30 år siden Apollo 11 - og talen som ikke ble holdt

Av Erik Tronstad

I dag er det 30 år siden de to første menneskene landet på overflaten av et annet himmellegeme enn Jorden. Det skjedde på Månen klokken 21.17.42 norsk tid. Noen timer senere, 21. juli 1969 klokken 03.56.20 norsk tid, satte Neil Alden Armstrong som det første menneske sin fot på Månen. Tidsforskjellen mellom Europa og USA gjorde at det i USA fremdeles var 20. juli også da Armstrong gikk ut på måneoverflaten. Litt senere ble han etterfulgt av Edwin Eugene Aldrin jr. I kommandoseksjonen i månebane ventet Michael Collins.

Apollo 11-ferden var en overveldende suksess og fullførte det mål president John F. Kennedy i mai 1961 hadde satt for det amerikanske romprogrammet: Å sende et menneske til Månen og bringe det tilbake til Jorden i god behold.

Mens Armstrong og Aldrin var ute på måneoverflaten, ble de gratulert av en strålende opplagt president Richard Nixon, som også holdt en kort tale. Nixon var dessuten med på hangarskipet Hornet og ønsket der de tre astronautene velkommen tilbake til Jorden.

Nylig er det blitt kjent at Nixon fikk skrevet en tale for bruk under Apollo 11-ferden, men som det heldigvis aldri ble behov for å holde. Den skulle holdes om noe gikk så galt at Armstrong og Aldrin ikke kunne komme seg opp fra måneoverflaten igjen, og mens de to ennå var i live.

Oppstigningen fra Månen var blant de mest kritiske faser i hele ferden. Det var bare én eneste rakettmotor i månelandingsfartøyets oppstigningstrinn. Om den ikke virket, var det ingen andre muligheter for å få de to astronautene opp fra måneoverflaten.

Nixons uholdte tale finnes i et memorandum datert 18. juli 1969, to døgn før månelandingen. Forfatteren av det er en av Nixons taleskribenter på den tid, William Safire, som nå arbeider i The New York Times. Memorandumet har tittelen «I tilfelle en månekatastrofe».

Dersom katastrofale ting skjedde under Apollo 11-ferden, ble Nixon rådet til å ringe hver av de «kommende enkene» før han leste opp talen offentlig. Den hadde følgende ordlyd:

«Skjebnen har bestemt at mennene som dro til Månen for å forske i fred, kommer til å forbli på Månen og hvile i fred.

Disse modige mennene, Neil Armstrong og Edwin Aldrin, vet at det ikke finnes noe håp om å redde dem. Men de vet også at det er håp for menneskeheten i offeret de gir.

Disse to mennene legger livene sine ned i menneskehetens edleste mål: Søkenen etter sannhet og forståelse.

Familie og venner kommer til å sørge over dem; nasjonen kommer til å sørge over dem; alle verdens folk kommer til å sørge over dem; og de kommer til å bli sørget over av en Moder Jord som turde å sende to av sine sønner ut i det ukjente.

I sin utforskning samlet de verdens folk slik at de følte seg som ett; i offeret sitt binder de menneskets brorskap enda tettere sammen.

I gamle dager så menneskene opp mot stjernene og så heltene sine i stjernebildene. I vår tid gjør vi i stor grad det samme, men våre helter er storslåtte mennesker av kjøtt og blod.

Andre kommer til å følge etter, og vil sikkert finne veien hjem igjen. Menneskets søken vil ikke stoppes. Men disse mennene var de første, og de vil forbli de fremste i våre hjerter.

For ethvert menneske som ser opp mot Månen i nettene som kommer, vil vite at det der er en flik av en annen verden som for alltid er menneskeheten.»

NASA ville deretter kutte kommunikasjonsforbindelsen med de havarerte astronautene. En prest skulle så følge samme prosedyre som ved gravseremonier til sjøs, og overlate deres sjeler til «det dypeste av det dype» og avslutte med opplesing av Fadervår.

I sin bok Carrying the Fire skriver Michael Collins om hvordan han hadde flere simuleringer i kommandoseksjonen der han vendte tilbake til Jorden alene. Alle visste under hvilke forhold slik trening skulle virkeliggjøres. Collins skriver videre at han ikke er en person med selvmordstendenser. Så snart han hadde innsett at det ikke var noe som helst håp for Armstrong og Aldrin, ville han kommet seg bort fra Månen og dratt tilbake til Jorden, men han ville vært en merket mann for resten av livet.

Lenge etter at ferden var over, spurte Collins en av NASAs informasjonsmedarbeidere hvilken beredskapsplan som fantes om besetningen strandet i rommet, enten sammen eller bare de to på måneoverflaten. Svaret var at all overføring til offentligheten av kommunikasjonen med astronautene ville bli brutt. Opptakene ville blitt forseglet, men man ville offentliggjort utskrifter av kommunikasjonen. Det var omtrent dette som skjedde med opptakene gjort mellom astronautene på flydekket under den tragiske ferden med Challenger på romfergeferd 51-L.

Under en av markeringene av 30-årsjubileet uttalte Armstrong for noen dager siden at han vurderte det til å være omtrent 90 % sannsynlig at de ville vende tilbake til Jorden i live. Sannsynligheten for en vellykket månelanding vurderte han den gangen til 50 %. Det betyr ikke at han anså det for 50 % sannsynlig at de ville krasje under landingen. En rekke ting kunne skje og føre til at de måtte avbryte landingsforsøket og koble seg til kommandoseksjonen igjen i god behold.

Myten om at de hadde med seg selvmordskapsler for bruk i tilfeller der de var i live, men uten noe håp om å vende tilbake til Jorden, er nettopp bare en myte. Om en astronaut skulle ønske å ta livet av seg, kan det gjøres meget enkelt: Det er bare å åpne ventilen i romfartøyet eller i romdrakten i vakuum. James Lovell, som var kommandør på den meget problemfylte Apollo 13-ferden, har i ettertid sagt at det var nettopp det han aktet å gjøre om de tre astronautene den gang skulle ende opp strandet i rommet.

En mer utfyllende beretning om Apollo 11 finner du for øvrig i artikkelen Jubileum for Apollo 11 i Nytt om Romfart nummer 70, 1989, sidene 34-40.