Stardust på vei mot Wild-2

Av Erik Tronstad

NASAs første kometromfartøy, Stardust, ble skutt opp fra Cape Canaveral søndag 7. februar 1999 klokken 22.04.15 norsk tid. Bæreraketten var av type Delta 2. En knapp halvtime etter at oppskytingen startet, var Stardust ute av jordbane og på vei mot kometen Wild-2. Formålet med Stardust er å bringe tilbake til Jorden prøver fra denne kometen.

Stardust skal passere kjernen i Wild-2 den 2. januar 2004. Passeringsavstanden blir omtrent 150 km og passeringshastigheten rundt 6,1 km/s (nesten 22 000 km/h). Et kamera, som primært er med for navigasjonsformål, vil ta bilder av kometkjernen. Idet Stardust nærmer seg Wild-2, vil en spesiell arm svinge ut fra romfartøyet. På armen sitter et stykke «aerogel» som skal fange opp partikler fra Wild-2 når Stardust passerer gjennom kometenes hale og koma. Aerogel er det stoffet i verden som har lavest tetthet. Grunnen til at man valgte aerogel til denne oppgaven, er at man regner med at det effektivt vil absorbere partikler fra kometen, uten at de ødelegges eller endres for mye idet de bremses ned i dette materialet.

Etter at prøvene er samlet inn, vil stykket med aerogel bli plassert i en beholder i en egen tilbakevendingskapsel. Banen til Stardust vil, etter forbiflyvningen av Wild-2, bringe romfartøyet i retning Jorden igjen. Når Stardust er vel 110 000 km fra Jorden, vil kapselen med aerogel bli skilt fra resten av romfartøyet. Tilbakevendingskapselen med aerogel og prøver raser så ned i jordatmosfæren og skal lande ved 11-tiden norsk tid 15. januar 2006 ved Utah Test and Training Range nær Salt Lake City i Utah, USA.

Like etter at tilbakevendingskapselen er koblet fra, vil moderromfartøyet gjøre en banejustering slik at det ikke kolliderer med Jorden, men flyr forbi. Det vil da gå inn i solbane.

Om prosjektet lykkes, vil dette bli første gang et romfartøy returnerer prøver til Jorden fra et annet himmellegeme enn Månen.

Oppskytingen av Stardust skulle opprinnelig ha funnet sted lørdag 6. februar 1999. Nedtellingen ble da stoppet bare 1 minutt og 40 sekunder før Delta 2-motorene skulle starte. Grunnen var at strømstyrken lå utenfor fastsatte grenser i en radiosender om bord i raketten. Radiosenderen brukes til sporing av raketten under oppskytingen. Med et oppskytingsvindu på bare ett sekund hadde man ingen sjanser til å analysere dataene, gå tilbake i nedtellingen og starte den på nytt. Derfor måtte oppskytingen utsettes til søndag.

Hvis du vil vite mer om dette prosjektet, kan du lese artikkelen Stardust i Nytt om Romfart nummer 109, 1999, sidene 13-15.