionemotoren hadde til sammenlikning hele 240 slike avbrudd i de første 850 driftstimene sine på bakken. Det langt lavere antallet avbrudd i rommet tyder på av nær-vakuumet der gir bedre driftsforhold enn et vakuumkammer på Jorden.

Sist helg gjorde man også flere vellykkede kommunikasjonsforsøk med Deep Space 1 på en frekvens som er omtrent fire ganger høyere enn den man vanligvis bruker i kommunikasjonen med planetromfartøyer. Dette frekvensbåndet, som kalles Ka-båndet, gjør det mulig å overføre mer data med lavere effekt, noe som blir viktig for fremtidige små og avanserte romfartøyer.